Einar Hanssen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Einar Hanssen
Født24. august 1874
Nesodden
Død1952
Beskjeftigelse Jurist
Nasjonalitet Norge

Einar Hanssen (født 24. august 1874Nesodden, død 1952) var en norsk jurist og embetsmann.

Hanssen var sønn av lensmann Carl Julius Hanssen og Marie Elisabeth Giverholt (1839–1914). Han tok examen artium ved Kristiania katedralskole i 1893 og studerte deretter juss ved universitetet. I 1898 ble han cand. jur.. Fra 1900 var han ansatt i Lovavdelingen i Justisdepartementet, fra 1910 som byråsjef og fra 1913 som ekspedisjonssjef. Fra 1912 til 1914 var han dessuten sekretær for Den rettsmedisinske kommisjon.

I 1917 ble han utnevnt til sorenskriver i Valdres. I 1922 ble han konstituert som assessor i Høyesterett, hvor han fra 1928 var fast høyesterettsdommer. Han gikk av med pensjon i 1940. Fra 1920 til 1921 var han medlem av Banklovkomitéen.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Hanssen var kommandør av Nordstjerneordenen og Dannebrogsordenen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Studenterne fra 1892. Kristiania, 1917
  • Gyldendals ett-binds konversasjonsleksikon. Oslo: Gyldendal, 1967