Hopp til innhold

Gregor av Nazianz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Gregorios fra Nazianz»)
Gregor av Nazianz
kalt Teologen
Født329
Arianzus i Kappadokia
Død390
Nazianz
BeskjeftigelseKatolsk prest (361–), biskop (372–), predikant, teolog, lyriker, epigrammatist Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedPlatons Akademi
FarGregory of Nazianzus the Elder
MorNonna of Nazianzus[1][2]
SøskenCaesarius of Nazianzus
Gorgonia
NasjonalitetRomerriket
GravlagtKonstantinopel
Saligkåret-
Helligkåretkort tid etter sin død
Anerkjent avDen ortodokse kirke og Den katolske kirke
Festdag25. januar
Se ogsåEkstern biografi
Vernehelgen-
I kunstensom biskop
Gregor av Nazianz på Commons

Gregor av Nazianz (gresk: Γρηγόριος ὁ Ναζιανζηνός); født 329 i Arianzos nær Nazianzos i Kappadokia[3], død 25. januar 390 i Nazianzos), også kjent som Gregor Teologen, var en kristen biskop i Konstantinopel.

Nazianzos var en oldtidsby og et bispesete i Kappadokia. Han er blitt betraktet som den dyktigske retoriker i den patrisiske era.[4] Som klassisk skolert taler og filosof innforlivde han hellenismen i den unge kirke, hvorved han grunnla den bysantinske teologis og ekklesiastikks paradigme.[5]

Han er kåret til helgen av Den ortodokse kirke og Den romersk-katolske kirke, og er også kirkelærer. Han omtales sammen med brødrene St. Gregor av Nyssa og St. Basilios den store, hans nære venn og studiekamerat i Athen, som de tre kappadokiere. Disse tre fikk en helt fundamental betydning for utviklingen av kristen lære i det fjerde århundre og fremover, særlig i østkirken.

Han var eldste sønn av Gregor av Nazianz den eldre og Nonna.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Gregor var eldste sønn av Gregor av Nazianz den eldre og Nonna. Han studerte i det palestinske Cæsarea, i Alexandria og i Athen. I Athen ble han kjent med Julianus,[6] den senere keiser Julian Apostata, og sluttet vennskap med Basileios. I Athen studerte Gregor for de berømte retorikerne Himerios og Proaeresios.[7] Mens han sluttførte sin utdannelse underviste han i retorikk en kort periode.

Etter å ha vendt hjem ble han døpt (360) og levde nå en stund ute i ensomheten ved den pontiske elven Iris[8], der han studerte Origenes sammen med Basileios/Basil. Da han hørte at hans far – der var blitt tilbake i Nazianz hvor han var biskop – hadde underskrevet en semiariansk formel, reiste han straks til ham for å få ham rettvendt, noe som han også lyktes med.

Prest

[rediger | rediger kilde]

Samtidig meddelte faren ham prestevielsen (361),som ville ha ham til å hjelpe til med å virke blant de unådde i området,[9] men Gregor besvarte farens beslutning om å tvinge ham til å velge mellom prestedømme og ensomheten ved å kalle det «en tyrannisk handling».[10] Etter bare noen dager trakk seg atter ut i ensomheten. Alltid kjempet lysten til ensomhet og lysten til at vinne laurbær ute på den store skueplass i ham. Han møtte Basil i Annesoi der de begge skulle leve som asketer.[11] Basileios forsøkte imidlertid å overtale ham til å assistere sin far, og året etter gjorde han så det. Da han ankom til Nazianzos fant Gregors den kristne menighet der splittet av teologisk splid, og faren ble anklaget for kjetteri av lokale munker.[12] Gregor hjalp til med å bygge bro over kløftene med en kombinasjon av personlig diplomati og retorikk.

På denne tiden hadde keiser Julian offentlig utropt seg som motstander av kristendommen.[13] Som svar på keiserens avvisning av den kristne tro, fremstilte Gregor sine «Invektiver mot Julian» mellom årene 362 og 363. Med sin ringaktelse av keiserens moral og forstand hevder Invektivene at kristendommen ved kjærlighet og tålmod kom til å overvinne utilstrekkelige ledere som Julian. Denne utvikling beskrives av Gregorios som den offentlige ytring av deifikasjonen (theosis), som fører til en åndelig opphøyelse og mystisk forening med Gud.[14] Julian skulle senere, i 362, svare med voldsomme anklager mot Gregor og andre kristne kritikere; keiseren viet seg imidlertid de nærmeste årene til sine felttog mot perserne.[15] Med keiserens død svant faren for forfølgelse for Gregor og østkirken, ettersom den nye keiser Jovianus var en svoren kristen som støttet kirken.[16]

Gregor tilbragte de nærmest følgende år med å bekjempe arianismen, som truet med å splitte Kappadokia. I denne ladede omgivelse forsonte Gregor på Basils vegne med biskop Eusebios av Caesarea.[17] De to vennene gikk inn i en fase av nært broderlig samarbeid da de grep fatt i den store utfordring som møtte dem i kirken i Caesarea da lutrede arianske teologer og retorikere ankom dit.[18] Gregor og Basil styrket sine stillinger i de følgende offentlige debatter, som ble overvåket av keiser Valens. Fremgangen sikret at de skulle skape seg en fremtid innen kirkeforvaltningen.[18] Basil, som lenge hadde skjelet mot bispestolen, ble gjort til biskop av Caesarea i Kappadokia i år 370.

Biskop

[rediger | rediger kilde]

I 372 gjorde Basileios ham til biskop i den lille byen Sasima,[19] Dette bispesete var nylig blitt opprettet av Basil for å styrke sin stilling mot Anthimus, biskop av Tyana.[20] De ambisjoner som Gregors far hadde hatt for sin sønn og Basils sterke argumentasjon, overbeviste Gregor om at han burde anta utfordringen til tross for sine personlige forbehold. Gregor skulle senere hevde at konsekrasjonen ble pålagt ham mot hans vilje av hans viljesterke far og Basil.[21] Da Gregor skulle beskrive sitt biskopssete sa han at det ikke var meget mer enn en «ytterst skrekkelig avkrok til hule; knapt mer enn et sted for å hvile hester … mangel av vann, planteliv, og selskap med beleste… slik var min kirke i Sasima!» [22] Han gjorde ytterst få anstrengelser for å forvalte sitt nye bispedømme, og klaget til Basilios at han hadde foretrukket å få leve et kontemplativt liv.[23]

Mot slutten av året 372 returnerte Gregor til Nazianzos for å bistå sin døende far med forvaltningen av hsns bispesete.[24] Dette satte vennskapet med Basileios på prøve, da han oppfordret ham til å vende tilbake til Sasima. Gregor hevdet at ikke tenkte på å fortsette å være en strategisk brikke i Basileios' spill.[25] I stedet festet Gregor all sin oppmerksomhet ved sine plikter som koadjutor av Nazianzos. Det var her Gregorios holdt sine første store episkopale prekener.

Etter farens og morens død i 374 fortsatte Gregorios å forvalte bispedømmet Nazianzos men nektet å la seg tiltale som biskop. Han donerte det meste av sine eiendeler til de fattige for å leve i forsakelse og streng avholdendhet.[26] Mot slutten av 375 trakk han seg tilbake til et kloster i Seleukia der han ble i tre år. Mot slutten av den tiden døde hans venn Basileios. Da Gregorios' helse forhindret ham fra å nærvære ved begravelsen skrev han et gripende brev til Gregor av Nyssa der han beklager sorgen, samt tolv dikt tilegnet sin bortgangne venn.

I 379 ble han kalt til Konstantinopel av den derværende lille nikensktroende menighet, og her utfoldet han all sin lærdom og veltalenhet for å bevise Kristi guddom, så nikenernes tall øket kraftig.

Gregorios i Konstantinopel

[rediger | rediger kilde]

Keiser Valens døde i 378. Det var godt nytt for dem som ville stanse innflytelsen fra arianismen og apollinarismen i Konstantinopel at hans etterfølger ble Theodosios I, en tro støtter av nicaeansk ortodoksi.[27] Det landsforviste nicaeanske parti kunne nå vende tilbake til byen. Fra sin dødsleie hadde Basileios minnet dem om Gregors talenter, og foreslo sannsynligvis at hans venn skulle føre den trinitarianske saks tale i Konstantinopel.[28]

I 379 bad en synode i Antiokia og dens biskop Meletios Gregor om å komme seg til Konstantinopel for å ta den teologiske strid og vinne byen over til den nicaeanske ortodoksi.[29] Etter meget nølen gav Gregor etter. Hans kusine Theodosia opplot en villa der han kunne bo; Gregor omvandlet størstedelen av den til kirke og kalte den Anastasia, «en skueplass for trones gjenoppstandelse».[30] Fra sitt lille kapell gav han fem kraftfulle taler om den nicaeanske lære, forklarte treenighetens vesen og den ene Guds enhet.[31] Da Gregor tilbakeviste Eunomions fornektelse av Den hellige ånds guddom, fremla han følgende argument:

«Iaktta disse fakta: Kristus er født, Den hellige Ånd er hans foreløper. Kristus er døpt, og Ånden bærer vitnesbyrd om dette… Kristus arbeider med mirakler, Ånden gjennomfører dem. Kristus oppstiger til himmelen, Ånden inntar hans plass. Hvilke store ting finnes i oppfatningen om Gud som ikke står i hans makt? Hvilke titler tilskrives Gud som ikke også tilkommer Ham, foruten Født eller Ikke født? Jeg skjelver når jeg tenker på en slik overflod av titler, og hvor mange Navn de bespotter de som gjør opprør mot Ånden![32]

Gregors prekener fikk god mottakelse og tildro seg stadig større skarer til Anastasia. I redsel for hans popularitet besluttet hans motstandere seg for å gå til angrep. Under påskenatts vigilie i 379 trengte en ariansk mobb seg inn i kirken under gudstjenesten, såret Gregor og drepte en annen biskop. Under sin flukt fra mobben fant seg Gregor sveket av sin venn filosofen Maximos. Maximos, som hadde inngått en hemmelig allianse med Petrus, biskop av Alexandria, forsøkte selv å ta Gregors plass og lot seg konsekrere til biskop av Konstantinopel.[33] Gregorios bestemte seg i sjokk å fratre sitt embete, men en trofast gruppe overtalte ham å bli, og overmannet Maximos. Hendelsen var sjenant for ham og utsatte ham for kritikk som var han en landsens pike som ikke klarte å hanskes med storbyens intriger.[33]

Bespottelsene i Konstantinopel fortsatte å gjøre Gregors stilling usikker ettersom han var så inoffisiell og de arianske prestene hadde tatt i besittelse flere betydelige kirker. Da keiser Theodosius ankom i 380 ordnet saken seg til Gregors fordel. I fast besluttsomhet å knuse arianismen forviste keiseren Domofilos. Så ble Gregor innsatt på bispestolen av Konstantinopel i Apostelkirken, i Domofilos sted.[34]

Det annet økumeniske konsil, og gjenkomsten til Arianzum

[rediger | rediger kilde]
De tre hellige hierarker: (fra venstre til høyre:) Basileios den store, Johannes Khrysostomos og Gregorios teologen. (Gregor har fått tilnavnet «teologen» idet han bidro til å gi treenighetsdogmet dets endelige form.)

Theodosios ville forene riket ytterligere under ortodoksien, og bestemte seg for å sammenkalle til kirkemøte for å løse spørsmål tro og kirketukt.[34] Gregor hadde samme innstilling, å forene kristendommen. Våren 381 sammenkalte de til det første konsil i Konstantinopel, med 150 østlige biskoper nærværede. Da konsilets ordførende Meletios av Antiokia døde, ble Gregor valgt til overta hans rolle å lede konsilet. I håp om å forsone vest med øst tilbød han seg å anerkjenne Paulinos som patriark av Antiokia. De egyptiske og makedonske biskoper som hadde støttet konsekrasjonen av Maximos ankom sent til konsilet. Vel der nektet de å godta Gregors stilling som overhode for kirken i Konstantinopel med argumentet at hans flukt fra Sasima kanonisk sett var illegitim.[35]

Gregor var utmattet og urolig for at han kunne miste biskopenes og keiserens tillit.[36] Snarere enn å ivre for sin sak og riskere splid valgte han å fratre sin post: «La meg være som Profeten Jona! Jeg forårsaket stormen, men jeg skal ofre meg for å redde skipet. Ta meg og kast meg… Jeg var ikke lykkelig da jeg oppsteg på tronen, og lykkelig skulle jeg stige ned fra den.»[37] Konsiliet ble overrasket av hans fratreden og hans dramatiske tale til Theodosios der han bad om å fris fra sine oppdrag. Keiseren ble rørt av hans ord, og applauderte og godtok fratredenen. Konsilet bad ham være med på en avskjedsseremoni. Gregor grep anledningen til å holde en siste tale (Or. 42) og begav seg deretter avsted.[38]

Tilbake i sitt hjemland Kappadokia gjenopptok Gregor sitt embede som biskop av Nazianzos. Han tilbragte de neste år med å imøtegå lokale apollinaristiske kjetterne og kjempet tidvis med sin dårlige helse. Han begynte å skrive De Vita Sua, sitt selvbiografiske dikt.[39] Sent i 383 var hans helse et for stort hinder for ham til å kunne gjennomføre sine biskoppelige sysler. Etter å ha innsatt Eulalios på bispestolen i Nazianzos trakk han seg tilbake til ensomheten i Arianzum. Etter fem fredfulle år der med familien på hans slektseiendom søde han den 25. januar 389.

Hele livet stod Gregor ansikt til ansikt med vanskelige valg. Skulle han fordype seg i studiene i retorikk og filosofi? Skulle et klosterliv passe bedre enn et offentlig liv som prest? Var det bedre å følge sitt eget hjerte enn å følge anvisningene fra faren og Basileios? Gregors skrifter viser konfliktene som både såret og motiverte ham. Biografer foreslår at det var denne dialektikk som var hans bestemmelse, som formet hans karakter og ledet ham til inngivelsen å søke etter mening og sannhet.[40]

Betydning

[rediger | rediger kilde]
Andrei Rublev, Gregorios teologen (1408), Innsovelseskatedralen i Vladimir.

Teologi og verker om andre emner

[rediger | rediger kilde]

Gregors mest særpregede verker i teologien kom av hans forsvar av den nicaeanske lære om Treenigheten. Særlig betydning fikk hans bidrag til feltet pneumatologi, det vil si teologien som behandler Den hellige Ånds vesen.[41] Gregor er den første som griper til idéen om prosesjon for å beskrive forholdet mellom Ånden og guddommen: «Den Hellige Ånd er sann ånde, sannelig frrmsprunger av Faderen men ikke på samme måte som Sønnen, for det er ikke ved generasjon, men ved prosesjon, om jeg nå må utmyntr et ord for klarhets skyld.»[42] Skjønt Gregor ikke til fulle utvikler begrepet, er det denne oppfatning om prosesjon som skulle forme størstedelen av tenkningen om Den hellige Ånd.[43]

Han la stor vekt på at Jesus ikke opphørte å være Gud da han ble menneske, ikke heller at han skulle ha mistet noen av sine guddomelige attributter da han antok menneskelig natur. Videre hevdet Gregor at Kristus var fullt ut menneske, og at han derfor hadde en menneskelig sjel. Han kunngjorde evigheten av Den hellige Ånd ved å si at Den hellige Ånds verk var så å si skjulte i Det gamle Testamente men meget mer klargjorte etter at Jesu himmelfart og Den hellige Ånd nedsteget på jorden ved Pinse i form av åndsutgytelse.

I motsetning til nyarianske oppfatninger at sønnen er anomoios eller ulik Faderen, og i motsetning til semiarianismens påstand at Sønnen er homoiosios eller likeartet Faderen, fastholdt Gregor og de øvrige kappadokiske fedre den nicaeanske lære at Sønnen er homoouisia eller konsubstansiell i forhold til Faderen.[44] De kappadokiske fedre fremholdt at Guds natur ikke kan begripes av mennesket, de utviklet rammeverket til forståelsen av hypostaser, eller tre personer forente i én Gud, og de illustrerte hvordan Jesus er eikon av Faderen. De forklarte begrepet theosis, troen at alle kristne kan assimileres med Gud i «imitasjon med den inkarnerte Sønnen som modell for guddommeligheten».[45]

Noen av Gregors teologiske verker kan, likesom hans venn Gregorios av Nyssas, antyde at han støttet noen slag av apokatastasis, oppfatningen at Gud kommer til å bringe sitt skaperverk i harmoni i form av Himmelens kongerike.[46] Dette fikk noen kristne universalister sent på 1800-tallet, fremfor alt J. W. Hanson og Philip Schaff, til å beskrive Gregor som universalist.[47] Denne oppfatning om Gregor fikk også mange moderne teologer, som John Sachs, til å mene at Gregor helte mot apokatastasis, men på en nølende og udogmatisk måte.[48] Det råder imidlertid ingen enighet om Gregors virkelig kan anses som tilhenger av apokatastasis.[49]

Bortsett fra de mange teologiske verker er Gregor også en av de viktigste kristne personer i tidlig kristendoms litteratur, en meget fortjenstfull taler, muligens den største i sin samtid,[50] og dessuten en meget fremstående dikter, med flere dikt om teologi og moral og noena med biografisk innhold, om ham selv eller om hans venner.

Innflytelse

[rediger | rediger kilde]

Gregors yngre slektning Nichobulos ble eksekutor av hans litterære produksjon, oj bevarte mange av hans skrifter. En annen slektning, Eulalios, utgav flere av Gregors verker i 391.[51] Omkring år 400 begynte Rufinus å oversette hans verker til latin. Som Gregors arbeider sirkulerte rundt om i riket påvirket de den teologiske tenkning. Hans meninger ble sitert som autoritative ved konsilet i Efesos i 431, og i 451 ble han titulert som «teologen» ved konsilet i Khalkedon[51] - en betegnelse som ikke har vært benyttet tidligere om noen annen enn apostelen Johannes,[52] og lenge etter Symeon den nye teologen. Østortodokse teologer anfører ofte Gregor og holder ham høyt som forsvarer av den kristne tro. Hans bidrag til trinitariansk teologi er også innflytelserik og om dette siteres han ofte av vestlige teologer.[53] Paul Tillich gir Gregor av Nazianzos æren for å ha «skapt den definitive formulering av treenigheten».[54]

Relikvier

[rediger | rediger kilde]

Etter sin død ble Gregor begravd i Nazianzos. Hans relikvier ble overført til Konstantinopel i 950, og ble forvart i Apostelkirken. Deler av relikviene ble tatt fra Konstantinopel av korsriddere] under det fjerde korstog i 1204 og havnet i Roma. Den 27. november 2004 ble disse og tilsvarende av Johannes Krysostomos returnert til Istanbul av pave Johannes Paul II, mens Vatikanet beholdt en liten del. Disse relikvier forvares nå i Sankt Georgkatedralen i Fanar.[55]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Q24470490[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Q44718635[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Ruether, Rosemary Radford. Gregory of Nazianzus: Rhetor and Philosopher, (Oxford University Press, 1969), p. 18.
  4. ^ McGuckin, John (2001) Saint Gregory of Nazianzus: An Intellectual Biography, Crestwood, NY, p. xxi.
  5. ^ McGuckin (2001), p. xxiv.
  6. ^ Ruether (1969), pp. 19, 25.
  7. ^ Hunter-Blair, D.O. Artikkel i The Catholic Encyclopedia om Gregorios av Nazianzos (Robert Appleton Co, 1910), siden lest april 2007
  8. ^ Formodentlig Yeşilırmak i Pontos
  9. ^ McGuckin (2001), pp. 99–102.
  10. ^ Ruether, (1969), p. 32. Sitatet fra Migne, J.P. (red), Patrologiae Graecae, (1857–1866), 37.1053, Carm. de vita sua, l.345
  11. ^ McGuckin (2001), p. 102.
  12. ^ McGuckin (2001), p. 107.
  13. ^ McGuckin (2001), p. 115.
  14. ^ McGuckin (2001), p. 121.
  15. ^ McGuckin (2001), pp. 125–126.
  16. ^ McGuckin (2001), p. 130.
  17. ^ McGuckin (2001), p. 138–142.
  18. ^ a b McGuckin (2001), p. 143.
  19. ^ McGuckin (2001), p. 190-5.
  20. ^ Hunter-Blair (1910)
  21. ^ McGuckin (2001), pp.187–192.
  22. ^ PG 37.1059–1060, De Vita Sua, vv. 439–446
  23. ^ Ruether (1969), pp. 38–39
  24. ^ McGuckin (2001), p. 199.
  25. ^ Gallay, P. Grigoie de Nazianze, (Paris: 1964), p.61. Sitat fra Ep. 48, PG 37.97
  26. ^ Hunter-Blair, D.O. (1910)
  27. ^ McGuckin (2001), p. 235.
  28. ^ McGuckin (2001), pp. 235–236. Se Orat. 43.2, PG 36.497.
  29. ^ Ruether (1969), p. 42
  30. ^ McGuckin (2001), pp. 241. Se også Andre Kongebok 4,8 og Orat. 26.17, PG 35.1249.
  31. ^ Hunter-Blair, D.O. Artikkel om Gregorios av Nazianzos i The Catholic Encyclopedia.
  32. ^ Gregori av Nazianzus, Or. 31:29. The Orthodox Church of America website, siden lest 2. mai 2007.
  33. ^ a b Ruether (1969), p. 43
  34. ^ a b Ruether (1969), p. 45
  35. ^ McGuckin (2001), pp. 358–359
  36. ^ McGuckin (2001), p. 359
  37. ^ PG, 37.1157–9, Carm. de vita sua, ll 1828–55
  38. ^ McGuckin (2001), p. 361
  39. ^ Ruether (1969), p. 50
  40. ^ Ruether (1969) diskuterer Gregor konfliktfylte vesen. Se p. 54.
  41. ^ Jfr. f.eks. Michael O'Carroll, "Gregory of Nazianzus" i Trinitas (Wilmington, DE: Michael Glazier, Inc, 1987).
  42. ^ Gregorios av Nazianz, Five Theological Orations, orasjon fem.
  43. ^ Se H.E.W. Turner och Francis Young, "Procession(s)" i The Westminster Dictionary of Christian Theology, ed. A. Richardson & J. Bowden (Philadelphia:Westminster Press, 1983). Via Augustin skulle tanken utvikles i Vest til idéen om dobbel prosesjon og gi opphav til filioque-spørsmålet som skulle bidra til splittelsen mellom den østlige og den vestlige kristendom.
  44. ^ Børtnes (2006), pp. 9–10
  45. ^ Børtnes (2006), p. 10
  46. ^ "Apocatastasis". New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge, Vol. I.
  47. ^ Hanson, J.W. Universalism: The Prevailing Doctrine Of The Christian Church During Its First Five Hundred Years. Chapter XV: Gregory Nazianzen. Boston and Chicago Universalist Publishing House. 1899.
  48. ^ Sachs, John R. “Apocatastasis in Patristic Theology.” Theological Studies. 54 (December 1993), p.632.
  49. ^ Se f.eks. David L. Balas, "Apokatastasis" i The Encyclopedia of Early Christianity, second edition, ed. Everett Ferguson (New York: Garland Publishing, 1997), som behandler Gregorios av Nyssas tendens uten å gå inn på Gregors.
  50. ^ Børtnes (2006), p. 21
  51. ^ a b McGuckin, (2001), p.xi
  52. ^ Hunter-Blair, D.O. Artikkel om Gregor av Nazianzos i The Catholic Encyclopedia
  53. ^ Se for eksempel hvordan 1992-utgaven av Den katolske kirkes katekisme siterer hyppig fra Gregors verker.
  54. ^ Tillich, Paul. A History of Christian Thought, (Simon and Schuster, 1968), p. 76.
  55. ^ Ian Fisher, "Pope returns remains of 2 Orthodox patriarchs," San Diego Union-Tribune online Arkivert 29. august 2007 hos Wayback Machine., 28. november 2004. Siden lest 26. april 2007.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Jostein Børtnes med Tomas Hägg: Gregory of Nazianzus: Images and Reflections, Museum Tusculanum Press, 2006, København, ISBN 87-635-0386-7
  • "St. Gregory of Nazianzus" i 1913 års utgåva av Catholic Encyclopedia.
  • McGuckin, John A. St. Gregory of Nazianzus: An Intellectual Biography. Crestwood, NY: 2001, St. Vladimir's Seminar Press. ISBN 0-88141-222-8
  • Migne, J.P. (General Editor). Cursus Completus Patrologiae Graecae. Volumes 35–38. Paris: 1857–1866.
  • The Orthodox Church of America website artikel "St. Gregory the Theologian". sidan läst 2 maj 2007.
  • Ruether, Rosemary Radford. Gregory of Nazianzus. Oxford: 1969, Oxford University Press.
  • Turner, H.E.W. and Francis Young, "Procession(s)" i The Westminster Dictionary of Christian Theology, ed. A. Richardson & J. Bowden. Philadelphia: 1983, Westminster Press, 1983.
Forgjenger  Metropolitt av Konstantinopel
380–381 		Etterfølger
Forgjenger  Metropolitt av Konstantinopel
379–380 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gregor_av_Nazianz&oldid=22107049»