Gråtekone
Gråtekone, også kalt hylekone, klagekone og sørgekone, er en kvinne som får betaling for å gråte og klage over en avdød og uttrykke sorg i forbindelse med en begravelse. Hun kan også synge klagesanger ved båren. Gråtekoner har siden oldtida blitt brukt mange steder, ikke minst i Orienten.
Betegnelsen «gråtekoner» kan også brukes spøkefullt eller nedsettende om personer som syter, for eksempel over politiske vedtak som allerede er fattet.
Historikk og utbredelse[rediger | rediger kilde]
Tidligere var skikken med profesjonelle gråtekoner utbredt i mange kulturer, blant annet i Det gamle Egypt, antikkens Hellas, Romerriket, Midtøsten og Karelen. Yrket er nevnt i Bibelen,[1] i det sumeriske Gilgamesj-eposet nedskrevet cirka 2000 f.Kr.[2] og i flere diktverk siden.
Tilsvarende norsk skikk omtales av J.S. Welhaven (1807-73) fra Strilelandet utenfor Bergen tidlig på 1800-tallet: Opptil åtte gråtekoner satt rundt kisten med den døde i, i sin egen båt på vei til begravelsen. De var kledd i svart, men med hvite, nonneaktige hodeplagg. Når de gikk i land, steg klagehylene. Welhaven opplyser at de gråt «virkelige tårer, for det er deres fag». I nyere tid gikk man over til å la kisten med den døde i stå på låven frem til gravferden.[3]
Oppgavene for gråtekonene har variert, men de har ofte arbeidet sammen. De har våket over den døde, eller ved graven, sunget klagesanger, salmer og hymner, grått og akket seg på forskjellig vis, for eksempel ved å slite seg i håret eller klærne som tegn på fortvilelse, smerte, savn og sorg. Å rive i stykker klærne foran en folkemengde, kanskje inntil brystet blir blottet, er kjent fra flere fortellinger i Bibelen. Skikken praktiseres fortsatt innen jødedommen under betegnelsen keriah.[4] Fordi det er forbudt å krabbe på knærne og slite seg i håret, har det utviklet seg et regler for å flerre klærne sine i sørgeperioden (shiva). En variant av dette er svarte sørgebind med en symbolsk rift.[5] Gråtekoner var spesialister i overgangsriter, og kan oppfattes også som sjeleførere som skulle hjelpe den døde i overgangen fra levende til død og forberede det endelige oppholdet i dødsriket.[6]
Gråtekoner var vanlige i England fra 1600- til 1800-tallet. Der brukte man også funeral mutes, formidlet av begravelsesbyrået. Disse «stumme» var vanligvis helt taleføre, men det var deres oppgave å se overmåte triste ut og ellers forholde seg tause under begravelsen. Spor av skikken fantes hos romerne, der en taus mime-skuespiller deltok i fornemme familiers begravelsesopptog, kledd i svart og iført en voksmaske som forestilte den avdøde.[7]
Fortsatt skal det finnes gråtekoner i Hellas, der klagesangene er en egen genre som ikke omtaler Kristus eller kristendommens forespeiling om et lykkeland etter døden, men tvert om kretser rundt antikkens dødsforestillinger om Hades og ferjemannen Kharon.[8] Også i Sør-Italia og hos flere slaviske og asiatiske folk finnes det gråtekoner. Den filippinske filmkomedien Crying Ladies handler om tre kvinner som er deltidsarbeidende gråtekoner i det kinesisk-filippinske miljøet i Manilas Chinatown.[9]
Se også[rediger | rediger kilde]
- Klagesang, hylekor
- Sørgeritualer
- Sorgterapi
- Likvake
- Klagemuren
- Klakør, profesjonelle publikummere som skal applaudere
- Gravfølge
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Om klagekoner i Jeremia 9,17 («Klagerop fra Sion» Arkivert 3. mai 2011 hos Wayback Machine.
- ^ Gilgamesj. Cappelen. 1996. ISBN 8202160227.
- ^ Hodne, Ørnulf (1999). Norsk folketro. Cappelen. s. 88. ISBN 8202186323.
- ^ «keriah», Merriam-Webster
- ^ «Why do mourners tear their clothing? - life cycle death mourning». www.askmoses.com. Besøkt 8. november 2020.
- ^ (no) «Gråtekone» i Store norske leksikon
- ^ Kathryn Kane: The Regency way of death, 23. oktober 2015
- ^ Cappelens kvinnehistorie. 1 : Urtid, oldtid, middelalder. Oslo: Cappelen. 1992. s. 112-113. ISBN 8202091497.
- ^ Crying ladies (2003), IMDb
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Mourning women – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
