Gravmyrtslekta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gravmyrtslekta
Vinca difformis
Vinca difformis
Vitenskapelig(e)
navn
:
Vinca
L.
Norsk(e) navn: gravmyrtslekta
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planter
Divisjon: karplanter
Klasse: blomsterplanter
Orden: søteordenen
Familie: gravmyrtfamilien
Underfamilie: Rauvolfioideae
Antall arter: 6
Habitat: skog, kratt, skråninger, steinete steder
Utbredelse: Europa, Algerie, Vest- og Sentral-Asia
Arter:

Gravmyrtslekta (Vinca) er ei planteslekt i gravmyrtfamilien.

Artene er halvbusker eller flerårige urter med krypende stengler som ofte slår rot. De fleste artene er eviggrønne, men hos Vinca herbacea og V. moneri visner alle overjordiske deler av planten om vinteren. Alle artene inneholder giftige alkaloider. Bladene er hele og sitter motsatt.

De blå, eller mer sjeldent hvite, blomstene sitter enkeltvis i bladhjørnene; de er tvekjønnede, femtallige og undersittende. Kronbladene er vokst sammen til et rør, og pollenbærerne er festet halvveis opp i kronrøret. To fruktblad er vokst sammen til en fruktknute. Kronflikene er asymmetriske, så blomsten minner litt om en propell. Den befruktede blomsten utvikler seg til to belgkapsler.

Gravmyrtslekta er utbredt i Sør- og Mellom-Europa, Algerie og Vest- og Sentral-Asia. Gravmyrt (V. minor) og storgravmyrt (V. major) er populære hageplanter og brukes som bunndekkere på blant annet graver. Disse to artene opptrer som invaderende arter i blant annet Norden, Australia, New Zealand og Nord-Amerika.

Rosegravmyrt (Catharanthus roseus) regnes ikke lenger til slekta Vinca.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • C. Grey-Wilson og M. Blamey (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding. Teknologisk Forlag. s. 310–311. ISBN 82-512-0355-4. 
  • J. Cullen, S.G. Knees og H.S. Cubey, red. (2011). The European Garden Flora Flowering Plants: A Manual for the Identification of Plants Cultivated in Europe, Both Out-of-Doors and Under Glass (2 utg.). Cambridge University Press. s. 476–478. ISBN 978-0-521-76160-4. 
  • M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 177. ISBN 0-7136-7015-0. 
  • K. Marhold (2011). «Vinca». Apocynaceae. – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 9. november 2017. 
  • «Vinca». Flora Ibérica (PDF) (spansk). XI. Madrid: RJB/CSIC. s. 106–109. 
  • M. Koyuncu (2012). «A new species of Vinca (Apocynaceae) from eastern Anatolia, Turkey». Turk. J. Bot. 36: 247–251. ISSN 1303-6106. doi:10.3906/bot-1103-19. 
  • K.R. Stone (2009). «Vinca major, V. minor». Fire Effects Information System, U.S. Department of Agriculture. Besøkt 10. november 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]