Russlands forsvar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Våpenskjoldet til Russlands forsvar

Russlands forsvar, eller Den russiske føderasjons væpnede styrker (russisk: Вооружённые Си́лы Росси́йской Федера́ции) er militærvesenet i Russland, sist etablert etter Sovjetunionens oppløsning. 7. mai 1992 etablerte Boris Jeltsin det russiske forsvarsdepartementet og plasserte alle styrker i de tidligere sovjetiske væpnede styrkene i Russiske SFSR under russisk kontroll.[1]

Øverstkommanderende er Russlands president, for øyeblikket Vladimir Putin. Regjeringen er ansvarlig for at styrkene er i den beredskap som kreves. Parlamentet (Statsdumaen) utøver lovgivende makt gjennom regjeringen. Administrasjon av militærvesenet styres av forsvarsdepartementet, mens generalstaben har operative oppgaver.

Historie[rediger | rediger kilde]

Militærparade i Moskvaseiersdagen 9. mai 2010, det vil si frigjøringsdagen 65 år etter Den store fedrelandskrigen (andre verdenskrig øst i Europa).

7. mai 1992 signerte Boris Jeltsin dokumentet som etablerte Russlands væpnede styrker, en prosess som startet når russiske soldater utstasjonert i de tidligere sovjetrepublikkene og andre land (slik som Gruppen av sovjetiske stridskrefter i Øst-Tyskland, hvor de fleste var) ble trukket tilbake til russisk territorium.

Omtrent 30 divisjoner med infanteri, stridsvogner og luftbårne styrker, over 50 brigader med artilleri og luftvern og over 60 regimenter med luftstridskrefter ble returnert tilbake til Russland i de påfølgende to årene. Over 45 000 enheter med tyngre våpen og nesten fire millioner tonn strategiske reserver ble også trukket tilbake. Dette ble den største militære omdisponeringen i historien.

Helt siden Sovjetunionen hadde brutt sammen hadde russiske ledere diskutert hvordan de skulle få til et enhetlig og troverdig forsvar ut av restene av de tidligere sovjetiske styrkene. Den nye russiske doktrinen krevde et mindre, lettere og mer mobilt forsvar, med høyere grad av vervede og større evner til å raskt mobilisere.

Den svake russiske økonomien på 1990-tallet vanskeliggjorde reformer og modernisering. Forsvarsbudsjettet var lavt, noe som førte til kutt i trening, reduksjoner i lønn og boligmangel for militært personell. Dette gikk hardt utover moralen og effektiviteten i forsvaret, men økte budsjetter de siste årene har gjort litt for å bedre situasjonen.

Når Putin tok over presidentskapet i 2000 var tilstanden til det russiske forsvaret omtrent det samme som når Sovjetunionen kollapset. Mye av utstyret var minst et tiår gammelt, og bare deler av dette kunne fremdeles kalles effektivt. Korrupsjon var også et problem, og den første Tsjetsjeniakrigen tappet reserver og utstyr fra forsvaret. Putin selv karakteriserte militærvesenet på den tiden som «et tungrodd og ekstragavant militærapparat». Militær- og politivesenet på den tiden brukte over en tredjedel av nasjonens budsjett. I Putins første term ble forsvaret omorganisert, og redusert i størrelse med opp til 30%.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Forsvarsdepartementet er administrativ ledelse for de militære styrkene. Siden sovjettiden har generalstaben fungert som operativ ledelse, men for tiden er generalstaben redusert til å være departementets avdeling for militær planlegging, og ministerens selv har større operativt ansvar for styrkene. Andre avdelinger innen departementet inkluderer personalavdeling, avdeling for forsyning, avdeling for jernbanestyrker og avdeling for ingeniørstyrker. Sjef for generalstaben er for tiden general Juri Balujevski.

I tillegg til de tre store våpengrenene Hæren, Marinen og Luftforsvaret, så er det tre uavhengig styrte troppetyper; strategisk missiler, militære romstyrker og luftbårne styrker. Siden 1998 har luftvernstyrkene vært underlagt Luftforsvaret. Styrkene som helhet, noen ganger unntatt Marinen, blir ofte referert til som Hæren (armija på russisk).

Hæren er delt i seks militære distrikter: Moskva, Leningrad (altså ikke St. Petersburg), Nordre Kaukasus, Privolzjsk-Ural, Sibir og Fjerne østen. Grunnen for at navnet Leningrad er beholdt er for å ære de antatt 1,5 millioner som ga livet sitt under beleiringen av Leningrad i 194144. Transkaukasus-styrkegruppen er en del av Nordre Kaukasus militærdistrikt.

Marinene består av fire flåter; Østersjøflåten (hovedkvarter ved Baltijsk), Stillehavsflåten (Vladivostok), Nordflåten (Severomorsk) og Svartehavsflåten (Sevastopol i Ukraina). Det er også Kaliningrad spesialområde, som er under kommando av Østersjøflåten, som har integrerte bakke- og luftstyrker.

Russiske styrker som ikke er kontrollert av forsvarsdepartementet inkluderer grensevakter, interne sikkerhetsstyrker (MVD), etterretningen (FSB), det føderale kommunikasjons- og informasjonsbyrået (FAGCI) og presidentens livvakter.


Styrkene er per 2016 inndelt i fire militærdistrikter pluss Nordflåtens nye ansvarsområde.

██ Vestre militærdistriktstab i St. Peterburg;

██ Nordflåtenstab i Severomorsk;

██ Søndre militærdistrikt — stab i Rostov-na-Don;

██ Sentrale militærdistrikt — stab i Jekaterinburg;

██ Østre militærdistrikt — stab i Khabarovsk.

Utvikling i antall divisjoner og personell i russiske landstridskrefter siden 1992[rediger | rediger kilde]

Antall enheter på størrelse med divisjon og antall personell innen russiske landstyrker
År Antall divisjoner Personellantall
1992 103[2] 1 400 000
1993 87[3] 1 000 000[4]
1994 74[5] 780 000[6]
1995 68[7] — 71[8] 650 000 [8] — 670 000 [6]
1996 61 — 69[9] 460 000[6] [10]
1997 57 420 000 [6]
1998 33[11] 420 000 [6]
1999 29 348 000 [6]
2000 31[7] 348 000 [6][10]
2001 321 000[10]
2005 29[7] 321 000[7]
2007 27[12] 322 000[12]
2008 24[13]
2009 25[14]
2016 11[15] 240 000[15]


Våpengrener[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Greg Austin og Alexej Muravjev, The Armed Forces of Russia in Asia, Tauris, 2000, side 130
  2. ^ The Military Balance, 1992—1993. P. 97.
  3. ^ Home | MIT Security Studies Program (SSP)
  4. ^ Military balance, 1993-1994. P. 99.
  5. ^ Home | MIT Security Studies Program (SSP)
  6. ^ a b c d e f g Russian Security and Air Power, 1992-2002. Marcel de Haas. P. 29.
  7. ^ a b c d Russian Army Equipment
  8. ^ a b Шунков В. Н. Вооруженные силы стран мира/Худ. обл. М. В. Драко. — Мн.: ООО «Попурри», 2002. С. 271.
  9. ^ Russia Ground Forces — Flags, Maps, Economy, History, Climate, Natural Resources, Current Issues, International Agreements, Population, Social Statistics, Political System
  10. ^ a b c Western Military Balance and Defense Efforts. A Comparative Summary of Military Expenditures; Manpower; Land, Air, Naval, and Nuclear Forces. Antony H. Cordesman. P.130.
  11. ^ The Armed Forces of Russia in Asia . London: I.B. Tauris 2000. P. 262.
  12. ^ a b Чуприн К. В. Вооруженные силы стран СНГ и Балтии: справочник/К. В. Чуприн; науч. ред. А. Е. Тарас. — Минск: Современная школа, 2009. С. 44-45.
  13. ^ http://www.cast.ru/files/New_Russian_Army_sm.pdf
  14. ^ House of Commons — Russia: a new confrontation? — Defence Committee
  15. ^ a b The Military Balance 2016,p.190

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]