Hanns-Martin Schleyer

Hanns-Martin Schleyer
Født	1. mai 1915; Offenburg; Storhertugdømmet Baden; Det tyske keiserrike
Død	18. okt. 1977 (62 år); Mulhouse; Frankrike
Beskjeftigelse	Politiker, jurist, offiser, næringslivsleder, lobbyist, fabricator
Akademisk grad	Doktorgrad; statseksamen (studieretning: lov og rett)
Utdannet ved	Universität Innsbruck; Universitetet i Heidelberg
Ektefelle	Waltrude Schleyer (1939–1977)
Parti	Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1937–1945); Christlich Demokratische Union (1970–1977)
Nasjonalitet	Tyskland
Gravlagt	Ostfilder cemetery
Medlem av	Schutzstaffel (1933–1945); Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjonen; Hitlerjugend; Corps Suevia Heidelberg
Militær grad	Untersturmführer
Deltok i	Andre verdenskrig
	Hanns-Martin Schleyer på Commons

Hanns-Martin Schleyer (1915–1977) var en tysk jurist, industrileder, terroroffer og SS-offiser. Han var president for den tyske arbeidsgiverforeningen BDA (1973–1977) og president for den tyske industriforeningen BDI (1977). Den venstreekstreme terrororganisasjonen Rote Armee Fraktions drap på Schleyer i 1977 var en av de viktigste begivenhetene i «den tyske høsten», den største krisen i Vest-Tyskland i etterkrigstiden.

Bakgrunn, utdannelse og tidlig karriere

Schleyer ble født i Offenburg i en nasjonalkonservativ dommerfamilie^{[trenger referanse]}. Han studerte fra 1933 jus i Heidelberg. I 1939 ble han dr.jur. ved Universität Innsbruck i Østerrike.

Han begynte sin karriere som studentpolitiker innenfor den nasjonalsosialistiske studentbevegelsen og ble formann for studentvelferdsorganisasjonen i Heidelberg.^{[trenger referanse]} Senere ble han etter ønske fra riksstudentfører Gustav Scheel leder for studentvelferdsorganisasjonen i Innsbruck. I 1937 meldte han seg inn i NSDAP.

Han avtjente militærtjeneste ved vestfronten fra 1940 til 1941, da han ble dimittert som tjenesteudyktig, og arbeidet deretter som formann for studentvelferdsorganisasjonen i Prag. Etter 1943 arbeidet han som saksbehandler og senere personlig sekretær for lederen for det bøhmiske industriforbundet. I mai 1945 forlot han Bøhmen og flyktet til sine foreldre i Konstanz. Der ble han tatt som krigsfange 18. juli samme år. Etter krigen ble han holdt internert i tre år på grunn av sin offiserstjeneste i SS før han ble repatriert.^[7]

Industrileder

I 1949 begynte han som sekretær ved industri- og handelskammeret i Baden-Baden. I 1951 ble han ansatt som saksbehandler i Daimler-Benz-konsernet, hvor han i 1953 ble utnevnt til leder for hovedsekretariatet og assistent for styreformann Fritz Könnecke. Som Könneckes protesjé steg han hurtig i gradene, og ble 1956 leder for personalavdelingen og 1959 varamann i konsernstyret.^{[trenger referanse]} Han ble utnevnt til styremedlem i Daimler-Benz i 1963, og fikk ansvaret for personalsaker og sosialvesen. I 1968 fikk han også ansvaret for bedriftsplanlegning, men trakk seg tilbake da han tapte styreformannsvervet til sin rival Joachim Zahn.^{[trenger referanse]}

Etter dette konsentrerte Schleyer seg i økende grad om sitt arbeide for arbeidsgiverforeningen. Fra 1962 til 1968 var han formann for metallindustriens forening i Baden-Württemberg. Den 6. desember 1973 ble han valgt til president for den tyske arbeidsgiverforeningen (BDA), og 1. januar 1977 ble han i tillegg president for den tyske industriforeningen (BDI).

Han ble regnet blant de mektigste bak kulissene på den tyske politiske scenen.^[8]

Allerede på 1960-tallet ble Schleyer hatobjekt for venstreradikale, ikke minst på grunn av sin aggressive fremtoning, særlig på fjernsyn, og harde holdning i arbeidskampene, samt hans bakgrunn som entusiastisk nasjonalsosialist.^{[trenger referanse]} I forbindelse med sitt valg til industripresident ble han spurt av en journalist om sin bakgrunn som SS-offiser, og erklærte at han var stolt av denne bakgrunnen.^{[trenger referanse]}

Han ble medlem av CDU i 1970 og satt i partiets næringsråd.^[9]

Han ble i 1970 utnevnt til æressenator ved Universität Innsbruck i Østerrike, hvor han hadde tatt sin juridiske doktorgrad.

Bortføring og drap

5. september 1977 ble Schleyer bortført av terrorister fra Rote Armee Fraktion (RAF), en venstreekstrem terrororganisasjon. To politimenn, en sikkerhetsvakt og Schleyers privatsjåfør ble drept under bortføringen. Etter å ha vært holdt som gissel i flere uker ble han myrdet den 18. oktober samme år, etter at myndighetene hadde nektet å innfri terroristenes krav om frigivelse av flere fengslede RAF-medlemmer. Liket ble funnet i grensebyen Mulhouse (tysk: Mülhausen) i Frankrike den 19. oktober. Likvideringen skjedde etter at det kaprede Lufthansa-flyet «Landshut» dagen før var blitt stormet og befridd av tyske soldater i Somalia, og alle terroristene, unntatt Souhaila Andrawes, blitt drept. Samtidig begikk Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe selvmord i Stammheim-fengselet.

Etter Schleyers død

Schleyer ble bisatt i en stor statsakt med betydelig medieoppmerksomhet på kirkegården Stuttgart-Sillenbuch den 25. oktober 1977, hvor alle fremtredende tyske politikere deltok. Kansler Helmut Schmidts kondolanse til Schleyers enke ble oppfattet som en unnskyldning, siden Schleyers familie ikke hadde vært innforstått med myndighetenes kompromissløse holdning overfor terroristene.^{[trenger referanse]} Familien hadde sagt seg villig til å betale 15 millioner mark i løsepenger, men ble forhindret i dette av myndighetene. Schleyers sønn hadde reist sak ved forfatningsdomstolen for å få løslatt de fengslede terroristene for å redde sin fars liv, men saken ble avvist kort før utløpet av RAFs ultimatum.

Den tyske arbeidsgiverforeningen og industriforeningen grunnla etter Schleyers død stiftelsen Hanns-Martin-Schleyer-Stiftung til Schleyers minne. Stiftelsen støtter hovedsakelig unge forskere innen retts-, økonomi- og kulturvitenskaper. Mange gater i Tyskland er blitt oppkalt etter ham. Det samme er Hanns-Martin-Schleyer-Halle, Stuttgarts største arrangementshall.

Familie

Schleyer ble i 1939 gift med Waltrude Ketterer (1916–2008), datter av legen og byråden i München, SA-Obergruppenführer Emil Ketterer. De fikk fire sønner.

Han var en slektning av kunstspråket volapüks oppfinner, presten Johann Martin Schleyer og Schleyer var forøvrig katolikk.

Referanser

^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Munzinger Personen, oppført som Hanns Martin Schleyer, Munzinger IBA 00000011870, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Hanns Martin Schleyer, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id schleyer-hanns-martin, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Discogs, Discogs artist-ID 2487239, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Autorités BnF, BNF-ID 12776792z, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b www.hdg.de, besøkt 10. desember 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Platthaus, Andreas (24. mars 2004). «Aus dem Tod heraus erklärt sich nichts». Frankfurter Allgemeine Zeitung (på tysk) (71): L16.
^ Whitney, Craig R. (29. september 1976). «West German Formula: Not Just Work, but Minimizing of Industrial Strife». The New York Times (på engelsk): 14.
^ Hachmeister, Lutz (2004). Schleyer: eine deutsche Geschichte (på tysk). München: C.H. Beck. s. 297. ISBN 3-406-51863-X.

Litteratur

Lutz Hachmeister: Schleyer. Eine deutsche Geschichte. Beck: München, 2004 (ISBN 3-406-51863-X)
Klaus Pflieger: Die Aktion "Spindy". Die Entführung des Arbeitgeberpräsidenten Dr. Hanns-Martin Schleyer. NOMOS Verlagsgesellschaft: Baden-Baden, 1997 (ISBN 3-7890-4598-5)
Carsten Polzin: Deutscher Herbst im Bundesverfassungsgericht – Zur verfassungsrechtlichen und verfassungspolitischen Dimension terroristischer Entführungsfälle. [1]
Dokumentation der Bundesregierung zur Entführung von Hanns Martin Schleyer. Goldmann, 1977, ISBN 3-442-11154-4

Filmer

Schleyer – Eine deutsche Geschichte, 2003.
Todesspiel, dokudrama i to deler om bortføringen av Schleyer, 1997.
Deutschland im Herbst

Eksterne lenker

Forgjenger Otto Andreas Friedrich	President for den tyske arbeidsgiverforeningen (BDA) 1973–1977	Etterfølger Otto Esser
Forgjenger Hans-Günther Sohl	President for den tyske industriforeningen (BDI) 1977–1977	Etterfølger Nikolaus Fasolt

[hash-abc9457dcf728dd069b8ed5b2e1a86035cf2b679-1] Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-1a72004b2f2dfd0c73d970c02a58ebb639a46e8a-2] Munzinger Personen, oppført som Hanns Martin Schleyer, Munzinger IBA 00000011870, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-110ab6d959095c7574d4923ea5b8ca9c5f8ff09a-3] Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Hanns Martin Schleyer, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id schleyer-hanns-martin, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-62e4f56ef45e2d01db2802207aec418c94ca5d0c-4] Discogs, Discogs artist-ID 2487239, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-8dfb449fed3bbfa63e945812d46950eb9d104413-5] Autorités BnF, BNF-ID 12776792z, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-25377b66c8f5657e29320a0d050cf457a25604b4-6] www.hdg.de, besøkt 10. desember 2020^{[Hentet fra Wikidata]}

[7] Platthaus, Andreas (24. mars 2004). «Aus dem Tod heraus erklärt sich nichts». Frankfurter Allgemeine Zeitung (på tysk) (71): L16.

[8] Whitney, Craig R. (29. september 1976). «West German Formula: Not Just Work, but Minimizing of Industrial Strife». The New York Times (på engelsk): 14.

[9] Hachmeister, Lutz (2004). Schleyer: eine deutsche Geschichte (på tysk). München: C.H. Beck. s. 297. ISBN 3-406-51863-X.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]