Souhaila Andrawes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Souhaila Andrawes
Født28. mars 1953Rediger på Wikidata (71 år)
Beirut
BeskjeftigelseTerrorist Rediger på Wikidata
EktefelleAhmad Abu Matar
NasjonalitetLibanon
Dømt forFlykapring
Souhaila Andrawes på Commons

Souhaila Sami Andrawes Sayeh (eller Soraya Ansari, født 28. mars 1953 i Beirut[1]) er et tidligere medlem av den marxistiske Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP). Hun er den eneste overlevende flykapreren fra terrorgruppen Martyr Halimeh, som stod bak kapringen av Lufthansa-flyet «Landshut» i 1977.[2] Hun ble dømt for blant annet flykapring og drap i Somalia, men ble utvist uten å sone. I 1991 fikk Andrawes med familie opphold i Norge.[3] Hun ble senere dømt for samme forhold (flykapring og mord) i Tyskland, og sonet deler av den tyske straffen i Norge.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Souhaila Andrawes var datter av kristne palestinske foreldre som hadde flyktet fra sin hjemby Haifa. Hun vokste opp i Beirut, og gikk der på en pikeskole drevet av franske nonner. I 1965 ble hun med foreldrene videre til Kuwait, der hun en kortere tid gikk på en muslimsk skole. Hun hadde ambisjon å bli nonne, noe som ikke kunne virkeliggjøres i Kuwait, og hun ville derfor flytte til Jerusalem. Men så kom seksdagerskrigen i 1967, og følgen av den ble at hun ikke fikk gjennomført sine planer.

Selv om hun tok skoleavslutning som årsklassens beste, fikk hun ikke anledning til å studere, idet hun ikke hadde kuwaitisk statsborgerskap og heller ikke hadde de nødvendige forbindelser. Men hun kunne flytte til Libanon, og der fikk hun studert engelsk språk og engelsk litteratur.

Kapringen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kapringen av Landshut

Hun deltok i oktober 1977, 24 år gammel, i kapringen av Lufthansaflyet «Landshut», en Boeing 737 som var underveis fra Palma de Mallorca til Frankfurt am Main i Vest-Tyskland. Det ble tvunget til å fly over Roma, Larnaka (Kypros), Bahrain, Dubai og Aden før det endte i Mogadishu i Somalia. Kaprerne krevde løslatelse av elleve medlemmer av terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion fra vesttysk fengsel, og dessuten av to palestinere. I Mogadishu ble flyet stormet den 18. oktober 1977 av den vesttyske antiterrorstyrken GSG9, etter at kaprerne hadde likvidert kapteinen Jürgen Schumann. Dette var en av mange begivenheter under den såkalte tyske høsten, hvor et stort antall terroraksjoner i regi av Rote Armee Fraktion og tilknyttede palestinske grupper førte til nasjonal krise i Vest-Tyskland.

«Den tjukke», som Souhaila Andrawes ble kalt av gislene skal, ifølge andrepiloten Jürgen Vietor, ha vært den verste av terroristene. Under kapringen var hun spesielt brutal, slo gislene, bandt dem ekstremt stramt og helte alkohol over dem «så de kunne brenne bedre».[4]

Mens de andre kaprerne ble drept under stormingen av flyet, slapp Andrawes fra det med livet i behold, skjønt hun var blitt skutt i beina. Bildet av den blodige Andrawes som blir båret ut fra flyet mens hun holder to fingre i været («V-tegnet») og roper «kill me, kill me» gikk verden rundt.(54 sekund ut i filmen)

Etter kapringen[rediger | rediger kilde]

Hun ble dømt til 20 års fengsel av en spesialdomstol i Somalia. Hun ble benådet etter to år og utvist.[5] Hun dukket opp i Norge, fra Kypros, i 1991 og bodde i landet sammen med sin ektemann og deres datter.[6] De oppga sine riktige navn og data[7] og søkte om politisk asyl, og fikk tidlig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, blant annet fordi ektemannen fremholdt at han fryktet forfølgelse fordi han bekjempet terrorisme.[trenger referanse]

Andrawes skulle (ifølge den senere tyske dommen) ha gjort alt hun kunne for å integreres fortest mulig i det norske samfunn: I løpet av noen få måneder lærte hun seg å forstå og snakke norsk, hun flyttet omgående med sin familie til en leilighet i et boligområde med overveiende norsk befolkning, hun holdt seg til en menighet i Den norske kirke, for Oslo kommune overtok hun oppgaven å ta seg av andre flyktninger og hjelpe dem med integreringen, datteren sendte hun på norsk skole og ble valgt til foreldrerepresentant.[8]

I 1994 ble hun sporet opp av tysk politi og begjært utlevert. Hun ble arrestert i Oslo den 13. oktober 1994,[9] og umiddelbart underkastet et en uke langt avhør.[6] Hun fortalte da meget om PFLP og nevnte navn, fakta og politiske strategier fra 1970-årene.[trenger referanse]

Det ble gjort forsøk på å hindre utleveringen til Tyskland. Etter ett år med flere runder i rettssystemet avgjorde justisminister Grete Faremo 10. oktober 1995 at hun skulle utleveres til Tyskland i lys av forbrytelsenes karakter. Selve utleveringen fulgte i slutten av november 1996.[10]

Andrawes ble i november 1996 dømt av Hanseatisches Oberlandesgericht i Hamburg til tolv års fengsel for medvirkning til drap under skjerpende omstendigheter, sammen med frihetsberøvelse, gisseltaking, flykapring og forsøk på drap.[11]

Selv om hennes deltagelse i flykapringen aldri var noe tvilsspørsmål, dreide mye av rettssaken seg rundt forsvarets problematisering av om hun kunne sies å ha pådratt seg noe personlig ansvar for mordet på flykapteinen. Den tidligere terroristen fremholdt at hun følte seg uskyldig for mordet, og at utsagn hun hadde gjort om dette tidligere var blitt galt oversatt og oppfattet. Hun understreket at hun hadde forakt for ugjerninger som mord. Rettens kjennelse var i tråd med aktoratets påstand om medvirkning til drapet.[trenger referanse]

Straffen for drap under skjerpende omstendigheter i Tyskland er fengsel på livstid, men Andrawes ble anerkjent som kronvitne på grunn av forklaringer hun kom med om Monika Haas, som også var anklaget for medvirkning til Landshut-kapringen. Da Haas ble tiltalt for å ha overlevert våpen til kaprerne, nektet Andrawes å vitne, noe som førte til at hun ble fengslet for ringeakt.[12]

Norske myndigheter gav tidlig tilsagn om at Andrawes kunne mottas for soning i Norge, der hennes mann og mindreårige datter bodde. Etter å ha sonet seks måneder i varetekt i Frankfurt am Main for vitnenektingen mot Haas, ble hun overført til et fengsel i Hamburg i mai 1997. Der innledet hun en sultestreik i protest. To uker etter tok stortingsrepresentant Erling Folkvord (RV) opp hennes svar i skriftlig brev til justisministeren, som da var Gerd-Liv Valla. Hun svarte at Justisdepartementet ville prioritere behandlingen av en overføringssøknad straks den innkom fra tysk side, og gjentok at departementet ikke ville motsette seg en slik overføring og at dette var kjent for tyske myndigheter.[13]

Den 11. juli 1997 var avgjørelsen formelt fattet,[14] og overflyttingen fant sted 29. juli.[15]

Andrawes kom da til Bredtveit fengsel og sikringsanstalt i Oslo. Etter å ha sonet halve straffen ble hun i november 1999 løslatt fra fengselet.[15]

Etter løslatelsen[rediger | rediger kilde]

Den norske regjering begrunnet benådningen med henvisning til Andrawes' dårlige helsetilstand. I intervjuer har hun senere klaget over å ha smerter på grunn av skadene hun fikk da hun ble skutt under GSG9-aksjonen.

Både overføringen til norsk fengsel og den tidlige løslatelsen avstedkom mange protester. Mange, deriblant Carl I. Hagen, mente det var upassende at en som var dømt for flykapring skulle slippe ut etter bare fem år og at Andrawes ikke burde få opphold i Norge.[16] Også daværende Høyre-leder Jan Petersen advarte mot en tidlig løslatelse og fremholdt at «ved slik alvorlig kriminalitet må straffen fullbyrdes».[17] Så sent som noen få uker før norske myndigheter løslot henne hadde det tyske justisdepartementet gjort det klart at det ikke var aktuelt å løslate henne i overskuelig fremtid.

Andrawes bosatte seg etter løslatelsen i Norge,[3] og har blant annet sittet i redaksjonen for det marxistiske tidsskriftet Materialisten.[trenger referanse] I slutten av 2004 medvirket hun i fjernsynsprogrammet Redaksjon EN på NRK, der hun ble presentert som «norsk-palestiner». Hun kommenterte Yasir Arafats død og spørsmålet om Yasir Arafat var en terrorist.

Andrawes har vært trukket frem i flere offentlige diskusjoner, både knyttet til norsk innvandrings- og flyktningepolitikk og terrorbekjempelse.

I boken Für die RAF war er das System, für mich war er der Vater av Anne Siemens forteller den tidligere Landshut-flyvertinnen Gabriele von Lutzau om sin uforstående holdning til at den brutale terroristen kunne leve fritt i Norge og bare satt fire år i fengsel for sine menneskeforaktende gjerninger. Det tidligere gisselet beskriver Andrawes som spesielt grusom og ubarmhjertig.

Andrawes snakker selv om sin deltagelse i kapringen i Heinrich Breloers dokudrama Todesspiel. I intervjuet beklager hun sin deltagelse i aksjonen.

Filmatisering[rediger | rediger kilde]

I 2007 ble kapringen av Landshut filmatisert av ARD. I filmen spilles Souhaila Andrawes av den tyrkisk-tyske skuespilleren Nezâ Selbuz.[18]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «"Woman Tied to 1977 Hijacking Fights Extradition to Germany "» (engelsk). Besøkt 3. desember 2008. 
  2. ^ «Mother of all hijackers?». The Independent (engelsk). 19. mars 1996. Besøkt 27. august 2018. 
  3. ^ a b «Dramatisk flykapring blir TV-film». www.aftenposten.no. 23. desember 2007. Besøkt 1. mai 2022. «Etter en rettssak som pågikk over flere måneder og med 191 vitner våren 1996, ble hun dømt til 12 års fengsel som hun har sonet ferdig i Tyskland og i Norge, hvor hun nå bor.» 
  4. ^ «"Die Erinnerung verblasst"» (tysk). Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 28. august 2007. 
  5. ^ Andreas Förster (30. april 1996). «"Kill me, kill me" schrie sie ihren Bewachern ins Gesicht» (tysk). Berliner Zeitung. Arkivert fra originalen 3. august 2008. Besøkt 26. august 2007. 
  6. ^ a b «Woman Tied to 1977 Hijacking Fights Extradition to Germany». New York Times (engelsk). 9. januar 1995. Besøkt 27. august 2018. 
  7. ^ http://www.spiegel.de/spiegel/print/d-9157779.html
  8. ^ Kronikk av professor Anders Bratholm i Dagbladet: Hat eller humanisme? (30. juli 1997) Nettsted sist besøkt 26. august 2007
  9. ^ «RAF-Prozess: Zwischen Reue, Trotz und Tränen». ZEIT ONLINE (tysk). 10. mai 1996. Besøkt 27. august 2018. 
  10. ^ «: Souhaila Andrawes». Der Spiegel. 52. 25. desember 1995. Besøkt 27. august 2018. 
  11. ^ Hanseatisches Oberlandesgericht (29. november 1996). «Dommen fra Hanseatisches Oberlandesgericht» (PDF) (tysk). Hanseatisches Oberlandesgericht. Arkivert fra originalen (PDF) 5. mars 2016. Besøkt 10. mai 2011. 
  12. ^ Platen, Heide (18. desember 1996). «Andrawes soll zur Aussage gezwungen werden». Die Tageszeitung: taz (tysk). s. 2. ISSN 0931-9085. Besøkt 13. januar 2024. 
  13. ^ Skriftlig spørsmål til skriftlig besvarelse Fra Erling Folkvord (RV) til justisministeren, besvart 12.06.1997 av justisminister Gerd-Liv Valla (A) Nettsted sist besøkt 26. august 2007
  14. ^ Justisdepartets pressemelding: Souhaila Andrawes kan fortsette soningen i Norge (11. juli 1997) Nettsted sist besøk 26. august 2007
  15. ^ a b «- Kan endelig se framover». Dagbladet.no (norsk). 12. november 1999. Besøkt 27. august 2018. 
  16. ^ NTB (13. november 1999). «Hagen kritiserer Andrawes-løslatelse». VG. Besøkt 28. august 2007. 
  17. ^ Pressemelding: «Souhaila Andrawes til Norge – Høyre står ikke klar med blomster» Arkivert 29. september 2007 hos Wayback Machine.
  18. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2165364.ece
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Souhaila_Andrawes&oldid=24197060»