Maior domus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Major domus)
Hopp til: navigasjon, søk

Maior domus eller rikshovmester var en tittel og et embete i tidlig middelalder som hovedsakelig ble brukt i de frankiske kongedømmene i det 7. og 8. århundret. Det kan sammenlignes med pfalzgreve.

I løpet av det 7. århundret utviklet embetet maior domus seg til den virkelige makten bak tronen i Austrasia, den nordøstlige delen av frankernes kongedømme under merovingerdynastiet. Rikshovmesteren hadde den reelle makten, mens kongene bare hadde en seremoniell funksjon.

Embetet ble arvelig i familien til pipinidene fra begynnelsen av det 7. århundret av, og under den pipinidiske rikshovmestern Karl Martell ble all makt overført til rikshovmesterens embete. Denne maktoverføringen falt sammen med merovingerkongen Chilperik IIs død rundt 720. De siste merovingerkongene Teoderik IV og Childerik III fungerte som rikshovmesterens marionetter. Da Karl Martell døde i 741, ble hans sønn Pipin den yngre rikshovmester i Neustria. Karloman, en annen av Karl Martells sønner, ble rikshovmester i Austrasia, men han trakk seg i 747 tilbake til det italienske klosteret på Monte Cassino, og etterlot dermed all makt i Pipin den ngre sine hender.

I 751 døde Childerik III, den siste merovingerkongen, og Pipin den yngre lot seg samme året krone til frankisk konge med pave Sakarias' velsignelse. Tre år senere, i 754, reiste pave Stefan II fra Roma til Paris og anerkjente Pipin den yngre som konge av frankerne ved å salve Pipin og hans familie med krisma (hellig olje). Karolingerdynastiet var dermed etablert. Pipin den yngres sønn Karl den store ervervet seg enda mer makt da han ble kronet til tysk-romersk keiser i 800, og ble en av de viktigste personene i europeisk historie. Ved etableringen av det karolingiske dynastiet, tjente ikke lenger rikshovmesterembetet noe formål, og svinnet hen.

Se også[rediger | rediger kilde]