Hanns-Martin Schleyer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hanns-Martin Schleyer
Født1. mai 1915[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Offenburg
Storhertugdømmet Baden
Det tyske keiserrike
Død18. okt. 1977[2]Rediger på Wikidata (62 år)
Mulhouse
Frankrike
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, offiser, næringslivsleder, lobbyist, fabricator Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad
statseksamen (studieretning: lov og rett)
Utdannet vedUniversität Innsbruck
Universitetet i Heidelberg
EktefelleWaltrude Schleyer (19391977)
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (19371945)
Christlich Demokratische Union (19701977)
NasjonalitetTyskland
GravlagtOstfilder cemetery
Medlem avSchutzstaffel (19331945)
Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjonen[5]
Hitlerjugend[5]
Corps Suevia Heidelberg
Militær gradUntersturmführer
Deltok iAndre verdenskrig

Hanns-Martin Schleyer (født 1. mai 1915 i Offenburg i Tyskland, drept 18. oktober 1977 nær Mulhouse i Alsace i Frankrike) var en tysk jurist, industrileder, terroroffer og SS-offiser. Han var president for den tyske arbeidsgiverforeningen BDA (1973–1977) og president for den tyske industriforeningen BDI (1977). Den venstreekstreme terror­organisasjonen RAFs drap på Schleyer i 1977 var en av de viktigste begivenhetene i «den tyske høsten», den største krisen i Vest-Tyskland i etterkrigstiden.

Bakgrunn, utdannelse og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Schleyer ble født i Offenburg i en nasjonalkonservativ dommerfamilie[trenger referanse]. Han studerte fra 1933 jus i Heidelberg. I 1939 ble han dr.jur. ved Universität Innsbruck i Østerrike.

Han begynte sin karriere som studentpolitiker innenfor den nasjonal­sosialistiske studentbevegelsen og ble formann for studentvelferds­organisasjonen i Heidelberg.[trenger referanse] Senere ble han etter ønske fra riksstudentfører Gustav Scheel leder for studentvelferds­organisasjonen i Innsbruck. I 1937 meldte han seg inn i NSDAP.

Han avtjente militærtjeneste ved vestfronten fra 1940 til 1941, da han ble dimittert som tjenesteudyktig, og arbeidet deretter som formann for studentvelferds­organisasjonen i Prag. Etter 1943 arbeidet han som saksbehandler og senere personlig sekretær for lederen for det bøhmiske industriforbundet. I mai 1945 forlot han Bøhmen og flyktet til sine foreldre i Konstanz. Der ble han tatt som krigsfange 18. juli samme år. Etter krigen ble han holdt internert i tre år på grunn av sin offiserstjeneste i SS før han ble repatriert.[6]

Industrileder[rediger | rediger kilde]

Schleyer sammen med forbundskansler Helmut Schmidt, 1974
Schleyer på en mottagelse i det tyske håndverksforbundet, 1977

I 1949 begynte han som sekretær ved industri- og handelskammeret i Baden-Baden. I 1951 ble han ansatt som saksbehandler i Daimler-Benz-konsernet, hvor han i 1953 ble utnevnt til leder for hovedsekretariatet og assistent for styreformann Fritz Könnecke. Som Könneckes protesjé steg han hurtig i gradene, og ble 1956 leder for personalavdelingen og 1959 varamann i konsernstyret.[trenger referanse] Han ble utnevnt til styremedlem i Daimler-Benz i 1963, og fikk ansvaret for personalsaker og sosialvesen. I 1968 fikk han også ansvaret for bedriftsplanlegning, men trakk seg tilbake da han tapte styreformannsvervet til sin rival Joachim Zahn.[trenger referanse]

Etter dette konsentrerte Schleyer seg i økende grad om sitt arbeide for arbeidsgiverforeningen. Fra 1962 til 1968 var han formann for metallindustriens forening i Baden-Württemberg. Den 6. desember 1973 ble han valgt til president for den tyske arbeidsgiverforeningen (BDA), og 1. januar 1977 ble han i tillegg president for den tyske industriforeningen (BDI).

Han ble regnet blant de mektigste bak kulissene på den tyske politiske scenen.[7]

Allerede på 1960-tallet ble Schleyer hatobjekt for venstreradikale, ikke minst på grunn av sin aggressive fremtoning, særlig på fjernsyn, og harde holdning i arbeidskampene, samt hans bakgrunn som entusiastisk nasjonalsosialist.[trenger referanse] I forbindelse med sitt valg til industripresident ble han spurt av en journalist om sin bakgrunn som SS-offiser, og erklærte at han var stolt av denne bakgrunnen.[trenger referanse]

Han ble medlem av CDU i 1970 og satt i partiets næringsråd.[8]

Han ble i 1970 utnevnt til æressenator ved Universität Innsbruck i Østerrike, hvor han hadde tatt sin juridiske doktorgrad.

Bortføring og drap[rediger | rediger kilde]

5. september 1977 ble Schleyer bortført av terrorister fra Rote Armee Fraktion (RAF), en venstreekstrem terrororganisasjon. To politimenn, en sikkerhetsvakt og Schleyers privatsjåfør ble drept under bortføringen. Etter å ha vært holdt som gissel i flere uker ble han myrdet den 18. oktober samme år, etter at myndighetene hadde nektet å innfri terroristenes krav om frigivelse av flere fengslede RAF-medlemmer. Liket ble funnet i grensebyen Mulhouse (tysk: Mülhausen) i Frankrike den 19. oktober. Likvideringen skjedde etter at det kaprede Lufthansa-flyet «Landshut» dagen før var blitt stormet og befridd av tyske soldater i Somalia, og alle terroristene, unntatt Souhaila Andrawes, blitt drept. Samtidig begikk Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe selvmord i Stammheim-fengselet.

Etter Schleyers død[rediger | rediger kilde]

Schleyer ble bisatt i en stor statsakt med betydelig medieoppmerksomhet på kirkegården Stuttgart-Sillenbuch den 25. oktober 1977, hvor alle fremtredende tyske politikere deltok. Kansler Helmut Schmidts kondolanse til Schleyers enke ble oppfattet som en unnskyldning, siden Schleyers familie ikke hadde vært innforstått med myndighetenes kompromissløse holdning overfor terroristene.[trenger referanse] Familien hadde sagt seg villig til å betale 15 millioner mark i løsepenger, men ble forhindret i dette av myndighetene. Schleyers sønn hadde reist sak ved forfatningsdomstolen for å få løslatt de fengslede terroristene for å redde sin fars liv, men saken ble avvist kort før utløpet av RAFs ultimatum.

Den tyske arbeidsgiverforeningen og industriforeningen grunnla etter Schleyers død stiftelsen Hanns-Martin-Schleyer-Stiftung til Schleyers minne. Stiftelsen støtter hovedsakelig unge forskere innen retts-, økonomi- og kulturvitenskaper. Mange gater i Tyskland er blitt oppkalt etter ham. Det samme er Hanns-Martin-Schleyer-Halle, Stuttgarts største arrangementshall.

Familie[rediger | rediger kilde]

Schleyer ble i 1939 gift med Waltrude Ketterer (1916–2008), datter av legen og byråden i München, SA-Obergruppenführer Emil Ketterer. De fikk fire sønner.

Han var en slektning av kunstspråket volapüks oppfinner, presten Johann Martin Schleyer og Schleyer var forøvrig katolikk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, oppført som Hanns Martin Schleyer, Munzinger IBA 00000011870, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Hanns Martin Schleyer, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id schleyer-hanns-martin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b www.hdg.de, besøkt 10. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Platthaus, Andreas (24. mars 2004). «Aus dem Tod heraus erklärt sich nichts». Frankfurter Allgemeine Zeitung (tysk) (71): L16. 
  7. ^ Whitney, Craig R. (29. september 1976). «West German Formula: Not Just Work, but Minimizing of Industrial Strife». The New York Times (engelsk): 14. 
  8. ^ Hachmeister, Lutz (2004). Schleyer: eine deutsche Geschichte (tysk). München: C.H. Beck. s. 297. ISBN 3-406-51863-X. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lutz Hachmeister: Schleyer. Eine deutsche Geschichte. Beck: München, 2004 (ISBN 3-406-51863-X)
  • Klaus Pflieger: Die Aktion "Spindy". Die Entführung des Arbeitgeberpräsidenten Dr. Hanns-Martin Schleyer. NOMOS Verlagsgesellschaft: Baden-Baden, 1997 (ISBN 3-7890-4598-5)
  • Carsten Polzin: Deutscher Herbst im Bundesverfassungsgericht – Zur verfassungsrechtlichen und verfassungspolitischen Dimension terroristischer Entführungsfälle. [1]
  • Dokumentation der Bundesregierung zur Entführung von Hanns Martin Schleyer. Goldmann, 1977, ISBN 3-442-11154-4

Filmer[rediger | rediger kilde]

  • Schleyer – Eine deutsche Geschichte, 2003.
  • Todesspiel, dokudrama i to deler om bortføringen av Schleyer, 1997.
  • Deutschland im Herbst

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Otto Andreas Friedrich 
President for den tyske arbeidsgiverforeningen (BDA)
Etterfølger:
 Otto Esser 
Forgjenger:
 Hans-Günther Sohl 
President for den tyske industriforeningen (BDI)
Etterfølger:
 Nikolaus Fasolt