Gene Sharp

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gene Sharp
Født 21. januar 1928
North Baltimore i Ohio
Yrke Professor i statsvitenskap
Nasjonalitet USA
Alma mater Ohio State University,
University of Oxford

Gene Sharp (født 21. januar 1928 i North Baltimore i Ohio) er professor emeritus i statsvitenskap ved University of Massachusetts Dartmouth.[1] Han er kjent for sitt omfattende arbeid om ikkevoldelig kamp, ​​som har vært en inspirasjonskilde for mange demokrati- og frihetsbevegelser verden rundt.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Ikke-vold er det mest effektive middelet for å overvinne diktaturer og undertrykkende regimer. De vet godt hvordan de skal svare på bruk av våpen, men ikke-vold forstår autoritære ledere seg rett og slett ikke på.
«Gene Sharp: Ikke-vold er fortsatt løsningen»,
Samora magasin,
7. mai 2012

Sharp ble født i Ohio,[1] som sønn av en omreisende protestantisk prest.[2] I 1949 avla han bachelorgrad i samfunnsfag ved Ohio State University, der han i 1951 også fikk sin mastergrad i sosiologi.[3] Fra 1953 til 1954 var Sharp fengslet i ni måneder etter å demonstrert mot innkalling til militær verneplikt i forbindelse med Koreakrigen.[1] I 1968 mottok han tittelen Doctor of Philosophy i politisk teori fra University of Oxford.[3]

Sharp har vært professor i statsvitenskap ved University of Massachusetts Dartmouth siden 1972. Han samtidig bedrevet forskning gjennom Harvard Universitys Weatherhead Center for International Affairs. I 1983 grunnla han Albert Einstein Institution, en ideell organisasjon for studier og fremme av ikkevoldelig kamp i konflikter verden over.[4]

I 2009 ble han nominert til Nobels fredspris,[1] noe han også ble i 2012.[5]

Sharps bidrag til teorier om ikkevoldelig motstand[rediger | rediger kilde]

I sin bok The Politics of non-violent Action fra 1973, som var basert på doktorgradsavhandlingen fra 1968, nevner Gene Sharp flere kilder for sine analyser, blant annet dybdestudier av Mohandas K. Gandhi.[1] Han studerte også den norske læreraksjonen i 1942,[6] som han hevder var en av flere årsaker til hans interesse for ikkevoldelig kamp.

Sharps hovedbudskap er at makt ikke er monolittisk, dvs. at den ikke stammer fra noen iboende kvalitet ved dem som holder den politiske makten. For Sharp er politisk makt – som i kontroll over et statsapparat – noe som til slutt stammer fra innbyggerne i staten, uavhengig av hva slags stat det ellers er. Hans grunnsyn er at enhver maktstruktur er avhengig av at tilstrekkelig mange av innbyggerne adlyder ordre fra de herskende. Hvis innbyggerne ikke adlyder, har lederne ingen makt.

Etter Sharps syn har alle effektive maktstrukturer forskjellige systemer som oppmuntrer eller avkrever lydighet fra sine involverte. Statsmakter har spesielt komplekse systemer for å holde de involverte, dvs innbyggerne, lydige. Disse systemene omfatter spesifikke institusjoner som politi, domstoler og andre regulerende myndigheter, men kan også innebære kulturelle dimensjoner som inspirerer lydighet ved å antyde at makt er monolittisk , som for eksempel gudestatusen til faraoene i oldtidens Egypt, ærbødigheten som forventes overfor presidentembetet i USA, moralske eller etiske normer og tabuer. Gjennom disse strukturene blir er innbyggerne presentert for et system av sanksjoner (fengsel, bøter, utfrysing) og belønninger (titler, rikdom, berømmelse), som påvirker omfanget av deres lydighet.

Sharp identifiserer denne skjulte strukturen som en mulighet for en befolkning til å forårsake betydelig endring i sin stat. Sharp viser til innsikt av Étienne de La Boetie (1530–1563), som sa at dersom innbyggerne i en bestemt stat erkjenner at de er kilden til statens makt, så kan de nekte å forbli lydige, noe som vil frata deres leder (og statsapparatet) makten.

Sharp publiserte Waging Nonviolent Struggle: 20th Century Practice and 21st Century Potential i 2005. Den bygger på tidligere skriftlige arbeider ved å dokumentere konkrete tilfeller der ikkevoldelige metoder har blitt brukt og erfaringene fra disse hendelsene, med beskrivelse av hvordan det er mulig å planlegge ikkevoldelig kamp for å gjøre den mer effektiv.

For sitt livslange engasjement for forsvaret av frihet, demokrati, og begrensning av politisk vold gjennom vitenskapelig analyse av makt og ikkevoldelige metoder fikk han 4. april 2008 tildelt prisen Courage of Conscience fra The Peace Abbey of Sherborn.[7]

En dokumentarfilm av den skotske regissøren Ruaridh Arrow, How to start a Revolution, om den globale innflytelsen til Sharps arbeid ble utgitt i september 2011. Filmen vant både prisen for beste dokumentar og The Mass Impact Award ved Boston Film Festival i september 2011. Den europeiske premieren ble holdt på Raindance Film Festival i London den 2 oktober 2011. Filmen vant igjen førsteprisen for beste dokumentar. Den har blitt beskrevet som den uoffisielle filmen til Occupy Wall Street-bevegelsen, og har blitt vist i byer over hele verden. Filmen ble vist i Det britiske parlamentet den 1. februar 2012. Filmen var også en sentral del av programmet på festivalen Human Rights Human Wrongs i Oslo i 2012, der både regissøren Arrow, Sharp selv, samt Jamila Raqib, daglig leder for Albert Einstein Institution, var til stede.[8]

Sharps innflytelse på motstandskamp verden over[rediger | rediger kilde]

Gene Sharps bok oversatt til spansk

Sharp har blitt kalt både «ikkevoldens Machiavelli» og «den ikkevoldelig krigføringens Clausewitz».[9]

Sharps håndbok From Dictatorship to Democracy ble publisert første gang i Burma i 1993,[10] mens fjerde utgave ble presentert i 2010. Det har siden blitt oversatt til minst 31 andre språk ifølge utgiveren.[11] Den har tjent som grunnlag for kampanjene til Serbias Otpor! (som også fikk noe direkte trening av Albert Einstein Institution), Georgias Kmara, Ukrainas Pora!, Kirgisistans KelKel og Hviterusslands Zubr. Poras lederskikkelse Oleh Kyriyenko sa i 2004 i et intervju med Radio Nederland: «Vår Bibel i Pora har vært bok av Gene Sharp, også brukt av Otpor, den heter: Fra diktatur til demokrati. Poras aktivister har oversatt den selv. Vi har skrevet til Mr Sharp og til Albert Einstein Institution i USA, og han uttrykte sin sympati for initiativet vårt, og institusjonen gav oss midler å trykke ut over 12 000 eksemplarer av denne boken gratis.»[trenger referanse]

Sharps skrifter om «sivilt forsvar», Civilian-Based Defense, ble brukt av regjeringene i Litauen, Latvia, og Estland under kampen for selvstendighet fra Sovjetunionen i 1991.

I forbindelse med uroen i Iran etter valget i 2009, anklaget den iranske regjeringen demonstrantene for å følge Gene Sharps taktikk. Avisen Teheran Times rapporterte: «Ifølge tiltalen skal en rekke av de arresterte ha tilstått at uroen etter valget var forhåndsplanlagt, og skulle igangsette en fløyelsrevolusjon, i den grad at over 100 av de 198 ikkevoldelige metodene til Gene Sharp var blitt implementert.»[12]

Associated Press rapporterte i september 2010, mer enn fire måneder før den egyptiske revolusjonen i 2011, at Gene Sharps arbeid ble brukt av aktivister som sto den politiske lederen Mohammed ElBaradei nært.[13] The New York Times rapporterte at Det muslimske brorskap på sin hjemmeside viste til Sharps Fra diktatur til demokrati og kalte den «sterkt anbefalt litteratur»[14], noe Sharp også bekreftet under festivalen Human Rights Human Wrongs i Oslo 2012.

Sharp ble i 2012 tildelt Right Livelihood Award.[15]

Bøker[rediger | rediger kilde]

Ufullstendig liste:

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e «Gene Sharp: Author of the nonviolent revolution rulebook», BBC News, 21. februar 2011.
  2. ^ «American Revolutionary. Quiet Boston Scholar Inspires Rebels Around the World», Wall Street Journal, 13. september 2008.
  3. ^ a b «Gene Sharp. A Biographical Profile», Canadian Centres for Teaching Peace Inc.
  4. ^ «Gene Sharp», biografi fra Albert Einstein Institutions nettsted.
  5. ^ «Eksperter tror denne mannen kan få fredsprisen», VG Nett, 23. september 2012.
  6. ^ Lotte Skou Holmboe: «Læreraksjonen 1942 i historiografisk perspektiv», Fortid, nr. 2, 2009, s. 38.
  7. ^ «Courage of Conscience Award Recipients», The Peace Abbey.
  8. ^ «How to Start a Revolution», Human Rights Human Wrongs Documentary Film Festival.
  9. ^ Thomas Weber: Gandhi as Disciple and Mentor, Cambridge University Press, 2004, s. 232.
  10. ^ «Revolusjon med norsk manus», Dagsavisen, 7. februar 2012
  11. ^ Gene Sharp: From Dictatorship to Democracy. A Conceptual Framework for Liberation, 4. utgave, The Albert Einstein Institution, 2010, kolofonside.
  12. ^ «Trial of Iran detainees held», Teheran Times, 2. august 2009.
  13. ^ Sara El Deeb: «Egypts ungdom bygge nye opposisjon bevegelse», The Guardian, 16 september 2010. Besøkt 03. desember 2011.
  14. ^ Sheryl Gay Stolberg: «Shy U.S. Intellectual Created Playbook Used in a Revolution», New York Times, 16. februar 2011.
  15. ^ «Fyra får Right Livelihood-pris», Svenska Dagbladet, 27. september 2012.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]