Jan-Carl Raspe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jan-Carl Raspe
Født24. juli 1944
Seefeld
Død18. oktober 1977 (33 år)
Stammheim-fengselet
Selvmord
Gravlagt Dornhaldenfriedhof
Beskjeftigelse Medlem av Rote Armee Fraktion
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Sozialistischer Deutscher Studentenbund, Rote Armee Fraktion

Andreas Baaders, Gudrun Ensslins og Jan-Carl Raspes felles gravstein på kirkegården Dornhalden i Stuttgart-Degerloch.

Jan-Carl Raspe (født 24. juli 1944 i Seefeld in Tirol i Det tyske rike i Østerrike-delen, død 18. oktober 1977 i Stuttgart i Vest-Tyskland) var en av de ledende skikkelsene i den tyske terrorbevegelsen Rote Armee Fraktion.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Raspe vokste opp i Øst-Berlin, men befant seg i Vest-Berlin da grensen ble stengt 13. august 1961 og Berlinmuren ble reist. Han ble boende der hos en onkel og tante. I 1963 tok han abitur (en avsluttende eksamen tilsvarende examen artium) i Vest-Berlin. Han studerte deretter først kjemi, senere sosiologi ved Freie Universität Berlin. I 1967 ble han medlem av den venstreradikale studentorganisasjonen Sozialistischer Deutscher Studentenbund. Senere fullførte han studiene og ble kjæreste med Marianne Herzog,[1] som var en venninne av Ulrike Meinhof.

Rote Armee Fraktion[rediger | rediger kilde]

I 1970 ble Raspes og Herzogs leilighet tilholdssted for gruppen som skulle bli Rote Armee Fraktion. Raspe hadde den tekniske kunnskapen til å fremstille bomber, og laget dem som ble brukt under anslagene i 1972. Han deltok også i bankran.

Raspe ble sammen med Andreas Baader og Holger Meins arrestert 1. juni 1972 i Frankfurt am Main etter en skuddveksling. 21. mai 1975 ble han kjent skyldig i 192 kriminelle handlinger og dømt til livsvarig fengsel.

Gjennom en gisselaksjon ved den vesttyske ambassaden i Stockholm i 1975, samt bortføringen av arbeidsgiverpresident Hanns-Martin Schleyer og den parallelle kapringen av Landshut i 1977, forsøkte RAF og en palestinsk organisasjon å presse den tyske regjeringen til å løslate Baader, Raspe og andre terrorister fra fengsel. Regjeringen, som var ledet av Helmut Schmidt, valgte å ikke gi etter for kravene.[2] [3]

Raspe ble om morgenen 18. oktober 1977 funnet med skuddsår i hodet i Stammheim-fengselet, etter å ha skudd seg selv med en pistol. Han døde sammen dag av skadene. Samme morgen ble også RAF-lederne Andreas Baader og Gudrun Ensslin funnet døde i sine respektive fengselsceller. Den 9. mai året før hadde også Ulrike Meinhof blitt funnet død i fengselet.

På slutten av 1960-tallet hadde Raspe angivelig et seksuelt forhold til den norske presten Øyvind Foss mens de begge var studenter i Berlin. Foss fortalte om sine opplevelser med Raspe i boken Jeg elsket en terrorist. Et oppgjør med Baader-Meinhof. Denne boken fikk stor oppmerksomhet i Norge da den kom ut i 1981.[4]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Becker, Jillian (1978). Hitlers barn. Oslo: Dreyer. s. 160-161. ISBN 8209016539. 
  2. ^ Stefan Aust (2008). The Baader Meinhof Complex (engelsk). London: The Bodley Head. ISBN 978-1-847-92045-4. 
  3. ^ Hermann, Kai (1978). 45 døgn som rystet verden. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203095410. 
  4. ^ Dypvik, Astrid (22. oktober 2007). «Mannen som elska ein terrorist». Klassekampen. Besøkt 13. mars 2019.