Heinrich Brünings andre regjering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Heinrich Brüning i Berliner Sportpalast mars 1932, taler for gjenvalg av president Hindenburg.

Heinrich Brünings andre regjering satt ved makten i Tyskland under Weimarrepublikken, fra 10. oktober 1931 til 30. mai 1932. Den var Weimarrepublikkens andre presidialregjering, etter Brüning I.

Presidialregjering[rediger | rediger kilde]

Brünings første regjeringsoppdrag (Brüning I) fra president Hindenburg var å danne regjering «uten støtte i noen koalisjon.»[1] Dette innebar at regjeringen i nødsfall kunne hente sin støtte fra Tysklands president, selv når den hadde et flertall mot seg i Riksdagen. I praksis fikk regjeringen bistand av rikspresidenten til gjennom nødsforordninger å oppløse riksdagen og innkalle til nyvalg. I den mellomliggende perioden styrte regjeringen praktisk talt ukontrollert gjennom nødsforordninger. Parlamentarismen var dermed i praksis opphevet, og det på en måte som ikke var forutsett i Weimarforfatningen.[1] Regjeringene Brüning I, II, Papen og Schleicher ble kalt «presidialregjeringer» eller «Hindenburg-regjeringer.»

Regjeringens politikk[rediger | rediger kilde]

Brüning lot seg ikke bruke som en marionett av presidenten og hans rådgivere, men styrte selvstendig og med støtte i parlamentet av SPD.[2] Det kom til konflikt da regjeringen ønsket å forby SS og SA, for å fjerne hovedårsaken til den politiske volden i samfunnet. Forbudet som var støttet av en rekke delstater, herunder Preussen og Bayern, og trådte i kraft 13. april 1932.

Kurt von Schleicher og Adolf Hitler inngikk 7. mai 1932 en avtale om at Schleicher skulle sørge for at Brüning II måtte gå.[2] Motytelsen var at NSDAP skulle tolerere den neste presidialregjering.[2] I mai 1932 fremmet Brüning forslag om å støtte godseierne øst for Elben, som Hindenburg tilhørte. I tillegg foreslo regjeringen å gjøre oppkjøp av gårder som var gått konkurs, og deretter skape arbeidsplasser for arbeidsledige. Denne agrarbolsjevisme slik det ble sagt, kunne Hindenburg og hans kamarilja ikke godkjenne. Hindenburg fratok Brüning retten til å utstede midlertidige forordninger, og regjeringen måtte derfor gå av. Det var etter Brünings eget utsagn –hundre meter før målet.[3]

Kort tid etter, i juni 1932, ble resultatet av Lausanne-konferansen i 1932 helt i samsvar med Brünings mål. Tysklands krigsgjeld ble strøket, og selv et symbolsk erstatninsbeløp slapp landet å betale.[2] Dette resultatet ble imidlertid oppnådd til kostnaden av en uthult parlamentarisme, under en tilspisset økonomisk krise og under forverringen av de sosiale kår til millioner av mennesker. Under disse forhold fikk de høyreekstreme fremgang, og NSDAP utviklet seg til et folkeparti.

Sammensetning[rediger | rediger kilde]

Heinrich Brünings andre regjering[4]
10. oktober 1931 til 30. mai 1932
Kansler
Bundesarchiv Bild 183-1989-0630-504, Heinrich Brüning.jpg
Heinrich Brüning Zentrum
Visekansler
Bundesarchiv Bild 102-10015, Robert Hermann Dietrich.jpg
Hermann Dietrich DStP
Auswärtiges Amt
Bundesarchiv Bild 183-1989-0630-504, Heinrich Brüning.jpg
Heinrich Brüning Zentrum
Innenriks
Bundesarchiv Bild 102-01049, Wilhelm Groener.jpg
Wilhelm Groener
Konstituert
partiløs
Finans
Bundesarchiv Bild 102-10015, Robert Hermann Dietrich.jpg
Hermann Dietrich DStP
Næring Hermann Warmbold
bis 5. Mai 1932
partiløs
Bundesarchiv Bild 102-13987, Ernst Trendelenburg.jpg
Statssekretær Ernst Trendelenburg
Konstituert
DStP
Arbeid
Adam Stegerwald JS2.jpg
Adam Stegerwald Zentrum
Justis Curt Joël partiløs
Reichswehr
Bundesarchiv Bild 102-01049, Wilhelm Groener.jpg
Wilhelm Groener partiløs
Post Georg Schätzel BVP
Samferdsel Gottfried Treviranus KVP
Ernæring og landbruk Martin Schiele CNBL
Uten portefølje Hans Schlange
fra 5. november 1931
CNBL

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Reinhard Sturm. «Informationen zur politischen Bildung nr. 261/211: Bruch der großen Koalition». Bundeszentrale für politische bildung. «Die Regierung Brüning besaß keine Mehrheit. Wie der Kanzler trotzdem seine Politik durchzusetzen gedachte, teilte er dem Reichstag am 1. April 1930 in seiner Regierungserklä rung mit: Sein Kabinett – so laute Hindenburgs Auftrag – sei „an keine Koalition gebunden“ und werde „der letzte Versuch sein, die Lösung mit diesem Reichstage durchzuführen“.» 
  2. ^ a b c d Reinhard Sturm. «Zerstörung der Demokratie 1930-1933». Bundeszentrale für politische Bildung. 
  3. ^ Reinhard Sturm (2011). «Zerstörung der Demokratie 1930-1933». Bundeszentrale für politische Bildung. «Hindenburg entzog Brüning am 29. Mai das Recht auf Anwendung des Artikels 48 WV; daraufhin musste die Reichsregierung am nächsten Tag zurücktreten – nach Ansicht Brünings "hundert Meter vor dem Ziel", wie er schon am 11. Mai im Reichstag geäußert hatte.» 
  4. ^ «Reichstagsprotokolle, 1930/32,10».