Hopp til innhold

Den portugisiske krisen i 1383–1385

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kong Johan I av Portugal gir et løfte til jomfru Maria at om han vinner slaget ved Aljubarrota (1385) against Castille, vil han reise et kloster på stedet for takke henne for hjelpen.

Den portugisiske krisen i 1383–1385, eller det portugisiske interregnum, var en tid med innbyrdeskrig i Portugals historie da ingen kronet konge styrte. Epoken begynte da kong Ferdinand I av Portugal døde uten en mannlig arvtaker, og sluttet da Johan I av Portugal ble kronet til konge over Portugal i 1385 etter slaget ved Aljubarrota. Portugisiske historikere tolker denne epoken som deres eldste nasjonale motstandsbevegelse for å slå tilbake intervensjon fra kongedømmet Castilla. Historikeren Robert Durand betrakter epoken som «den store avdekkingen av nasjonal bevissthet».[1][2] Borgere i byene og adelen arbeidet sammen for å etablere huset Aviz (en gren av den portugisiske delen av huset Burgund) som et uavhengig kongedømme. Det i kontrast til de langvarige innbyrdeskrigene i Frankrike kjent som hundreårskrigen og i England med rosekrigene hvor aristokratiske fraksjoner kjempet standhaftig mot et sentralisert monarki.

Forløp

[rediger | rediger kilde]

I 1383 var kong Ferdinand I av Portugal døende. Fra hans ekteskap med Leonor Telles de Menezes var det kun en pike, prinsesse Beatrix av Portugal som overlevde. Hennes framtidige giftemål var den største politiske saken i Portugal ettersom utfallet kunne bestemme kongedømmets framtid.

Flere ulike politiske fraksjoner fremmet mulige ektemenn for den lille piken. Blant de mulige kandidatene som ble foreslått var engelske og franske prinser. Til sist bestemte kongen seg for sin hustrus førstevalg, kong Johan I av Castilla. Ferdinand hadde ført hele tre kriger mot Castilla i sin tid som konge, og ekteskapet mellom hans datter og Castillas konge hadde til hensikt avslutte fiendskapet mellom de to landene ved at det førte til en unionen mellom to kroner. Imidlertid var dette ikke en akseptert løsning for alle portugisere. Denne dynastiske unionen betydde at Portugal ville miste sin uavhengighet til Castilla, hovedstaden ville endre lokalisering, og mange i adelen var voldsomt imot denne muligheten. Men de klarte heller ikke å enes om et bestemt kongsemne til den portugisiske kronen. Det var to hovedkandidater, begge illegitime halvbrødre av Ferdinand:

  • Johan, hertug av Valencia de Campos og sønn av Peter I av Portugal og Inês de Castro, som på denne tiden bodde i Castilla.[3]
  • Johan, stormester av Aviz, en annen illegitim sønn av Peter I, og meget populær blant både middelklassen som hos det tradisjonelle aristokratiet.[4][5][6]

Den 22. oktober døde kong Ferdinand. I henhold til ekteskapskontrakten skulle enkedronning Leonor ha regentskapet i navnet til sin datter Beatrix og sin svigersønn, Johan I av Castilla. Ettersom diplomatisk opposisjon ikke lenger var mulig, tok fraksjonen for portugisisk uavhengighet til mer drastiske grep, noe som utløste krisen i 1383–1385.

1383

[rediger | rediger kilde]
Drapet på Conde Andeiro, Museu Nacional de Soares dos Reis, Porto.

Regentens statsråd gjorde den feil å ekskludere enhver representasjon av handelsstanden i Lisboa. Den første bevegelsen ble tatt av fraksjonen til Johan av Aviz i desember 1383. João Fernandes Andeiro, grev av Ourém, kalt for Conde Andeiro, den forhatte elskeren til enkedronningen, ble myrdet av en gruppe sammensvorne ledet av Johan av Aviz. Sammen med en del av sine menn kom de til spiserommet til Andeiro og enkedronning Leonor i deres palass. Etter en del diskusjon forflyttet Johan og Andeiro seg til et annet, avlukket rom. Johan anklaget Andeiro for «å arbeide mot hans vanære og død». Andeiro nektet for anklagene, og Johan slo til ham i hodet med en dolk. Da dette ikke drepte ham, var det en av hans menn som stakk sverdet sitt gjennom ham og fullførte oppgave de var kommet for å gjøre.[6]

Som følge av denne handlingen, ble Johan, i henhold til handelsstanden i Lisboa, «bestyrer og forsvarer av riket»,[7] leder for opposisjonen til kravet til Johan I av Castilla. Han forsøkte å bli anerkjent som monark iure uxoris (i retten til sin hustru) og imot avtalen i Salvaterra.

1384

[rediger | rediger kilde]
Beleiringen av Lisboa, framstilling i Jean Froissarts Krøniker; 1400-tallet.

Den bevæpnede motstanden møtte den kastiljanske hæren den 6. april 1384 i slaget ved Atoleiros.[8] Hærføreren Nuno Álvares Pereira vant slaget på vegne av fraksjonen til Johan av Aviz, men seieren var ikke endelig. Johan I av Castilla trakk seg deretter mot Lisboa i mai og beleiret hovedstaden mens en flåte blokkerte byens havn i elven Tajo. Det var et hardt tilbakeslag for uavhengigheten.[9] Uten hovedstaden og dens handel og økonomi var det lite som kunne bli gjort for frigjøre landet fra den kastiljanske kongen. På den andre siden, Johan I av Castilla, trengte Lisboa, ikke kun av finansielle årsaker, men også av politiske årsaker; verken han selv eller Beatrix hadde blitt kronet som monarker av Portugal, og en kroning i hovedstaden var han fortsatt kun en utpekt konge.

I mellomtiden hadde Johan av Aviz overgitt kommandoen av motstandsbevegelsen til Nuno Álvares Pereira. Hærføreren fortsatte å angripe byer som var lojale til Castilla og å trette ut invasjonshæren med mindre angrep. Johan av Aviz var fokusert på diplomatiske anstrengelser. Internasjonal politikk spilte en viktig rolle i avgjørende portugisiske affærer. I 1384 var hundreårskrigen på sitt mest intense hvor engelske og franske styrker kjempet om den franske kronen. Konflikten hadde også innvirkninger utenfor Frankrikes grenser, og påvirket eksempelvis det vestlige skisma i et pavedømme som først nylig hadde flyttet til Avignon fra Roma. Kongedømmet Castilla var tradisjonelt alliert med Frankrike, og derfor var England et naturlig sted for Johan av Aviz å lete etter støtte. England hadde noen år tidligere sendt soldater for å støtte Portugal. Alt i 1381 var England involvert i portugisiske affærer grunnet utsiktene til at Beatrix kunne bli gift med en engelsk ektemann. England sendte en flåte på 48 skip for å transportere rundt 1000 bueskyttere og 2000 soldater til Portugal. De ble landsatt i Lisboa i juli 1381. Det var første gangen i historien at England hadde militær tilstedeværelse i Portugal. Med disse soldatene kom ikke bare Edmund av Langley, en yngre bror av John av Gaunt og den utstedte brudgommen, men også erfarne hærførere fra hundreårskrigen, og flere figurer fra det engelske hoffet. Det kom imidlertid ikke til konfrontasjon med Castilla, kong Ferdinand kom til en avtale som giftet Johan I av Castilla, og grunnet denne avtalen reiste den engelske hæren tilbake til England i september 1382.[10]

I mai, med Lisboa under beleiring, ble en ambassadør sendt til kong Richard II av England for å få støtte for portugisisk uavhengighet. I 1384 var Richard kun 17 år gammel, men makten lå hos hans onkel, John av Gaunt, 1. hertug av Lancaster, som regent av England. Til tross for innledende motvilje til avgi soldater, grunnet mangelen på suksess i 1381, men til sist gikk John av Gaunt likevel med på å sende soldater for å styrke den portugisiske hæren.[10] Portugiserne fikk tillatelse til å rekruttere engelske bueskyttere og soldater. Som motytelse skulle Portugal sende en skvadron av galeier for å benyttes mot Frankrike og Castilla, og for en mulig invasjon av Castilla.[10][11]

Lisboa slet med sult og fryktet at byen ville bukke under for den kastiljanske beleiringen. Blokkert av land og ved elven hadde byen ikke håp om hjelp fra hæren til Johan av Aviz som var altfor liten til å våge konfrontasjon og samtidig opptatt av å underkaste andre byer. Et forsøk ble gjort av den portugisiske flåten å bryte kastiljanske blokaden sjøveien. Den 18. juli forsøkte en gruppe skip ledet av kaptein Rui Pereira bryte igjennom for å laste nødvendige forsyninger til byen. Kostnadene var høye da tre av fire skip ble tatt og Rui Pereira selv døde i sjøslaget. Til tross for den lille suksessen fortsatte beleiringen og byen Almada på sørbredden av Tajo overga seg. Beleiringen var ikke hard kun for innbyggerne i Lisboa: hæren til Castilla slet også med mangel på mat grunnet geriljakrigen til Nuno Álvares Pereira. Samtidig brøt det ut pest som det ofte gjorde når mange soldater var samlet på et sted. Byllepest spredte seg blant de kastiljanske soldatene og det tvang til sist Johan I av Castilla til å løfte beleiringen den 3. september og trakk seg tilbake over grensen. Uker senere oppga også den kastiljanske flåten å holde Tajo, og Lisboa unngikk erobring.

1385

[rediger | rediger kilde]
Nuno Álvares Pereira, litografi av arles Legrand.

Mot slutten av 1384 og de første månedene av 1385 fortsatte Nuno Álvares Pereira og Johan av Aviz krigen, men de klarte ikke underkaste flertallet av de portugisiske byene som fortsatt støttet Castillas sak.

I april 1385 kom engelske leiesoldater til sist til Portugal. Det var ikke en stor styrke, knapt 600 menn, men mange av dem var veteraner fra hundreårskrigen og veltrent i engelsk militærtaktikk. Blant dem var også et mindre antall langbueskyttere som allerede hadde demonstrert deres verdi mot kavaleriangrep, eksempelvis i slaget ved Crécy i 1346. De kom i fire skip som seilte ut fra Plymouth den 24. mars. Skipene var eid av en skipseier fra Dartmouth, Edmund Arnald, og de fraktet også hvete og flesk som forsyninger. De ankom til havnene i Porto, Lisboa og Setúbal. To av skipene som kom til Lisboa ble angrepet av tolv kastiljanske galeier, men de engelske soldatene klarte likevel å gjøre landgang og slå seg sammen med den portugisiske hæren.[10]

På samme tid organiserte Johan av Aviz et møte i Coimbra for cortes, kongedømmets råd. Den 6. april utropte han seg selv som tiende kongen av Portugal, en klar handling trass og utfordringer til de kastiljanske fordringene. Johan I av Portugal innstilte Nuno Álvares Pereira til konstabel (beskytter) av Portugal og dro videre for å slå ned motstanden som fortsatt rådet i nord. I løpet av 1384 og 1385 var det flere slag mellom de portugisiske og kastiljanske hærene i ulike deler av Portugal og Castilla. I disse slagene var den briljante portugisiske hærføreren Nuno Álvares Pereira alltid seirende.

Slaget ved Aljubarrota, fra Jean de Wavrins Chronique d'Angleterre).

Da Johan I av Castilla hørte om den nye portugisiske utfordringen var hans første reaksjon å sende en straffeekspedisjon, men de kastiljanske styrkene ble hardt beseiret i slaget ved Trancoso i mai. Fra januar begynte han å samle en hær som endelig skulle løse det portugisiske problemet. Kongen selv ledet en enorm kastiljanske hær som invaderte Portugal den andre uka av juni fra nord, fra Celorico da Beira til Coimbra og Leiria. En alliert kontingent av tungt fransk kavaleri reiste sammen med dem. Tyngden i deres antall var på kastiljansk side; rundt 32 000 menn mot rundt 6 500 portugisere. De reiste umiddelbart mot regionene til Lisboa og Santarém, de fremste byene i Portugal.

I mellomtiden møttes hærene til Johan I av Portugal og Nuno Álvares Pereira og ble slått sammen i byen Tomar i distriktet Santarém. Etter en del debatt ble en beslutning tatt. Castilla skulle ikke få lov til å beleire Lisboa en gang til, ettersom byen uten tvil ville falle. Isteden skulle portugiserne avskjære fienden i nærheten av Leiria som lå ved landsbyen Aljubarrota. Den 14. august møtte den langsomme kastiljansk hæren, som bevegde seg langsomt grunnet sitt store antall, den portugisiske hæren, støttet av engelske soldater. I det påfølgende slaget ved Aljubarrota, som ble utkjempet på samme vis som de ved Crécy og Poitiers. Taktikken gjorde det mulig for en redusert infanterihær å beseire et stort kavaleri ved bruk av langbuer på flankene og defensive strukturer, som spisse fotangler, i fronten. Den store kastiljanske hæren ble ikke bare beseiret, men tilintetgjort. Deres tap var så store at Johan I av Castilla ikke maktet å gjøre nye invasjoner de påfølgende årene.[12]

Taktikken som den portugisiske hæren benyttet, ledet av Nuno Álvares Pereira, var i stor grad påvirket av engelsk krigføring i hundreårskrigen mot franskmennene. Mens tidligere slag i middelalderen ble avgjort av tungt pansret kavaleri, introduserte engelskmennene taktikken med å selv å velge slagmarken, forberede seg ved hjelp av forhindringer som groper og påler i bakken, og støtte fra sine bueskyttere. Mens Nuno Álvares Pereira ferdet sammen med greven av Cambridges hær i 1381 og 1382 diskuterte de to taktikk og analyserte dens effektivitet. Ved Aljubarrota ble den utnyttet til det fulle.[10]

Arven

[rediger | rediger kilde]
John av Gaunt spiser med Johan I av Portugal for å diskutere felles invasjon av Castilla, fra Jean de Wavrins Chronique d'Angleterre).

Med denne seieren ble Johan I anerkjent som den ubestridte konge av Portugal, avsluttet interregnum og kaoset som hadde eksistert i den portugisiske krisen i 1383–1385. Anerkjennelsen fra Castilla kom ikke før i 1411 etter ytterligere en portugisisk seier i slaget ved Valverde og med signeringen av avtalen av Ayllón. Den engelsk-portugisiske alliansen ble fornyet i 1386 med traktaten i Windsor og med ekteskapet mellom Johan I av Portugal med Filippa av Lancaster, datter av John av Gaunt. Allerede i 1387 tok Johan I av Portugal fordelene av den nye alliansen og ledet en portugisisk hær på rundt 9 000 menn, styrket med 1 500 engelske soldater som hadde gått i land i Galicia, for å invadere Castilla. Hensikten var å sette John av Gaunt på den kastiljanske tronen. John av Gaunt gjorde krav på tronen ved hans ekteskap med infanta Constance av Castilla. Hennes yngre søster, infanta Isabella av Castilla, hadde giftet seg med Edmund av Langley, den fjerde sønnen til kong Edvard III av England.[13] Imidlertid hadde den kastiljanske kongen franske militære rådgivere som rådet ham til å unngå militær konfrontasjon, befeste seg i sine festninger, og brenne markene for å hindre den engelsk-portugisiske hæren mat. Etter to måneder uten noen suksess eller seire, rammet av sykdom og mangel på forsyninger, trakk hæren seg ut i juni 1387, [13] men først etter forhandlinger hvor kongen av Castilla lovte å betale for de utgifter engelskmennene og portugiserne hadde hatt. Det ble også inngått avtaler om ekteskapelige allianser for å sikre avtalen. Engelskmennene og John av Gaunt seilte ut fra Porto i september 1387.[10]

Til tross for mangel på portugisisk seier, hadde det satt Castilla på prøve og etablert Portugals militære styrke som førte til fredsavtalen mellom de to land i 1411. Isteden begynte Portugal forberedelsene til å ekspandere mot den afrikanske kysten og den arabiske byen Ceuta ble erobret i 1415 med rundt 240 skip. Den portugisiske maritime ekspansjonen hadde begynt.[10] Slaget ved Aljubarrota var et av de mest betydningsfulle i Portugals historie. Det sikret landet sin frihet og uavhengighet, etablerte landets andre kongedynasti, huset Aviz, og åpnet for den maritime gullalderen og oppdagelsestiden.[10]

Alliansen mellom England og Portugal har vedvart gjennom århundrene og eksisterer den dag i dag. Portugal dro nytte av den i 1640 for å forviste de spanske Habsburg-kongene fra landet og på nytt under den spanske selvstendighetskrigen (1808–1814), som portugiserne kaller a Guerra Peninsular, napoleonskrigene (1789–1815), den første verdenskrig (1914–1918) og i den andre verdenskrig (1939–1945) hvor de allierte etablerte baser på Azorene, og sist under Falklandskrigen i 1982.[10]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Durand, Robert (2000): Encyclopedia of the Middle Ages, Routledge, oppslagsartikkel «Portugal», s. 1173
  2. ^ Sousa, Armíndo de (2004): "Portugal" i The New Cambridge Medieval History, bind II, s. 629.
  3. ^ Lopes, Fernão: Chronica de el-rei D. Fernando. Lisboa: Escriptorio. Serie: Bibliotheca de classicos portugueses (VI), 1895–1896. OCLC 2634915
  4. ^ Costa, Marisa (2012): «Politics, Religion and Art Patronage under King John I of Portugal (1385-1433)», Academia.edu
  5. ^ «John I (Aviz) of Portugal», genealogi
  6. ^ a b Portugal’s House of Avis Arkivert 29. mai 2015 hos Wayback Machine.
  7. ^ Sousa, Armindo de (2004): História de Portugal, Editorial Estampa, s. 629. Sitat (oversatt for anledningen): «De urbane massene, knyttet sammen i en bevegelse av sosialt opprør, ikke særskilt for Portugal alene, ble dyktig manipulert av borgerne, den intellektuelle elite, og den utilfredse adelen i støtte av hva som innebar en palassrevolusjon for å gjenvinne tapt ære og hevne fornærmelser... Dette kuppet, planlagt av adelen, ble snart omformet til et folkelig og landsdekkende revolusjon.»
  8. ^ Jaques, Tony (2007): Dictionary of Battles and Sieges: A-E, ISBN 0-313-33536-2
  9. ^ Miguel Duarte, Luís (2006): Batalhas da História de Portugal - Guerra pela Independência, Academia Portuguesa de História, Lisboa, bind IV, s. 88, 89, 90, 91, 92, 101
  10. ^ a b c d e f g h i «The involvement of England in the History of Portugal, during the period associated with the Battle of Aljubarrota (1385)» Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine. (PDF), Fundacao-aljubarrota.pt
  11. ^ England Nearly Takes Control of Iberia Arkivert 29. mai 2015 hos Wayback Machine.
  12. ^ Duarte, Luís Miguel (2007): Aljubarrota 1383 / 1389. Quidnovi. ISBN 9789728998875.
  13. ^ a b Goodman, Anthony (1992): John of Gaunt: The Exercise of Princely Power in Fourteenth-Century Europe. New York: St. Martin's Press. ISBN 9780312083588, s. 123.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • De Oliveira Marques, A. H. (1998): História de Portugal
  • Monteiro, João Gouveia (2007): Aljubarrota 1385 - A Batalha Real
  • Barroca, Mário Jorge (2008): Memórias, documentos avulsos e epígrafes relativos à Batalha de Aljubarrota

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_portugisiske_krisen_i_1383–1385&oldid=22611873»