Edmund av Langley

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Edmund av Langley
Edmund of Langley 2C Duke of York.jpg
Edmund av Langley, 1. hertug av York
Født 5. juni 1341
Kings Langley i Hertfordshire
Død 1. august 1402 (61 år)
Kings Langley i Hertfordshire
Ektefelle Isabella av Castilla
Joan Holland
Far Edvard III av England
Mor Philippa av Hainault
Bror Edward, den svarte prinsen, John av Gaunt, Lionel av Antwerpen, Thomas av Woodstock, 1. hertug av Gloucester
Søster Margaret Plantagenet, grevinne av Pembroke, Isabella av Coucy, Mary av Waltham, Joan av England
Barn Edward av Norwich, 2. hertug av York
Constance av York, hertuginne av Gloucester
Richard av Conisburgh, 3. jarl av Cambridge
Parti Huset York

Edmund av Langley, 1. hertug av York (5. juni 13411. august 1402) var en yngre sønn av kong Edvard III av England og Philippa av Hainault. Hans tilnavn, som så mange andre engelske fyrster i middelalderen, kommer fra fødestedet Langley i Hertfordshire. Han regnes som grunnlegger av huset York, men det var via ekteskapet til hans yngre sønn Richard av Conisburgh, 3. jarl av Cambridge med Anne de Mortimer, oldebarn av Edmunds eldre bror Lionel av Antwerpen, 1. hertug av Clarence, at huset York gjorde sine krav på den engelske tronen i rosekrigene. Andre deltakere i borgerkrigen var innehavere av huset Lancaster som ble dannet av etterkommere av hans eldre bror John av Gaunt, 1. hertug av Lancaster, den tredje sønnen til kong Edvard III.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og tidlige år[rediger | rediger kilde]

Etter at hans gudfar, jarlen av Surrey, døde, fikk Edmund jarlens landeiendommer nord for elven Trent, det meste av disse lå i Yorkshire. I 1359 var han med sin far kong Edvard III på en mislykket militær ekspedisjon til Frankrike. Han ble gjort til ridder av hosebåndsordenen i 1361.

I 1362, i en alder av 23 år, ble han utnevnt til jarl av Cambridge av sin far, og i 1384 ble han den første hertug av York.

Edmund var med på en rekke hærtog til Frankrike rundt 1370-årene. I 1369 tok han med seg 400 soldater og 400 bueskyttere for å tjenestegjøre med John Hastings, 2. jarl av Pembroke på tokt i Bretagne og Angoulême. Det påfølgende året sluttet han seg igjen til Pembroke på et hærtog for å unnsette borgen Belle Perche, og var deretter med sin eldste bror Edward, den svarte prinsen, på et tokt som endte med beleiring og plyndring av Limoges. I 1375 seilte han med jarlen av March for å avlaste Brest, men etter tidlige fremganger sluttet det med en våpenhvile.

I 1381 førte Edmund en avbrutt ekspedisjon for å slutte seg til portugisernes planlagte angrep mot den kastiljanske krone som del av de fernandinske kriger, men etter måneders ubesluttsomhet ble det erklært fred igjen mellom Spania og Portugal, og Edmund måtte frakte med seg sine utilfredse styrker hjem.

Hans første kone, Isabella, var datter av Peter I av Castilla. De hadde to sønner: Edward av Norwich, 2. hertug av York som falt i slaget ved Agincourt, og Richard av Conisburgh, 3. jarl av Cambridge som ble henrettet for høyforræderi av Henrik V. De hadde også en datter, Constance, som ble en av dronning Anne Nevilles forfedre.

Etter Isabellas død i 1392 giftet Edmund seg med Joan Holland, som var en fjern slektning; hun var barnebarn av Joan av Kent, som i likhet med Edmund var en etterkommer av Edvard I. De fikk ingen barn sammen.

Begge ekteskap styrket bånd innenfor familien: Edmunds første kone var søster av John av Gaunts kone, mens hans andre kone var søster av Johns svigerdatter.

Senere virke[rediger | rediger kilde]

Den 6. august 1385 ble Edmund opphøyd til hertug av York.[1]

Mot slutten av sitt liv, i 1399, ble han utpekt til Warden av West March for en kort periode.[2]

Han døde samme sted som han ble født, og ble gravlagt i tiggermunkenes klosterkirke. Hertug- og jarltitlene gikk til hans eldste sønn, Edward.

Shakespeares hertug av York[rediger | rediger kilde]

Edmund, 1. hertug av York, er en betydelig figur i William Shakespeares drama Kong Richard II. I stykket trekker Edmund seg fra sin posisjon som rådgiver for sin nevø Richard II, men er motvillig til å forråde kongen. Han går til sist med på å alliere seg med Henry Bolingbroke for å hjelpe ham å skaffe seg sine landområder som ble konfiskert etter at Bolingbrokes far, John av Gaunt, døde. Etter at Bolingbroke har avsatt Richard og er kronet som Henry IV, avdekker Edmund en sammensvergelse av sin sønn Aumerle med den hensikt å myrde den nye kongen. Edmund avslører sammensvergelsen, men hans hustru Isabella overbeviser kongen om å gi nåde for hennes sønn.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Edmund of Langley First Duke of York», Encyclopædia Britannica
  2. ^ Dodd, Gwylim (2003): Henry IV: the establishment of the regime, 1399-1406. ISBN 9781903153123.
  3. ^ King Richard II Characters

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Liss, Peggy K. (1992): Isabel the Queen, New York: Oxford University Press, s. 165
  • Reston, Jr. James (2006): Dogs of God, New York: Doubleday, s. 18.
  • Biggs, Douglas (1994): «'A Wrong Whom Conscience and Kindred Bid Me to Right:' A Reassessment of Edmund of Langley, Duke of York, and the Usurpation of Henry IV» i: Albion: A Quarterly Journal Concerned with British Studies 26 (2), s. 231–246.
  • Biggs, Douglas (2002): «To Aid the Custodian and Council: Edmund of Langley and the Defense of the Realm, June–July 1399» i: Journal of Medieval Military History, I, s. 125–144.
  • Biggs, Douglas (2009): «’A Voyage or Rather and Expedition to Portugal:’ Edmund of Langley in Iberia 1381/82» i: Journal of Medieval Military History 7, s. 57–74.
  • Biggs, Douglas (2006): Three Armies in Britain: The Irish Campaign of Richard II and the Usurpation of Henry IV, 1399, Brill Academic Publishers, Leiden, Nederland


Forgjenger:
 Ny opprettelse 
Jarl av Cambridge
Etterfølger:
 Edward av Norwich 
Forgjenger:
 Første opprettelse 
Hertug av York
Etterfølger:
 Edward av Norwich 
Forgjenger:
 Thomas Reines 
Lord Warden of the Cinque Ports
Etterfølger:
 Robert Assheton 
Forgjenger:
 John Beaumont 
Lord Warden of the Cinque Ports
Etterfølger:
 John Beaufort