Hopp til innhold

Giulio Einaudi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Giulio Einaudi
Født11. feb. 1928[1]Rediger på Wikidata
San Damiano Macra
Død28. des. 2017[1]Rediger på Wikidata (89 år)
Cuneo
BeskjeftigelseKatolsk prest (1951–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop (1977–)
  • titulær erkebiskop (1976–)
  • Apostolic Nuncio to Croatia (Kroatia, 1992–2003)
  • apostolic nuncio to Chile (Chile, 1988–) Rediger på Wikidata
NasjonalitetItalia (19462017)
Kongedømmet Italia (19281946)
Det pavelige diplomatakademi ved Piazza della Minerva (inngang) i Roma

Giulio Einaudi (født 11. februar 1928 i San Damiano Macra i provinsen Cuneo i Italia; død 28. desember 2017 i Cuneo) var en italiensk katolsk geistlig, titulærerkebiskop og diplomat for Den hellige stol.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Giulio Einaudi ble født til en bondefamilie med dype kristne tradisjoner. Faren hans Giacomo var en bonde også aktiv i å tjene lokalsamfunnet. Under første verdenskrig hadde han kjempet på fronten under hele konfliktens varighet i infanterikorpset, sammen med broren Pietro, i Alpini, og prestebroren Don Giovanni, i saniteten. Også i 1940, ved begynnelsen av andre verdenskrig, ble han kalt til våpentjeneste, men etter to måneder tilbrakt i Dronero-kasernene ble han fritatt fra militærtjeneste for å forsørge familien. Hans mor Elisabetta kom også fra en familie av bønder og trofaste katolikker.

Under andre verdenskrig led familien ødeleggelser av hus, husdyr og landbruksavlinger i brannen som herjet San Damiano Macra, påtent av tyske og republikanske soldater søndag den 30. juli 1944.

Den 29. juni 1951 ble han presteviet av biskop Egidio Luigi Lanzo i katedralen i Saluzzo. Han var opprinnelig kapellan i Saluzzo og studerte deretter teologi og kanonisk rett ved Det pavelige universitet Gregoriana og Lateranuniversitetet. Etter forberedelser ved Det pavelige diplomatakademi, gikk han inn i Den hellige stols diplomatiske tjeneste den 1. august 1960.

Han var postert til Thailand, Malaysia og Singapore med base i Bangkok (1960-1965) hvor kristne bare var en liten minoritet, men høyt verdsatt for sine skoler, sykehus og andre sosiale innretninger. De fleste elevene i katolske skoler var ikke kristne. I Bangkok, for eksempel, besøkte de buddhistiske herskerne av Thailand, kong Bhumibol Adulyadej og dronning Sirikit, ofte og villig jenteskolene til ursuliner- og St. Josephsøstrene og håndverksskolene for gutter drevet salesianerne. Det var ingen vesentlige vanskeligheter i dialogen mellom den katolske kirke og myndighetene.

Så ble han postert til USA med base i Washington DC (1965), ved den apostoliske delegasjon der. Det vat et helt annet miljø når det gjelder religiøse, politiske og sosiale aspekter. På den tiden var det fortsatt ingen offisielle diplomatiske forbindelser mellom Den hellige stol og den amerikanske regjering; de ble opprettet først i 1982, men kontaktene og dialogen med offentlige myndigheter var respektfulle og hjertelige.

Så kom han til Rwanda og Burundi med base i Kigali og Bujumbura (1971–1974), som begge var overveiende kristne afrikanske land. Begge landene var imidlertid dypt splittet på grunn av voldsomme og blodige kampet mellom hutu- og tutsi-etniske grupper, som også forårsaket splittelse blant medlemmer av Kirken.

Så kom han til Portugal med base i Lisboa (1974–1976).[2] Tiden i Lisboa var en relativt kort, men full av viktige hendelser, som slutten på det portugisiske kolonistyre og overgangen til uavhengighet i forskjellige afrikanske land - Angola, Mosambik, Guinea-Bissau/Kapp Verde og São Tomé og Príncipe. Den lokale portugisiske kirke hadde dessuten i disse årene flere konflikter med den nye marxist-inspirerte portugisiske regjering som varkommet til makt.

Pro-nuntius til Pakistan, erkebiskop

[rediger | rediger kilde]

Pave Paul VI utnevnte ham til apostolisk pro-nuntius til Pakistan og titulærerkebiskop av Villamagna in Tripolitania den 10. november 1976. Kardinalprefekten for Kongregasjonen for folkenes evangelisering, erkebiskop Agnelo Rossi, ordinerte ham til biskop den 2. januar året etter; medkonsekratorer var kuriebiskop Domenico Enrici ved Statssekretariatet, og Antonio Fustella, biskop av Saluzzo.

Einaudi var apostolisk pro-nuntius til Pakistan og visitator til Afghanistan med hovedkvarter i Islamabad fra 1976 til 1980. ​I Pakistan var de kristne en liten minoritet, om enn en velorganisert sådan. I Afghanistan tvert imot, var enhver manifestasjon av kristent liv forbudt, og det eneste katolske kapell var innen området til den italienske ambassade i Kabul. Situasjonen ble verre etter den sovjetiske invasjon som begynte julaften 1979.

Nuntius til Cuba

[rediger | rediger kilde]

Han var så nuntius til Cuba med sitt sete i Havanna fra 1980 til 1988.

I Cuba ble kristendommen lagt hindringer i veien for det kommunistiske regime, men kirkene fortsatte å bli besøkt og den kristne tro var fortsatt dypt følt. Utnevnelsen av erkebiskop Giulio Einaudi fulgte på de kortvarige mandater til to pro-nuntier, erkebiskopene Mario Tagliaferri og Giuseppe Laigueglia. Pavestolen hadde til tross for Castro-regimets kommunistiske ideologiske orientering, ikke opplevd å få de diplomatiske forbindelser avbrutt.

Utnevnelsen av Msgr. Einaudi markerte en reduksjon av spenningene mellom Den hellige stol og regimet, også innenfor linjen for større internasjonal åpenhet av den katolske kirke som fulgte Det andre Vatikankonsil. Dette nye klimaet kulminerte mot slutten av Einaudis periode i Encuentro Nacional Eclesial Cubano (ENEC) av 1986, på slutten av hvilken den cubanske kirke godkjente et dokument sterkt orientert mot dialog med det kommunistiske regime og hvor felles innsats for å bygge et bedre Cuba ble fremhevet.

Nuntius til Chile

[rediger | rediger kilde]

Han var nuntius til Chile med hovedkvarter i Santiago fra 1988 til 1992. Under disse årene skjedde det betydelige endringer i den chilenske regjering, fra å være et militærregime til et demokratisk regime, og som den lokale kirken måtte håndtere.

Spesielt msgr. Einaudi var en gunstig erstatning etter sin forgjenger erkebiskop Angelo Sodano, som var ansett av pressen for å være en personlig venn av general Augusto Pinochet. Einaudis utnevnelse ble av analytikere sett på som uttrykk for Vatikanets ønske om å lette det søramerikanske landets overgang fra diktatur til demokrati.

Nuntius til Kroatia

[rediger | rediger kilde]

Fra 1992 til 2003 var han nuntius til Kroatia med nuntiatur i Zagreb.[2] Han var den første nuntius til dette nylig uavhengige landet, som Den hellige stol hadde vært det første land til å anerkjenne.[3]

Den uavhengighetskrig som var brutt ut i 1991 var egentlig ikke over; den fortsatte i ny form i Kroatia mot den serbiske føderale hær, som fortsatt okkuperte en tredjedel av territoriet. Slutten på fiendtlighetene kom først i januar 1998, og etterlot landet i svært kritisk situasjon.

Den lokale kirke støttet arbeidet med pasifisering og nasjonal forsoning og inviterte paven til personlig å besøke Kroatia. Pave Johannes Paul II besøkte Kroatia tre ganger, i 1994, 1998 og 2003. Den 19. desember 1996 signerte han tre traktater med den daværende visestatsministeren Jure Radić som regulerte forholdet mellom Den hellige stol og Kroatia. I disse avtalene garanterte staten den katolske kirke fri utførelse av veldedige og sosiale aktiviteter, beskyttet dens kulturelle verdier og anerkjente katolske skoler. Den borgerlige gyldighet av kirkelig inngåtte ekteskap ble også anerkjent.

En fjerde traktat, som inneholder konkordatet som regulerer økonomiske forhold mellom den katolske kirke og den kroatiske stat, ble undertegnet i 1998 av msgr. Einaudi og Jure Radic noen dager etter pavens andre besøk. Noen politiske analytikere fremhevet en viss synergi mellom arbeidet ledet av msgr. Einaudi i Kroatia og aktivitetene til Opus Dei i landet.

Pave Johannes Paul II innvilget hans alderrelaterte avskjedssøknad den 4. august 2003.

I bispedømmet Saluzzo var tok han på seg sogneprestoppgavene for menighetene i Busca og Valle Maira. Han ble tildelt æresborgerskap i Busca i 2008.[2]

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 17251[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c „Monsignor Giulio Einaudi“ www.comune.sandamianomacra.cn.it, lest 30. desember 2017 (it.)
  3. ^ Hutchison, Robert (1899). Their Kingdom Come: Inside the Secret World of Opus Dei. Macmillan. s. 404. Besøkt 4. mai 2020. 
  4. ^ einaudi, lest 28. februar 2024