Borgerkrigen i Mosambik

Den mosambikiske borgerkrigen
Dato 1977 - 4. oktober 1992 Sted Mosambik Resultat Fredsavtalen i Roma, frie valg avholdt i 1994.
Stridende parter
RENAMO Støttet av:  Sør-Afrika  Rhodesia (til 1979)  Israel  Malawi	FRELIMO  Zimbabwe (fra 1982)  Tanzania  Cuba Støttet av:  Sovjetunionen  Øst-Tyskland
Kommandanter og ledere
André Matsangaissa Afonso Dhlakama	Samora Machel Joaquim Chissano Alberto Chipande Hama Thai Robert Mugabe Julius Nyerere Fidel Castro
Styrker
20 000	80 000 20 000 6 000 2 500
Tap
4000 drept	5000 320 Sivile tap: 900 000 drept

Borgerkrigen i Mosambik startet i Mosambik i 1970-årene etter uavhengigheten i 1975. Det styrende partiet Frente de Libertação de Moçambique (FRELIMO) møtte voldelig motstand fra 1977 av fra det rhodesisk og senere sørafrikansk finansierte Resistência Nacional Moçambicana (RENAMO). Over fem millioner sivile måtte flykte fra sine hjem, 900 000 er antatt å ha mistet livet i kamper og av sult og mange flere ble invalidisert av landminer, en arv fra krigen som fortsetter å plage Mosambik. Kampene ble avsluttet i 1992, og landets første frie valg ble avholdt i 1994.

Uavhengighet

Mosambikisk motstand kom til overflaten da folket til slutt konkluderte med at tiår med utnytting, undertrykkelse og forsømmelse fra Portugals koloniale utvidelse var grunnen til deres elendighet. Grunnlag for Mosambiks egen nasjonale uavhengighet utviklet seg og den 25. juni 1962 dannet flere mosambiske antiportugisiske grupper FRELIMO i Dar-es-Salaam i Tanzania.

FRELIMOs første president var Eduardo Mondlane hvis første mål var å samle en opprørskoalisjon med bred støtte som effektivt kunne utfordre det koloniregimet. Anonyme private bidragsytere, mange av dem venner av Mondlane, finansierte eller sikret penger for FRELIMOs helse-, publisitets- og utdanningsprosjekter, mens militærutstyr og trening kom fra Algerie, Sovjetunionen og Kina.

25. september 1964 angrep FRELIMO-soldater med logistisk assistanse fra lokalbefolkningen, den administrative posten ved Chai i provinsen Cabo Delgado. Dette angrepet markerte begynnelsen på den væpnede kampen mot koloniregimet. Militante FRELIMO-medlemmer klarte å hindre forfølgelse og overvåkning ved å ta i bruk klassiske geriljataktikker: bakholdsangrep mot patruljer, sabotasje mot kommunikasjons- og jernbanelinjer og «hit-and-run»-angrep mot kolonimaktens utposter før de raskt forsvant i bakereliggende områder. Ved krigens utbrudd hadde FRELIMO små forhåpninger om en militær seier. Dets håp var i en utmattelseskrig som kunne føre til forhandlinger med regjeringen i Lisboa. Portugal kjempet sin egen versjon av krigføring. Hadde militæret lyktes med minimale utgifter og tap, kunne krigen ha fortsatt mye lenger. Men utgiftene i blod og penger, ikke militært nederlag, kostet Lisboa krigen. Deres hær ble aldri knust på slagmarken, selv om noen av deres offiserer ble konvertert til FRELIMOs revolusjonære sosiale mål for Portugal.

24. april 1974 ble det autoritære regimet til Antonio de Oliveira Salazar kastet i Lisboa, et trekk som ble støttet av arbeidere og bønder. De bevæpnede styrkenes bevegelse i Portugal lovet å returnere til sivil frihet og få slutt på kampene i alle kolonier. Det raske hendelsesforløpet i Portugal overrasket FRELIMO som hadde forventet en forlenget geriljakampanje. Den svarte raskt på den nye situasjonen og den 7. september 1974 fikk de en avtale med offisersbevegelsen om å få overført makten til FRELIMO innen ett år. 25. juni 1975 fikk Mosambik uavhengighet fra Portugal. I uavhengighetsfeiringen advarte Samora Machel som nå var president, om at selv om første fase i kampen var vunnet, måtte det unge landet fremdeles overvinne analfabetisme, sykdom, fattigdom og økonomisk avhengighet som var arven etter kolonialismen.

Borgerkrigen begynner

En ny motstandsbevegelse ble dannet i 1977 under navnet RENAMO. Denne styrken ble dannet for å motsette seg FRELIMO-regjeringen og var først finansiert av Rhodesia. Da Zimbabwe ble uavhengig, ble Sør-Afrika RENAMOs viktigste sponsor. RENAMO ble ledet av Afonso Dhlakama.

En rapport skrevet av Robert Gersony, Summary of Mozambican Refugee Accounts of Principally Conflict-Related Experience in Mozambique, for det amerikanske utenriksdepartementet i april 1988, rapporterte at flyktninger gav øyenvitnebeskrivelser av drap utført av RENAMO som inkluderte henrettelse ved skyting, drap med kniv/øks/bajonett, folk ble brent levende, slått i hjel, kvelninger, sultet i hjel og tilfeldige skudd mot sivile i landsbyer under angrepene. Mosambiske sivile var RENAMOs primære mål i krigen, selv om de også angrep styresmaktens installasjoner og økonomisk infrastruktur. RENAMO var beryktet for bruk av barnesoldater.

FRELIMO-administrasjonen ledet av president Machel ble økonomisk ruinert av RENAMOs opprør. Den militære og diplomatiske ententen med Sovjetunionen kunne ikke lette nasjonens økonomiske elendighet og tørke. Resultatet var at en nølende Machel signerte en ikke-aggresjonspakt med Sør-Afrika, kjent som Nkomati-avtalen. Regjeringen i Pretoria lovet å stanse den økonomisk bistanden til RENAMO i bytte mot at FRELIMOs løfte om å hindre African National Congress (ANC) fra å bruke Mosambik som tilfluktsted i sin kamp mot det hvite minoritetsstyret i Sør-Afrika. Volumet av bistand til RENAMO sank etter Nkomati-avtalen, men dokumenter funnet da et av hovedkvarterene til RENAMO ved Gorongosa ble erobret i august 1985, viste at det fortsatt var kommunikasjon mellom RENAMO og den sørafrikanske regjeringen og at Sør-Afrika fortsatt støttet RENAMO militært.

19. oktober 1986 døde Mosambiks første president, Samora Machel, da hans presidentfly styrtet nær den sørafrikanske grensen. En internasjonal etterforskning fastslo at flyhavariet var forårsaket av feil gjort av flyets besetning. Machels etterfølger var Joaquim Chissano som hadde tjent som utenriksminister fra 1975 til Machels død. Chissano fortsatte Machels politikk med å ekspandere Mosambiks internasjonale forbindelser, særlig landets forbindelser med vesten, og fremmet interne reformer.

Da apartheidregimet i Sør-Afrika falt i 1990 og støtten til RENAMO fra Sør-Afrika og USA tørket inn, ble de første direkte samtalene mellom FRELIMO-regjeringen og RENAMO innledet. FRELIMOs utkast til grunnlov i juli 1989 la grunnlaget for et flerpartisystem, og i november 1990 ble en ny grunnlov vedtatt. Mosambik var nå en flerpartistat med periodiske valg og som garanterte demokratiske rettigheter. 4. oktober 1992 ble en fredsavtale signert i Roma av president Chissano og RENAMOs leder Afonso Dhlakama. Avtalen trådte formelt i kraft den 15. oktober 1992. En fredsbevarende styrke fra FN (ONUMOZ) på 7500 mann ankom Mosambik og overvåket en to års overgangsperiode til demokrati. 2400 internasjonale observatører var også i landet for å overvåke valgene som ble holdt 27.–28. oktober 1994. Den siste ONUMOZ-kontingenten forlot landet tidlig i 1995.

Referanser

• Young, Lance S. 1991. Mozambique's Sixteen-Year Bloody Civil War. United States Air Force
• Juergensen, Olaf Tataryn. 1994. Angonia: Why RENAMO?. Sørafrikansk rapportarkiv