Julius Curtius
| Julius Curtius | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. februar 1877 Duisburg | ||
| Død | 10. november 1948 (71 år) Heidelberg | ||
| Gravlagt | Bergfriedhof | ||
| Utdannet ved | Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, journalist | ||
| Parti | Deutsche Volkspartei, Deutsche Demokratische Partei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Livssyn | Protestantisme | ||
Julius Curtius (født 7. februar 1877 i Duisburg, død 10. november 1948 i Heidelberg) var en tysk jurist og politiker. Han var næringsminister i Weimarrepublikken fra 1926 til 1929, deretter utenriksminister til 1931. Curtius gikk inn for Youngplanen om krigserstatningene og en tollunion mellom Tyskland og Østerrike.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Curtius studerte jus i Kiel, Strasbourg og Bonn.[1] Han tok en juridisk doktorgrad i Berlin i 1905. Curtius var senere virksom som advokat i Duisburg.
Politisk karrière[rediger | rediger kilde]
Curtius ble medlem av riksdagen i 1920, og i 1926 utnevnt som næringsminister.[1] Etter Stresemans død i 1929 var han parallelt utenriksminister, og fra november samme år på full tid i dette vervet. Han arbeidet som næringsminister for sysselsettingsprogrammet og dessuten med et samarbeid med Sovjetunionen.
Han huskes mest for sitt arbeid for å fullføre Stresemanns arbeid for å regulere krigserstatningene etter den første verdenskrigen, og tilbaketrekningen fra Rhinland.[1] Curtius var som minister ansvarlig for Young-planen, og befant seg i brennpunktet for hets fra nasjonalister, det såkalte Stahlhelm og nasjonalsosialister.
Sammen med Schober forsøkte han å etablere en tollunion med Østerrike.[1] I dette ble han imidlertid motarbeidet av Frankrike som fikk medhold i Haag-domstolen (8 mot 7 stemmer), i at unionen ville være i strid med Genèvekonvensjonene.
Julius Curtius' bolig i Berlin, ble ødelagt under bombingen mot slutten av den andre verdenskrigen.[1] Hans eiendom i Mecklenburg som var en del av Øst-Tyskland, ble beslaglagt i 1946. Curtius flyttet i 1946 til Heidelberg hvor han døde i 1948.
Referanser[rediger | rediger kilde]
| Forgjenger: Gustav Stresemann |
Tysklands utenriksminister |
Etterfølger: Heinrich Brüning |
|
