Den keiserlige russiske hær

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Den keiserlige russiske armé»)
Landområder som på et eller annet tidspunkt i perioden fra 1721 til 1917 var underlagt Det russiske keiserriket.

Den keiserlige russiske hær var hæren i Det russiske keiserriket. Den ble opprettet av Peter den store etter at han utropte seg til keiser i 1721, på grunnlag av verneplikt som ble innført i Russland i 1699. Samtidig ble militærvesenet grundig reformert etter vestlig mønster. I 1850-årene bestod armeen av mer enn 900 000 regulære soldater og nesten 250 000 irregulære (for det meste kosakker). Hæren ble omdannet til Den røde armé etter den russiske revolusjon i 1917.

Tsarens hær 1547-1721[rediger | rediger kilde]

Russisk infanteri (streltsy russisk: стрельцы) 1674 iført russiske kaftaner.

De russiske tsarene i Tsar-Russland fram til Peter den store hadde en stående, betalt garde med relativt udisiplinerte og upålitelige musketerer, kalt streltsy i et musketerkorps (Стрелецкое Войско). I krigstid ble styrken kraftig utvidet ved å innkalle bønder.

Utover på 1600-tallet ble denne styrken modernisert etter utenlandsk modell, i form av regimenter, og den russiske betegnelsen for disse var Polki novogo (inozemnogo) stroya (Полки нового строя eller Полки иноземного строя).[1] Disse ble opprettet før kriger, og nedlagt etter disse, men etter den polsk-russiske krig (1654–1667) ble styrken stående som en permanent hær, bemannet av mannskaper med livslang militærtjeneste. Kavaleriet reiter var ofte bemannet av eiendomsløs lavadel og barn av bojarers og ble ofte belønnet med penger eller eiendommer.

I 1681 besto styrken 33 regulære regimenter med 61 000 og 25 dragon og reiter regimenter 29 000. Mot slutten av 1600-tallet besto halvparten av den russiske hæren av moderniserte regimenter og disse dannet grunnlaget for den nye, regulære hæren som ble opprettet tidlig på 1700-tallet.

Opprettelse 1721[rediger | rediger kilde]

Grenader i keiserrikets hær 1732 i tidstypisk uniform fra 1700-tallet, med justacorps, knebukser, kneppegamasjer og grenaderlue.
Generalfeltmarskalk Aleksandr Suvorov (1730–1800)

Som keiserlig hær ble denne opprettet i forbindelse med at Peter den store utnevnte seg selv til første keiser i Det russiske keiserdømmet. Men i tillegg ble hærordningen grundig reformert.

Etter at Peter den store hadde innført verneplikt i desember 1699,[2] ble det et større grunnlag for en stående hær av vestlig mønster, totalt 200 000 mann.[3] De utskrevende ble kalt rekrutter, som imidlertid ikke indikerer at de var frivillige.[4] Dette skjedde først tidlig på 1900-tallet.

Peter den store bygget opp hæren etter tysk modell, og innførte noe helt nytt da det ikke lenger var krav om adelig bakgrunn for å bli offiser, noe som gjorde at det var mulig for dyktige folk å kunne gjøre karriere som offiser, og eventuelt bli adlet på grunnlag av sin dyktighet. Bønder og byfolk ble skrevet ut etter en kvote på grunnlag av størrelsen av befolkningen, mens det tidligere hadde vært på grunnlag av antall husholdninger.[4]

De som ble skrevet ut til militærtjeneste, ble skrevet ut for livstid. Utover på 1700-tallet og 1800-tallet ble tjenestetiden forkortet til 25 år, senere til 20 år + fem år i reserven, og deretter 12 år og tre år i reserven.[4]

1700-tallet[rediger | rediger kilde]

Utover på 1700-tallet ble hæren preget av generalfeltmarskalk Aleksandr Suvorov (1730–1800), kjent som generalen som aldri tapte et slag. Han deltok i den russisk-tyrkiske krig (1768-1774), den russisk-tyrkiske krig (1787–1792), Kościuszko-oppstanden og revolusjonskrigene.

Napoleonskrigene[rediger | rediger kilde]

Michael Andreas Barclay de Tolly gis æren for bruken av brent jords taktikk ved å lokke Napoleon langt inn i Russland. Her i et portrett fra Militærgalleriet i Vinterpalasset, olje på lerret av George Dawe
Den georgiske fyrsten og generalen Pjotr Bagration falt i slaget ved Borodino. Under andre verdenskrig oppkalte Stalin offensiven Operasjon Bagration etter ham

Som en av Europas stormakter kunne ikke Russland slippe unna Napoleonskrigene, landet var en av Napoléon Bonaparte motstandere.Hæren var blitt umoderne, og det nye lederskapet til Aleksander I av Russland, som overtok makten etter at faren Paul av Russland ble drept i 1801, skulle bli helt avgjørende for Russland, for å kunne rette opp etter farens vanstyre.

Den tidligere moderne hæren var på dette tidspunktet helt akterutseilt, den manglet koordinerende, overordnede organ over regimentsnivå, De høyere offiserene ble rekruttert på grunnlag av sin aristokratiske bakgrunn og disiplinen nedover i rekkene var basert på vold og straff, med følge at de lavere offiserene hadde liten kontroll og mangel lojalitet nedover i rekkene. Et unntak var artilleriet, som besto av mannskaper som var vant til å måtte kjempe for å unngå at utstyret havnet i motstandernes hender.[5]

Den russiske hæren gikk på et stort nederlag i slaget ved Austerlitz i 1805 og gikk etter dette nederlaget inn i den såkalte fjerde koalisjon, sammen med Preussen, Sachsen, Sverige og Storbritannia mot Napoléon.

I august 1806 gikk den prøyssiske kongen Fredrik Vilhelm III av Preussen uavhengig av sine allierte til krig mot Frankrike, og den russiske hæren ble en del av disse kampen som Preussens alliert, etter at Preussen hadde lidt nederlag og presset ut av Polen. Franskmennene etablerte det nye Hertugdømmet Warszawa, og Napoléon vendte da nordover for å møte den russiske hæren[6] i et forsøk på å erobre den midlertidige prøyssiske hovedstaden Königsberg. De russiske og franske styrkene møttes i slaget ved Eylau (7-8. februar), uten at det ble noen klar seierherre, men den russiske hæren trakk seg tilbake videre nordover. Napoléon lyktes da å beseire den russiske hæren i slaget ved Friedland (14. juni). Dette nederlaget tvang Alexander I å be om fred med Napoléon i freden i Tilsit (7. juli 1807), og denne gjorde Russland til Frankrikes alliert for en periode.

Ved Erfurt-konferansen (september–oktober 1808) ble Napoléon og Alexander enige om at Russland skulle tvinge Sverige over på sin side. Dette førte til finskekrigen i årene 1808–1809, med det resultat at Russland sikret seg Finland og opprettet Storfyrstedømmet Finland.[7]

Den russisk-tyrkiske krig (1806-1812) brøt ut på bakgrunn av Napoleonskrigene, da Det osmanske riket ble oppmuntret av det russiske nederlaget ved Austerlitz. Samtidig okkuperte omanernes franske allierte Dalmatia, og truet slik de russisk-kontrollerte områdene langs Donau. For å sikre den russiske grensen mot franske angrep, ble en styrke på 40 000 mann fra den keiserlige russiske hæren forflyttet til Moldavia og Valakia. Den osmanske sultan svarte med å blokkere Dardanellene for russiske skip, og erklærte Russland krig. Den varte til 1812, endte med russisk seier, og russisk kontroll over Bessarabia.

Napoleons felttog i Russland 1812 ble en av de største utfordringene Den keiserlige russiske hær ble utsatt for. 23. juni 1812 krysset Napoléon Niemen i dagens Litauen med sin La grande armée bestående av til sammen 449 000 franske og utenlandske soldater og 1 146 kanoner. Blant målsetningen for denne invasjonen var å tvinge keiser Aleksander I til å forbli alliert og fjerne den russiske trusselen mot de franske besittelsene i Polen. Russland svarte med å erklære «patriotisk krig», og slik understreke at det var hele fedrelandets eksistens og kultur som sto i fare. Den russiske hæren anvendte innledningsvis brent jords taktikk mens de trakk seg tilbake, og møtte den franske invasjonsstyrken i den første store konfrontasjon i slaget ved Borodino 7. september, bare 13 km vest for Mozjajsk i Moskva oblast. Selv om de franske styrkene seiret i selve slaget, ble dette en pyrrhosseier siden kostnadene ble for høye. Den russiske øverstkommanderende Mikhail Kutuzov bestemte seg for en taktisk tilbaketrekning for å redde den russiske hæren, og åpnet slik veien til Moskva for Napoléon, som rykket inn i byen 14. september. Den franske styrken var for svekket til å kunne utnytte denne situasjonen videre. Aleksander I nektet å kapitulere, og uten endelig seier i sikte, måtte den franske styrken trekke seg tilbake gjennom den russiske vinteren. Kun 27 000 av den franske styrken nådde Berezina, da Napoléon forlot restene av armeen og reiste til Paris.

Den keiserlige russiske hær fulgte etter restene av den franske hæren etter hvert som denne trakk seg vestover, og deltok blant annet i det blodige folkeslaget ved Leipzig i oktober 1813 hvor de franske styrkene ble påført et avgjørende nederlag.

Samtidig var hæren aktiv i Kaukasus, hvor Baku-området ble erobret fra Persia, hvor sjahen fryktet et større russisk felttog etter det franske nederlaget i Russland, etter at et slikt felttog hadde mislyktes i 1810. Denne tilstedeværelsen i Kaukasus førte til rekruttering av flere soldater.

Året etter feiret Den keiserlige russiske hær en stor triumf da denne marsjerte 31. mars 1814 med Alexander i spissen inn i Paris, og den 6. april abdiserte Napoléon i Fontainebleau.

Perioden 1815 - 1914[rediger | rediger kilde]

Russisk soldat 1862 iført pigghjelm og kryssbandolær.

Etter det russiske nederlaget i Krimkrigen under styret til Aleksander II, var det behov for store hærreformer. Den russiske krigsministeren gjennom 20 år (fra 16. mai 1861 til 21. mai 1881), grev Dmitrij Miljutin, gjennomførte store reformer, både den overordnede organiseringen gjennom militærdistrikter, men særlig med hensyn til utskrivningsvesenet for rekrutter.

Fra 1. januar 1874 ble det innført en allmenn verneplikt for alle menn ved fylte 20 år. Videre ble tjenestetiden redusert til seks år, og i tillegg ble alle stående ni år i reservestyrken. Denne reformen skapte en stor reserve som var klar til å bli mobilisert ved en krigssituasjon, og det ble mulig å ha en mindre, stående hær i fredstid. Videre ble utdanningssystemet endret, og grunnleggende utdannelse ble innført for alle rekrutter.

Miljutins reformer var en milepæl i den russiske militærhistorien, og avskaffet den stående yrkeshæren som ble innført av Peter den store. og skapte grunnlaget for den russiske hæren slik den er i dag. Videre innførte han, gjennom ordningen med militærdistrikter, faste steder hvor de enkelte enhetene hadde sin hjemmebase, bygging av permanente brakker og lagerbygg som erstattet de tidligere improviserte og primitive løsningene.[8]

Den keiserlige russiske hær gikk seirende ut av den russisk-tyrkiske krig (1877-1878), men frem til den russisk-japanske krig i 1904-1905 hadde det igjen inntruffet et forfall, og russerne gikk på et ydmykende nederlag, det utløste 1905-revolusjonen.

Første verdenskrig og revolusjonen[rediger | rediger kilde]

Østfronten under første verdenskrig 1914

Da første verdenskrig brøt ut, utnevnte tsar Nikolaj II sin fetter storfyrst Nikolaj som øverstkommanderende. Hæren besto da av 115 infanteri- og 30 kavaleridivisjoner med rundt 7 900 kanoner (7 100 feltkanoner, 540 haubitser, og 257 tunge kanoner).

Styrken ble delt slik:

Kampene brøt ut ved grensen til Øst-Preussen og i Galicia mot Østerrike-Ungarn. Russerne gikk på et tap i den første større militære konfrontasjonen, i slaget ved Tannenberg. I tillegg ble det satt inn en russisk styrke på vestfronten i Frankrike i 1915.

Den keiserlige russiske hær ble oppløst i forbindelse med den russiske revolusjon i 1917. Delen av den ble videreført og inkorporert i den nydannede røde armé.[9]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Store sovjetiske encyklopedi
  2. ^ David R. Stone, A Military History of Russia, 2006, s.47, via Google Books
  3. ^ Hobson 2015, s. 92
  4. ^ a b c Jerome Blum (1971) Lord and Peasant in Russia: From the Ninth to the Nineteenth Century, ISBN 0691007640, sidene 465-466
  5. ^ Fisher, Toddm Fremont-Barnes, Gregory: The Napoleonic Wars: The Rise and Fall of an Empire, side 33, Osprey Publishing Ltd., Oxford, 2004 ISBN 1-84176-831-6
  6. ^ Kart over Napoléons felttog i Polen 1806–7.
  7. ^ Hobson 2015, s. 97
  8. ^ Wiesław Caban, Losy żołnierzy powstania listopadowego wcielonych do armii carskiej, w: Przegląd Historyczny, t. XCI, z. 2, s. 245.
  9. ^ John Erickson: Soviet High Command 1918-1941:A Military-Political History 1918-1941, St Martin's Press (Macmillan), London, 1962

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]