Hopp til innhold

Hans Eng

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For faren med samme navn, se Hans Eng (skolemann)
Hans Eng
Født22. mars 1907Rediger på Wikidata
Oslo
Død18. mai 1995Rediger på Wikidata (88 år)
Kvænangen kommune
BeskjeftigelseLege
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
FarHans Eng
PartiNasjonal Samling (1933–1945*)
NasjonalitetNorge

Hans Eng (født 22. mars 1907 i Oslo,[1] død 18. mai 1995 i Kvænangen)[2][1] var en norsk lege som under krigen tjenestegjorde som lege i Statspolitiet og som også var Quislings privatlege.

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Førkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Han ble utdannet cand.med. ved Universitetet i Oslo i 1931 og tok den medisinske doktorgraden (dr.med.) ved samme universitet i 1938 med en avhandling om «Zur Kenntnis des Östrins in männlichen Organismus».[3] Han arbeidet en periode ved Ullevål sykehus og som reservelege ved Modum Bads Nervesanatorium, og hadde privat legepraksis i Bærum og Oslo fra 1933. Han var også tilknyttet universitetet som forskningsstipendiat mellom 1933 og 1939. Han publiserte flere artikler om endokrinologiske problemstillinger.[4]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Eng var medlem av Nasjonal Samling fra 1933. Under andre verdenskrig tjenestegjorde Eng som lege ved Statspolitiets avdeling i Oslo fra september 1941 og ble utnevnt til politiinspektør 1. mars 1945.[5] I denne egenskapen var han tilstede ved flere henrettelser under krigen, var tilsynslege for Bredtvet fengsel og lege for andre personer som var i politiets varetekt.[6] Eng hadde i tillegg rollen som privatlege for Vidkun Quisling og hans familie.[7] Han fikk oppgaven som privatlege etter at det kom en forespørsel til Ullevål sykehus om en lege som kunne fylle denne rollen, men Eng kan ha overdrevet betydningen av denne privatlegerollen i ettertid og den hadde tilsynelatende lite reelt innhold.[8]

Da Ingrid Bjerkås ble arrestert i 1941 stilte Eng i et brev diagnosen «Jøssingismus anglemanicus paranoidformis».[9] I sin forklaring for retten etter krigen sa han at diagnosen var en spøk og ikke ment å vedlegges sakens formelle akter, en tolkning som støttes av historieprofessor Hans Fredrik Dahl.[8] Før statsakten på Akershus i 1942 tok Eng et nytt initiativ til å internere Bjerkås fordi han mente hun var en sikkerhetsrisiko.[10] Da Max Manus og andre sabotører skulle sprenge et arkiv i Kirkeveien 90, ble de oppdaget av Hans Eng, som bodde samme sted. Eng kontaktet Stapo som aksjonerte.[1]

Eng ønsket ikke å behandle jødiske pasienter.[11] Ifølge Julius Paltiel erklærte han alle alvorlig syke jøder friske nok til å tåle transporten ut av landet.[6] Høsten 1942 utformet han «legeattest for syke jøder» for å presse sykehusene til å skrive ut innlagte jøder. Eng etterprøvde personlig sykehuslegenes diagnoser og skrev med rødt på skjemaet «kan hentes» (det vil si deporteres).[12]

Ifølge Kjartan Fløgstad ble Eng regnet som en av de farligste nazistene.[13] I Eirik Veums bok om Statspolitiet heter det at Eng gikk sterkt inn for "den nye tid" og rapporterte ved flere tilfeller forhold som han mente var brudd på gjeldende lover og forskrifter, både til Ordenspolitiet og Statspolitiet. Ved minst en anledning fikk han folk fra motstandsbevegelsen arrestert. På fritiden arbeidet han ofte som funksjonær ved flere av Hirdens idrettsarrangementer og mønstringer.[14] Eng uttalte i 1978 at han ikke angret: «Hadde forholdene vært i dag som de var i 1940, ville jeg igjen gått med i Nasjonal Samling.» Han beundret fortsatt Quisling og lot seg i 1978 fotografere ved et bilde av Quisling.[7][6]

Ifølge Per Ole Johansen var Eng en aktiv og fanatisk nazist som forble i Statspolitiet og NS til krigens slutt, til forskjell fra for eksempel Knut Rød som sluttet da de allierte fikk overtaket i krigen.[15]

I landssvikoppgjøret etter krigen ble Eng i desember 1948 dømt til syv års tvangsarbeid og fradømt retten til å drive legevirksomhet i ett år, med fradrag av 316 dager i varetekt. Han ble løslatt 12. september 1949.

Kvænangen

[rediger | rediger kilde]

Eng fikk tilbake legelisensen mot å arbeide som lege i et nødstilt distrikt, der befolkningen manglet lege og var i en generelt vanskelig situasjon etter nedbrenningen i 1944.[16] Han ble utnevnt av regjeringen til distriktslege i Kvænangen i 1950 og hadde embedet til 1985. Han ble boende i Kvænangen til sin død, og var både medlem av kommunestyret i perioden 1960–1968 og av formannskapet i kommunen i perioden 1964–1968.[17]

Da han kom til Kvænangen var han «en av svært få leger i hele landsdelen».[18] I Kvænangen bygde han opp en legepraksis i et område som var rasert;[1] han ble svært populær i Kvænangen og omegn[19] og får æren for å ha bygget opp helsevesenet i Kvænangen.[20][21]

Familie

[rediger | rediger kilde]

Hans Eng var sønn av skolemannen og døvelæreren Hans Eng og nevø av den kjente barnepsykologen Helga Eng. Han hadde selv to sønner, bl.a. kommuneoverlege i Arendal, Per Gunnar Eng (1937–2015).

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d «Fra Quisling til Kvænangen», artikkel fra NRK 7. november 2015, les 7. november 2015.
  2. ^ «Hans Eng - Dødsfall i Noreg (1947) 1995-april 2001 - Digitalarkivet». www.digitalarkivet.no (på norsk). Besøkt 2. desember 2020. 
  3. ^ Hans Eng: Zur Kenntnis des Østrins im mænnlichen Organismus. Eine experimentelle Studie yber Herkunft, Umsatz und Ausscheidung des Østrins. aus dem pharmakologischen Institut der Universitæt Oslo. Utgitt av Grundt Tanum, Oslo, 1937.
  4. ^ Kobro, I. (1938). Norges læger: 1926-1936. Oslo: Aschehoug. s. 94. 
  5. ^ Eirik Veum: Nådeløse nordmenn - Statspolitiet 1941-1945, s. 55, 311/312 - Kagge Forlag 2012
  6. ^ a b c Svarstad, Asbjørn: Norges verste nazister. Dagbladet, 12. oktober 2015, s.10.
  7. ^ a b Jansson, Terje (1. august 1978). Quisling ble mishandlet. Verdens Gang. s. 5.
  8. ^ a b «Fra Quisling til Kvænangen». Radiodokumentaren, NRK, 8. nov. 2015
  9. ^ Hjeltnes, Guri: Pioneren Bjerkås. VG, 13. april 2014, s. 44.
  10. ^ Aud V. Tønnessen Ingrid Bjerkås : motstandskvinnen som ble vår første kvinnelige prest. Pax, 2014, s. 44. ISBN 978-82-530-3687-8
  11. ^ Kommisar, Vera: På tross av alt. Julius Paltiel - norsk jøde i Auschwitz Oslo, Aschehoug, 1995.
  12. ^ Bruland, Bjarte: Øyenvitner. Lysaker: Dinamo forlag, 2012, s.135.
  13. ^ Fløgstad, Kjartan (1. juli 2014). «Medisin for samfunnskroppen». Tidsskrift for Den norske legeforeningen (134(12/13)): 1254 – 6. 
  14. ^ Fra rettssaken mot Hans Eng ved Eidsivating lagmannsrett i desember 1948
  15. ^ Johansen, Per Ole (2012). «Fortrengning av et nasjonalt traume». Årsskrift - Norsk politihistoriske selskap: 140–178. 
  16. ^ NRK P2 7. november 2015 kl 10-11.
  17. ^ Norges leger: 1996. Oslo: Den norske lægeforening. 1996. s. 53. ISBN 8290921411. 
  18. ^ «Unntak ytterst mot havet». Aftenposten 30.09.2001 s. 16
  19. ^ «Norges verste nazister» Dagbladet 12.10.2015 s. 10
  20. ^ Livlegens besøk
  21. ^ Nordlys 26.3.2004 s. 41

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hans_Eng&oldid=23186466»