Djevel
Djevel (av gresk diabolos «bakvasker», av dia- og bøyning av verbet ballein «sette», «kaste,» dvs. «sette til hver sin side», «splitte» «skape splid»;[1] djafull på norrønt) er en ond ånd. Djevelen er særlig i kristendommen og islam - der han kalles Iblis - hersker over onde makter eller personifisering av ondskapen, Guds motstander og menneskenes fiende.[2]
I det gamle testamente kalles djevelen Satan (hebraisk: «motstander») og opptrer bare tre ganger (Jobs bok 1,6, Sakarjas bok 3,1-7 og 1. Krønikebok 21,1) der han har rollen som frister og anklager, men likevel tilhører kretsen rundt Jahve og utgjør ingen selvstendig makt. Som eneste gud var Jahve opphav til både lys og mørke, fred og ulykke (Esekiels bok 45,5-7). I det nye testamente er djevelen en fiende som motarbeider Guds plan om frelse, og Jesus må kjempe mot ham ved helbredelser og demonutdrivelser. At djevelen regnes som en makt fremgår av navn som «denne verdens fyrste» i Johannesevangeliet 12,31 og «denne verdens gud» (2. Korinterbrev 4,4).[3] Forestillingen om djevelen som en fallen engel ga opphav til navnet Lucifer, særlig når han viser seg i en vakker skikkelse.[4]
Djevelen har gitt stoff til folkelige forestillinger som djevelpakt, besvergelser, eventyrfortellinger; («Fanden i Nødden», «Mumle Gåsegg» og «Fanden og Futen»), til en rekke sagntyper; («Unnslippe fra svarteskolen i Wittenberg» som omfatter historier om Petter Dass, «Djevelen som fjerde hjul på vogna», «Kortlaget og fanden», «Ukyndig bruk av svarteboka» og «Luftfart med djevelen eller en ond ånd») og sagnet til feleslåtten «Fanitullen», som også finnes dikterisk bearbeidet av Jørgen Moe.
Djevleskikkelsen gjennom tidene
[rediger | rediger kilde]Innenfor kristen tradisjon finnes der ingen avbildninger av djevelen før utpå 500-tallet, og først på 800-tallet ble fremstillinger af djevelen vanlige. Senere ble Satan avbildet nesten like ofte i kunsten som jomfru Maria eller Kristus på korset. Særlig ble djevelen avbildet i ferd med å vises bort av Kristus eller St. Mikael. Frem til 1000-tallet var han i menneskeskikkelse, men utover 1100-tallet fikk han dyriske trekk som hale og horn. Ofte hadde han også vinger, først av fjær i likhet med englenes. Fra 1100-tallet kom flaggermusvingene. De glødende øynene, den krumme nesen og lansen eller forken han har i hånden, ble hans faste attributter. På slutten av 1200-tallet begynte man å gjøre narr av ham i prekensamlinger og på bilder. Særlig fikk den irske munken Tundals visjon innvirkning på oppfattelsen av djevleskikkelsen. I Dantes verk Den Guddommelige Komedie har djevelen tre hoder, ment som en parodi på treenigheten. Den iskalde vinden fra vingene hans er en kontrast til den hellige ånd som bringer varme og fellesskap. Det flyter blod, vann og tårer fra de forræderne Lucifer tygger på, slik det fløt blod, vann og tårer fra Kristus på korset. Lucifer står opp til livet i is, slik Jesus stod opp til livet i Jordanelven da han ble døpt. Slik Kristus bar allverdens synder, knuges Lucifer av vekten av den samme verden.[5]
Djevlenes antall
[rediger | rediger kilde]Den skotskfødte mystikeren Richard (død 1173), abbed i St. Victor-klosteret i Paris, argumenterte for demonenes manglende kroppslighet ved å påpeke at hvert enkelt menneske angivelig kan romme en hel legion av demoner, og ettersom han regnet med 6.666 individer i én legion, ville der ikke bli plass til så mange om de hadde kropp. Abbed Richalmus i Schönthal mente på 1200-tallet at det ikke kunne stemme at hvert menneske bare forfølges av én demon. Tvertom er mennesket - slik det er omgitt av vann, om det ramler i sjøen - hele livet omgitt av djevler. Når Richalmus lukket øynene, så han ofte smådjevler fly rundt seg selv og andre, «tett som støvfnugg i en solstripe». En teologisk avhandling fra 1500-tallet satte antallet djevler i Satans sold til 2.665.866.746.664. I 1657 anslo G. Schott i sitt verk Magia Universalis et Naturae et Artis djevlenes antall til 2.705 med 57 nuller bak.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Nielsen, Kirsten: «Djævelen» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 4. juli 2023 fra [1]
- ^ Groth, Bente; Seim, Turid Karlsen; Vogt, Kari; Jacobsen, Knut A.; Leivestad, Ragnar: «djevel» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. juli 2023 fra [2]
- ^ Nielsen, Kirsten: «Djævelen» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 4. juli 2023 fra [3]
- ^ Seim, Turid Karlsen: «Lucifer» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. juli 2023 fra [4]
- ^ Trond Berg Eriksen: Reisen gjennom helvete (s. vi-vii), Universitetsforlaget, Oslo 1993, ISBN 82-00-21851-1
- ^ Jørgen Hansen: Englene og al deres væsen (s. 365), forlaget Gyldendal, København 1996, ISBN 87-00-12114-2
Se også
[rediger | rediger kilde]- Djevelpakt
- Beelzebub, frukbarhetsguden Baal som jødene tolket som Djevelen
- Fanden, vanlig betegnelse på den onde i eventyr og folketro
- Djevelutdrivelse
- Lucifer
- Satan
- Helvete
- Samael, en ond guddom i jødenes Talmud
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Ronald Grambo: Djevelens livshistorie. Scener fra en travel tilværelse. Oslo 1990. Ex Libris. ISBN 82-7384-252-5.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Devils – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Devil – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Oppslagsordet «Djävful» i Svenska Akademins ordbog (på svensk) Arkivert 8. oktober 2011 hos Wayback Machine.
- Oppslagsordet «Djævel» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1915-1930 (på dansk)
- Oppslagsdordet «Djævel» i Ordbog over det danske sprog (på dansk)
