Elise Sem
| Elise Sem | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. nov. 1870[1] Christiania[1][2] | ||
| Død | 9. jan. 1950[3] (79 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Advokat | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Far | Gabriel Egidius Johan Henrik Sem | ||
| Søsken | Arne van Erpekum Sem | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vår Frelsers gravlund[4] | ||
| Medlem av | Norsk Kvinnesaksforening | ||
Elise Sem (1870–1950) var en norsk jurist og kvinnesaksforkjemper.[5] Sem var Norges og Europas første kvinnelige advokat;[6][7] hun ble overrettssakfører i 1904 og høyesterettsadvokat i 1912, begge deler som første kvinne.[5] Sem var også engasjert i Norsk Kvinnesaksforening der hun var varamedlem av hovedstyret i yngre år.
Juridisk karriere
[rediger | rediger kilde]Elise Sem var datter av Gabriel Sem (1824–1900), som var sorenskriver i Mandal. Hun fortalte selv i en artikkel som ble publisert i 1932, at hun i barndommen hadde fulgt med sin far på reiser i embets medfør. Da hun var ferdig med middelskolen i Arendal, arbeidet hun åtte år som kontorist ved sorenskriverembetet der hennes far var sorenskriver.[8] Dette inspirerte henne til å dra til Kristiania for å studere jus selv.[8]
Utdannelse
[rediger | rediger kilde]Hun tok juridisk embetseksamen i 1901, samtidig med de to andre pionerene Nanna Meyer og Gerd Blackstad.[6]
«Lex Elisiana» og egen sakførerpraksis
[rediger | rediger kilde]Etter to år som fullmektig hos overrettssakfører Thorstein Diesen arbeidet hun et år som dommerfullmektig i Kristiania skifterett (nå Oslo byfogdembete).[6]
På begynnelsen av 1900-tallet skilte man mellom «sakførere» og «advokater»; sakførere hadde rett til å være prosessfullmektig i de lavere rettsinstanser, mens advokater hadde rett til å føre saker for Høyesterett. Kvinner kunne ikke få hverken sakførerbevilling eller advokatbevilling. Som nyutdannet jurist skrev Elise Sem og fire andre kvinnelige jurister i 1901 et brev til Justisdepartementet der de krevde at det «snarest mulig maa blive aabnet kvinder adgang til at erholde autorisation som sagførere».[6] Høsten 1903 fremmet Den Norske Advokat- og Sagførerforening en proposisjon for Stortinget som åpnet for at kvinnelige jurister kunne bli sakførere. Da lovforslaget ble debattert i Stortinget, opplyste jusprofessor Francis Hagerup at det allerede fantes en kvinnelig jurist som var beredt til å starte sin egen sakførerpraksis så snart hun hadde anledning til det. Denne kvinnen var Elise Sem.[8][6] I 1904 vedtok Stortinget den nye loven som ga kvinner anledning til å bli sakførere. Sakførerloven av 1904 fikk tilnavnet «Lex Elisiana» i juristkretser.[6]
Den nye loven trådte i kraft 22. mars 1904. Samme dag etablerte hun sitt eget advokatkontor i Kristiania.[8][6]
I 1913 ble hun beskikket som fast forsvarer for kvinnelige straffetiltalte i lagmannsretten i Oslo.[5]:30 Hun var også første kvinnelige sakfører i Europa.[9]
I 1914 oppnevnte Justisdepartementet henne som norsk representant i et skandinavisk utvalg som skulle utrede familierettslige spørsmål.[8][10] Den norske delegasjonens øvrige medlemmer var professor dr. juris. Jon Skeie, ekspedisjonssjef Einar Hanssen og sorenskriver P.I. Paulsen.[5]
I 1918 ble hun viseformann i Oslo og Akers lønnsnevnd for industrielt hjemmearbeid, og i 1931 ble hun formann for den samme lønnsnemnden.[8][10]
Familie
[rediger | rediger kilde]Elise Sem var datter av sorenskriver og riksherold Gabriel Egidius Johan Henrik Sem (1824–1900) og Emma Nathalie Christensen (1843–1933).
Hun hadde syv søsken[6], og var blant annet søster av sangeren og sangpedagogen Arne van Erpekum Sem.[11]
Hun forble ugift.
Villa Gladheim
[rediger | rediger kilde]I 1915 kunne Elise Sem flytte inn i «Villa Furulund»[5], en nyoppført villa i tre som hun hadde latt bygge ved foten av Holmenkollen i Kristiania. Bygningen i nybarokk stil var tegnet av arkitekt Ole Sverre. Den ble senere omdøpt til «Villa Gladheim».[12][13]
Verv
[rediger | rediger kilde]Som student var Elise Sem opptatt av at kvinner måtte delta i studentidretten. Hun var den første formannen i Kvindelige Studenters Skiklubb.[10] Hun var også styremedlem i Norske Studenters Idrettsforbund og i Kvindelige Akademikeres Landsforbund, som hun var med på å stifte.[10]
Elise Sem var i sine yngre år aktivt medlem og en tid varamedlem av hovedstyret i Norsk Kvinnesaksforening[14], men hadde ikke kapasitet til å videreføre engasjementet for foreningen ved siden av sin advokatpraksis.[6] Imidlertid ansatte hun flere kvinnelige jurister som fullmektiger ved sitt kontor, og medvirket dermed til å berede grunnen til at flere kvinner kunne følge i hennes fotspor.[8] Blant hennes fullmektiger var senere byråsjef Signe Forberg, senere advokat Dagny Bull Heyerdahl og Elise Jorstad.[15]
Minnesmerker
[rediger | rediger kilde]I 2022 annonserte Oslo Byes Vel en satsing på blå skilt om fortjenstfulle kvinner i forbindelse med kvinnedagen. Blant 222 forslag ble Elise Sem og 11 andre kvinner valgt ut.[16]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Sem, Elise: «Fra en praktiserende jurist», i Kvinnelige studenter 1882-1932, Gyldendal forlag (1932)[8][17]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Folketellingen i Norge i 1910, www.digitalarkivet.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ nbl.snl.no, besøkt 2. september 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Aftenposten, type referanse dødsannonse, utgitt 16. januar 1950[Hentet fra Wikidata]
- ^ nbl.snl.no, besøkt 6. september 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Støren, Thordis (1914-) (1987). Justitias gode tjenere: de første kvinnelige advokater. Oslo: Dreyer. s. 11-38. ISBN 8209104462.
- ^ a b c d e f g h i Støren, Thordis (5. november 2014). «Elise Sem». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 31. mars 2021.
- ^ Meyer, Ulla (1943). Norske kvinner: 150 portretter. [Oslo]: Jacob Dybwads forlag. s. 110.
- ^ a b c d e f g h «Elise Sem: "Fra en praktiserende jurist"». Kvinnelige studenter 1882-1932. Oslo: Gyldendal. 1932. s. 117–122.
- ^ Griebenow, Berit (1981-04-03). Elise Sem - den første kvinnelige sakfører i Europa. NRK (the Norwegian Broadcasting Corporation). [Varighet 00:19:18]
- ^ a b c d Hvem er hvem?. Kunnskapsforl. 1934.
- ^ Munthe, C. M. (1941). Vore fælles ahner. Oslo: Cammermeyers bogh.
- ^ «Holmenkollveien – Oslo Byleksikon». www.oslobyleksikon.no. Besøkt 31. mars 2021. «127 (tidligere Keiser Wilhelms vei 3). «Villa Gladheim», en stor, nybarokk trevilla, oppført 1915 av Elise Sem (1870–1950), som kalte den «Villa Furulund» (ark. Ole Sverre). Under krigen ble villaen kjøpt av Nordisk Lettmetall AS og brukt som representasjonsbolig for firmaets tilreisende. Etter frigjøringen ble den overtatt av allierte og norsk styrker, senere overdratt til Handelsdepartementet som stilte den til disposisjon for Nortraship. I en periode var villaen hjem for barn med cerebral parese, nå holdert Montessoribarnehagen Solsikken til i huset.»
- ^ Haugan, Arne (1983). Minner og tanker. [Oslo]: Tiden. ISBN 8210023594.
- ^ Moksnes, Aslaug (1984). Likestilling eller særstilling?. Oslo: Gyldendal. s. 261. ISBN 8205153566.
- ^ Støren, Thordis (1914-) (1987). Justitias gode tjenere: de første kvinnelige advokater. Oslo: Dreyer. s. 11-38. ISBN 8209104462.
- ^ Her er kvinnene som hedres med blå skilt i bybildet, Aftenposten, 8. mars 2022
- ^ Norske kvinnelige akademikeres landsforbund (1932). Kvinnelige studenter 1882-1932. Oslo: Gyldendal. s. 117-122.