Strilelandet

Strilelandet (nynorsk: Strilalandet) er en populær betegnelse på den delen av Bergens omland som befant seg nordvest i det tidligere Hordaland fylke (nå Vestland fylke).

Salg av fisk rett fra båtene ved Fisketorget i Bergen.

Definisjon

Omtrentlig utstrekning av Strilelandet rundt Bergen.

Fra gammelt av ble Strilelandet regnet som de bygdene i Nord- og Midthordland, ifølge en definisjon at man kunne ro til byen (Bergen) i løpet av en dag. Strilelandet omfatter ikke de indre fjordstrøkene og dalene innenfor. Betegnelsen har vært brukt om Austrheim, Lindås, Radøy, Øygarden, Meland, Fedje, Osterøy, Askøy og Sotra, til dels også om Os og Austevoll sør for Bergen. Striler har vært betegnelsen for bonde- og fiskerbefolkningen omkring Bergen, særlig på øyene. Områder tidligere regnet til Strilelandet har blitt innlemmet i Bergen kommune og den voksende byen, blant annet Åsane, Arna, Fyllingsdalen og Fana. Sjø-, havstrilene eller fiskestrilene bodde hovedsakelig vest for byen, mens fjord- eller kipestrilene bodde øst for byen. Det er heller ikke noe entydig definert geografisk område, men ut fra felles næringsgrunnlag, dialekt (strilemål) og kulturtrekk er en ofte benyttet geografisk avgrensing at Strilelandet omfatter kyst- og fjorddistriktene i Hordaland fra Selbjørnsfjorden og Bjørnefjorden i syd til grensen mot Ytre Sogn i nord, og ytterst fra skjærgården mot vest til de indre bygdene i fjordene mot øst. Slik sett definert omfatter Strilelandet distriktene Nordhordland og Midthordland, som historisk sett omfattet Nordhordland fogderi.

Begrep

Stril var historisk sett en nedsettende betegnelse på befolkningen i Bergens omland og brukt særlig av Bergens byborgere eller øvrighetspersoner. Betegnelsen ble særlig brukt om fiskere og fiskerbønder som kom roende til byen for å selge sine naturalia. Opphavet til begrepet stril er ukjent, og det er flere teorier omkring opphavet til dette begrepet. Betegnelsen var i vanlig bruk fra 1700- og 1800-tallet. En teori er at befolkningen var særlig stridbar og ofte gjorde opprør mot skattlegging og annen myndighetsutøvelse. En annen teori er at navnet skriver seg fra et tradisjonelt antrekk med bukse og strømper i ett stykke, kalt strilebrok. En teori er at betegnelsen kommer av et verb å strila med betydningen «streve og ro». En teori er at stril skriver seg fra et gammelnorsk ord som betyr grå eller blankslitt, med henvisning til det nakne grå værbitte berget som er vanlig i området. En tekst fra 1723 delte Bergenshuus lens innbyggere inn i tre deler: vossinger, hardinger og «haarder». Haardene bodde ifølge denne teksten i Nordhordlands fogderi bestående seks prestegjeld og kalles striler, særlig de som bodde i Osterfjorden. Johan Sebastian Welhaven skrev i 1842 at strilene bebodde et uklart avgrenset område på vestkystene (fra Stad og sørover) eller i Bergens omegn (Welhaven var oppvokst i Bergen og hans søster Maren var gift med Michael Sars som var prest i Lindås). Ivar Aasen skrev at stril er betegnelse på innbyggere i Bergens omegn og ble ansett som et økenavn. En teori knytter betegnelsen til en Steingrim Stryl omtalt i Håkon Håkonssons saga. Den eldste kjente bruken av begrepet var omtalen av omlandsbefolkningen ved signingen til Håkon Håkonsson på Bergenhus festning i 1217, og mye senere gir Amalie Skram på slutten av 1800-tallet en samtidsbeskrivelse av strilene sett med bergenske øyne i Hellemyrsfolket, ingen av dem i særlig flatterende ordelag.

Stranden var proppfull av lørdagseftermiddagstrafikken. Strilene kom i rekker, halveis sperrende gaten, menn og kvinner med armene om hverandres skuldrer og tiner i hendene. De stabbet ivei med de korte, stive ben i de veldige sjøstøvler, mens det brune sneslaps sprøitet op og til sidene, og strilelukten stod som en os omkring dem. Kom det noen i veien for dem, slapp de ikke taket for å gi plass, folk fikk hytte seg så godt de kunde. Kjerringer og småbarn som ikke hurtig nok sprang til side, veltet de over ende og skrevde urokkelig videre, uten så meget som å verdige de falne et øiekast. Efternølerne av Fana- og Nattlands-bøndene travet avsted foroverbøid med rømmebøtter i hendene og på ryggen tomme surmelksbøtter, som nådde dem fra nakken helt ned på de hvite vadmelskofteskjøter. ... Tjenestepiker med kurver på armen, som skulde efter varmt brød til søndagen, da bakerne holdt hviledag, stod i klynger og sendte slagord og vittigheter efter sine arvefiender, strilene, som i uforstyrrelig ro hverken så eller hørte.

I verket Medisinalberetninger fra Nordhordland (1881) gis denne beskrivelsen:

Levemåden er over hele distriktet yderst tarvelig. Ja, der findes vel ikke i det ganske land et distrikt der i denne henseende kan stilles ved siden af strilelandet. [..] Religiøs vækkelse finder sjelden sted her, men vel politisk, thi på grund af de medfødte charakterfeil, misundelse og mistro, ere de ellers godtroende striler altfor tilbøilige til uden kritik at lytte til omreisende eller hjemmeværende agitatorers republikanske taler, der gå ud på at rive ned på styrelsen og mistænkeliggjøre de bedre stillede.^{[trenger referanse]}

Fra omkring 1960 ble begrepet stril mindre belastet og benyttes nå gjerne av lokalbefolkningen som identitetsbærer på samme måte som harding, og en lokalavis i distriktet heter fra 1961 Strilen.

Gjennom massiv utbygging av veinettet har Bergen og Strilelandet blitt knyttet stadig nærmere sammen, med den følge at mange bergensere har bosatt seg på Strilelandet.

Målstrid og dialekt

Utdypende artikkel: Strilamål

Dialekten i Bergen og i omlandet skiller seg tydelig fra hverandre.

På grunn av nærheten til Bergen har Strilelandet blitt åsted for målstrid mellom nynorskbrukere og bokmålsbrukere. Bokmål har tradisjonelt blitt benyttet av bergensere, mens nynorsk tradisjonelt har stått sterkest i mer rurale strøk. Målstriden har utspilt seg blant annet innen skolesektoren, hvor nynorsk- og bokmålselever har vært delt i egne skoleklasser.^{[trenger referanse]}

Eksterne lenker

• Kulturhistorisk vegbok: Byen og Strilelandet
• Store norske leksikon