Francisco da Costa Gomes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Francisco da Costa Gomes
Født30. juni 1914[1][2]
Chaves
Død31. juli 2001[1][2] (87 år)
Cascais[3]
Gravlagt Lisboa
Utdannet ved Universidade do Porto
Beskjeftigelse Politiker, militær, matematiker
Parti Partiløs
Nasjonalitet Portugal
Utmerkelser
12 oppføringer
Al-Gaddafi internasjonale menneskettighetspris, storkors av Æreslegionen, storoffiser av Søndre korsets orden, kommandør av Tårn- og sverdordenen[4], storoffiser av Avizordenen[4], Den rumenske folkerepublikks stjerneorden, Jugoslavias store stjernes orden, storkors av republikken Polens fortjenstorden, storkors av Løveordenen, Storkors av de tre ordeners ordensbånd, kommandør av Avizordenen[4], offiser av Avizordenen[4]

Francisco da Costa Gomes (født 30. juni 1914 i Chaves, Portugal, død 31. juli 2001 i Cascais) var en portugisisk militær offiser og politiker. Han var den femtende presidenten i Republikken Portugal (den andre presidenten etter nellikrevolusjonen).[5][6]

Costa Gomes var involvert i et revolusjonært forsøk på statskupp i 1961 som var ledet av forsvarsministeren, general Botelho Moniz. I 1970 hadde han stillingen som sjef for den militære regionen Angola hvor han overfalt høvdingen-kommandoen og var den første som forsøkte å etablere en militær avtale med UNITA[6] mot MPLA og FNLA.

Den 12. september 1972 ble han kalt tilbake til Portugal for å overta stillingen som sjef for de væpnede styrker. Han erstattet den tidligere lederen Venâncio Deslandes, men han ble byttet ut i mars 1974, noen dager før nellikrevolusjonen startet 25. april 1974. Han ble fratatt sin maktposisjon fordi han ønsket å frigjøre koloniene[5] og hadde nektet å sverge lojalitet til regimet under statsminister Marcello Caetano som ifølge Costa drev en fåfengt kolonkrig.[7]

Etter revolusjonen ble han en av de sju militære lederne som utgjorde den nasjonale Frelse Junta. Mellom 25. april og 30. september var han nummer to i lederskapet i den portugisiske staten bak lederen António Spinola.[6]

Costa Gomes var ett av elleve barn til António José Gomes og hans hustru Idalina Júlia Monteiro da Costa.[trenger referanse] Han var gift med Maria Estela Furtado de Antas Varejão. Han var en yrkesmilitær og tilbragte hele karrieren i militæret etter at han begynte militær utdanning i tenårene. Han tok en universitetsutdanning i matematikk i Porto.[7].

Etter at han gikk av med pensjon arbeidet han for miljøvern og fredsarbeid.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  2. ^ a b Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Francisco da Costa Gomes, 00000013956
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
  4. ^ a b c d http://www.ordens.presidencia.pt/?idc=153
  5. ^ a b «Francisco da Costa Gomes | ruler of Portugal». Encyclopedia Britannica (engelsk). Francisco da Costa Gomes, Portuguese military leader (born June 30, 1914, Chaves, Port.—died July 31, 2001, Lisbon, Port.), was the president of Portugal’s ruling military junta from 1974 to 1976. Besøkt 24. januar 2019. 
  6. ^ a b c d Figueiredo, Antonio de (1. august 2001). «Obituaries: Francisco da Costa Gomes». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 24. januar 2019. «He was one of the leading figures in the April 1974 revolution led by the Armed Forces Movement, a post-colonial drama complicated by cold war ideological pressures, and became the president that September. … But soon after the outbreak of armed resistance in Angola in 1961, he was dismissed, suspected of being involved in an attempted coup, the aim of which was to find a political, rather than military, solution for the "overseas issue".» 
  7. ^ a b «Marshal Francisco da Costa Gomes». The Independent (engelsk). 1. august 2001. Besøkt 26. januar 2019. «Costa Gomes was appointed head of state in September 1974 by a revolutionary junta dominated by middle-ranking officers five months after the coup that ended almost 50 years of right-wing dictatorship. He had been commander-in-chief of the armed forces from October 1972 until March 1974, when he was sacked for refusing to declare his loyalty to a regime committed to clearly unwinnable wars in the African colonies. He regained his job after the coup in April, also becoming a member of the revolutionary junta.»