Den colombianske uavhengighetskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Guerra de Independencia de Colombia
Konflikt: De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
Battle-of-Boyaca.jpg
Slaget ved Boyacá i 1819.
Under: Kart over krigens utvikling.[3]
Dato18101822
StedColombia, inkludert Panamá
ResultatSeier til patriotene. Colombiansk selvstendighet fra Spania.
Stridende parter
Patrioter:
Ny-Granadas Ny-Granadas forente provinser[1]
Venezuela Venezuela .
Gran Colombia Gran Colombia
Utenlandske frivillige:
Storbritannia Storbritannia og Irland
Haiti Haiti[2]
Rojalister:
Spania Spania
Spanias koloniflagg Ny-Granada
Kommandanter og ledere
Gran Colombia Simón Bolívar
Gran Colombia Francisco de Paula Santander
Gran Colombia José María Córdova
Gran Colombia Jose Prudencio Padilla
Gran Colombia Antonio Nariño
Spania Pablo Morillo
Spania José María Barreiro
Spania Juan de Sámano
AGHRC (1890) - Carta VI - Guerras de independencia en Colombia, 1806-1814.jpg
De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
1808-1828
José de San Martín (retrato, c.1828).jpg
Bolivar Arturo Michelena.jpg
Sucre1.jpg
Argentina
Chile
Colombia
Battle-of-Boyaca.jpg

México
Perú
Venezuela
Avgjørende slag i Sør-Amerika under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
1811-1824
Flag of Spain (1785–1873, 1875–1931).svg
Flag of Chile (1818).svg
Bolivia
Guaqui
Chile
Chacabuco
Maipú
Flag of the Gran Colombia.svg
Flag of Cross of Burgundy.svg

Agüi
Colombia
Boyacá
Venezuela
Flag of Argentina (alternative).svg
Estandarte real de España, Casa de Borbón (1761-1931).png

Carabobo
Ecuador
Pichincha
Perú
Flag of Peru (1822-1825).svg
Armada1701.png

Junín
Ayacucho

Den colombianske uavhengighetskrigen (spansk: La Guerra de independencia de Colombia) var konflikten som ble utkjempet for å frigjøre landet som i dag er Colombia, da kjent som Ny-Granada. Denne krigen var en del av de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene, som var en serie selvstendighetskamper i Latin-Amerika som etterfulgte den franske invasjonen av Spania i 1808, som igjen var en del av napoleonskrigene i Europa. Dermed hadde denne konflikten militære og politiske forbindelser med de andre selvstendighetskampene på kontinentet, ig hærer og statsmenn fra hele kontinentet samarbeidet ofte og kjempet på begge sider av de senere nasjonalgrensene mellom de amerikanske landene.

Colombias selvstendighet ble en lang og blodig prosess. Krigens første fase, fra 1810 til 1816, ble preget konstante indre kamper blant selvstendighetforkjemperne. I 1811 ble Ny-Granadas forente provinser opprettet for å samle landet i en ny, selvstendig stat, en svak konføderasjon bestående av provinser som tidligere hadde erklært seg selv selvstendige. I 1816 hadde spanjolene igjen fått kontrollen over landet, og Colombias selvstendighet ble ikke sikret før Simón Bolívars felttog i 18191820, som resulterte i det avgjørende slaget ved Boyacá. Ny-Granada ble deretter en del av republikken Gran Colombia, og colombianere tok del i krigene for å befri resten av Sør-Amerika fra spanjolenes styre.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Selvstendighetskrigene i det spanske Amerika var inspirert av den amerikanske, den haitiske og den franske revolusjonen. De hvite criolloene i Amerika ønsket selvstendighet fra det spanske styret av økonomiske og politiske årsaker.

Frankrikes invasjon av Spania i 1808 førte til at det spanske monarkiet under kong Ferdinand VII kollapset. De fleste av kong Ferdinands tidligere spanske undersåtter godtok ikke regjeringen til Joseph Bonaparte, som ble utnevnt til spansk konge av sin bror Napoléon I. Prosessen for å opprette en stabil spansk regjering, som skulle bli anerkjent i store deler av imperiet tok hele to år. I mellomtiden ble den øverste junta opprettet som et patriotisk alternativ til det bonapartistiske styre. Dette førte til et maktvakuum og politisk usikkerhet i de spanske besittelsene i Amerika, inkludert Visekongedømmet Ny-Granada, som Colombia på den tid var en del av.

La Patria Boba[rediger | rediger kilde]

De forente provinsenes flagg 18141816.

Perioden fra 1810 til 1816 er kjent som La Patri Boba (spansk for det tåpelige fedrelandet), og ble markert av intense kamper om hvilken styreform den nye regjeringen eller regjeringene skulle ha. Den konstante striden mellom føderalismene og sentralistene førte til en forlenget ustabil periode. En lignende utvikling fant sted omtrent samtidig under det spanske Visekongedømmet Río de la Platas selvstendighetskamp. Hver provins og også enkelte byer satte opp sine egne juntaer som erklærte seg selvstendige fra hverandre.

Opprettelsen av juntaer[rediger | rediger kilde]

Da nyhetene om at de keiserlige franske styrkene hadde erobret det sørlige Spania, at den spanske øverste sentraljuntaen (Junta Suprema Central) hadde oppløst seg selv og at juntaer, autonome amerikanske regjeringer, hadde blitt opprettet i Venezuela nådde Ny-Granada i mai 1810, begynte også de nygrandesiske byene å opprette sine egne juntaer. 22. mai ble det opprettet én i Cartagena, og eksempelet ble etterfulgt av Cali 3. juli, Pamblona 4. juli og Socorro 10. juli. 20. juli opprettet også visekongedømmets hovedstad, Santa Fe de Bogotá, sin egen junta. Det er denne dagen som i Colombia feires som uavhengighetsdagen.

Visekongen Antonio José Amar y Borbón ledet først juntaen i Bogotá, men han ble avsatt fem dager senere på grunn av folkelig motstand. Selv om Bogotá-juntaen kalte seg "Det nye kongeriket Granadas øverste junta," fortsatte splittelsen av den politiske autoriteten ettersom nå også mindre byer satte opp sine egne juntaer som hevdet å være selvstendige fra provinshovedstadene, og dette førte til militære konflikter. I de følgende månedene var det to mislykkede forsøk på å opprette en provinskongress.

De første selvstendige statene og borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Oversiktskart; øverst: 18151817, nederst: 18181819.

I mellomtiden ble Bogotá-provinsen omformet til en stat som kalte seg Cundinamarca. I mars 1811 ble et "konstitusjonelt valgkollegium for staten Cundinamarca" samlet, som brukte den følgende måneden til å lage en grunnlov for staten. Denne grunnloven gjorde Cundinamarca til et konstitusjonelt monarki under den spanske kongen Ferdinand VII. I august 1813 kom riktignok staten til å erklære seg helt selvstendig.

Cundinamarca inviterte de andre statene til å sende delegater til en ny forsamling, kalt "De forente provinsers kongress," som først møttes i Bogotá, men kongressen flyttet senere til Tunja og Leyva for å ikke binde seg til hovedstaden. Til slutt opprettet kongressen en føderasjon kalt Ny-Granadas forente provinser 27. november 1811. Denne unionen hadde en svak føderal regjering, men Cundinamarca forkastet unionen. Kongressen og Cundinamarca klarte ikke å bli enige om hvorvidt det tidligere visekongedømmet skulle ha en føderalistisk eller sentralisert styreform. Samtidig førte folkelig uro til at også Cartagena erklærte seg helt selvstendig 11. november 1811, og ble dermed den første nygrandesiske provinsen som gjorde det. I dag er også denne dagen en nasjonaldag i Colombia. Andre nygrandesiske regioner etablerte deretter sine egne regjeringer eller føderasjoner, eller forble rojalistiske.

Regjeringsformstriden hadde utviklet seg til krig ved slutten av 1812, og igjen i 1814. Den første krigen endte uavgjort, men det hindret ikke Cundinamarca fra å organisere en ekspedisjon mot rojalistregionene Popayán og Pasto. Ekspedisjonen mislyktes, og dens dynamiske president, Antonio Nariño, ble fanget.

De forente provinsene brukte anledningen, nå som Cundinamarca var svekket, til å sende en hær mot dem, ledet av Simón Bolívar, som hadde flyktet fra hjemlandet Venezuela for andre gang nå som den andre venezuelanske republikken hadde bukket under for rojaliststyrker. I desember 1814 tvang Bolívar med sin hær Cundinamarca til å underkaste seg unionen. Men i midten av 1815 hadde en stor ekspedisjonsstyrke under Pablo Morillo ankommet Ny-Granada.

Den spanske gjenerobringen[rediger | rediger kilde]

Pablo Morillo y Morillo

Den spanske gjenerobringen av Ny-Granada i 1815 og 1816 og den etterfølgende perioden, fram til Bogotá ble inntatt i 1819, er kjent på spansk som la Reconquista (en allusjon), eller i Spania som Restauración (restaurasjonen) for å unngå allusjonen, eller i Amerika som El régimen del terror (terrorens regime). Kort tid etter at kong Ferdinant hadde blitt gjeninnsatt på den spanske tronen i 1813, bestemte han seg for å sende militære styrker for å gjenerobre de nordlige delene av Spanias amerikanske imperium, nå kontrollert av opprørsstyrker.

Ekspedisjonen sendt i 1815 var den militært sterkeste ekspedisjonen som til da noensinne hadde blitt sendt til Amerika; den besto av omtrent 60 skip og 10 000 mann. Oberst Pablo Morillo, en veteran fra den spanske striden mot Frankrike, ble valgt til å lede ekspedisjonen, og som kom til å gjenerobre de nordlige koloniene under slagordet "España no necesita sabios" ("Spania trenger ikke kloke personer"), og endte derfor Colombias første femårsperiode med de facto-selvstendighet. Ekspedisjonen skulle opprinnelig var ment å seile til Montevideo i Visekongedømmet Río de la Plata, selv om det snart ble bestemt at man skulle heller sende den til Visekongedømmet Ny-Granada i stedet.

Ekspedisjonen dro fra Cádiz 17. februar 1814, og kom først til øya Isla Margarita i april, hvor de ikke møtte noen motstand. Etter å ha dratt fra øya forsterket Morillos styrker rojalistene på det venezuelanske fastlandet (på samme måte som Colombia var Venezuela midt inne i en frihetskamp, og inntok Cumaná og Caracas. En liten del av Morillos hovedkorps ble sent mot Panamá, mens hoveddelen ble sendt til kystbyen Santa Marta, som var i rojalistenes hender.

Etter å ha hørt nyhetene om ekspedisjonsstyrkens ankomst, ble det meningene delt hos de republikanske lederne. De indre forskjellene myknet noe opp, men forble en betydelig hindring for republikanerne. Til slutt ble en enkel forening mellom de ulike fraksjonene forhindret, selv om De forente provinser gjorde et forsøk på å forene dem. En av konfliktens saker var det faktum at Storbritannia og Amerikas forente staters representanter ikke kunne love nok støtte eller politisk anerkjennelse. I tillegg kunne provinsene selv ikke gi hverandre den støtten de så sårt trengte. Til slutt gikk også flere av de viktigste lederne, inkludert Santander, som trakk seg tilbake til de østlige slettene nær den venezuelanske grensa, i eksil, selv om andre ble igjen i regionen og forsøkte å omorganisere den politisk og militært for å møte den nye faren.

På grunn av disse indre konfliktene gikk Bolívar fra stillingen som kommandør under De forente provinser 8. mai 1815, etter ha hadde mislykkes i å kue Cartagena i mars, som hadde nektet å gi ham våpen og soldater. Bolívar vendte seg mot Jamaica og senere Haiti, en liten republikk som hadde frigjort seg fra fransk styre gjennom et slaveopprør noen år tidligere, hvor han og andre ledere fikk en vennlig mottagelse. Det voksende eksilsamfunnet kom også til å motta våpen, frivillige og penger fra den haitiske presidenten Alexandre Pétion, og dermed kunne de fortsette frihetskampen i de fjerne strøkene i både Ny-Granada og Venezuela, hvor de opprettet lokale, irregulære soldatgrupperinger. Dette utgjorde et tidlig grunnlag for en selvstendig base hvor kampen for å opprette nye republikker i de spanske koloniene kunne spres fra.

Etter å ha plukket opp forsyninger og frivillig militssoldater i Santa Marta 23. juli beleiret den spanske ekspedisjonsstyrken Cartagena. Byen falt i desember 1815, etter en fem måneders lang beleiring. I 1816 lyktes det de kombinerte spanske og koloniale styrkene som marsjerte sørover fra Cartagena og nordover fra rojalistiske besetninger i Quito, Pasto og Popayán å fullføre gjenerobringen av Ny-Granada, og tok Bogotá 6. mai. Et permanent stridsråd ble opprettet for å dømme dem som hadde tatt del i opprøret, som førte til at hundrevis av viktige republikanere ble henrettet, inkludert Jorge Tadeo Lozano, Francisco José de Caldas og José María Cabal.

Bolívars felttog[rediger | rediger kilde]

Bolívars, sammen med sin stab og llanerosoldater pleier en såret kamerat på Páramo de Pisba, av Francisco Antonio Cano, 1922.
Felttogene i Venezuela, Colombia og Quito fra 1819 til 1820.

Bolívars felttog for å befri Ny-Granada fra 1819 til 1820 er på spansk kjent som La Campaña Libertadora de Nueva Granada, eller Frigjørerens Ny-Granada-felttog, og ble av enkelte samtidige historikere sammenlignet med Napoléons krysning av Alpene i 1800 og José de San Martín kryssing av Andesfjellene i 1817, og ble regnet som et av de mest vågale felttog i historien.

I 1817 hadde Bolívar satt opp sitt hovedkvarter i Orinoco-regionen, som var et område spanjolene hadde vanskeligheter med å nå ham i. Der rekrutterte han flere tusen utenlandske soldater og offiserer, for det meste briter og irlendere, og satte opp Angostura, nå Ciudad Bolívar, som sin hovedstad. Han opprettet kontakt med llaneroenes revolusjonsstyrker, inkludert de venezuelanske llaneroene ledet av José Antonio Páez og en annen gruppe nygrandesiske landsforviste, ledet av Francisco de Paula Santander.

Bolívar fikk idéen om felttoget sent i 1818 og tidlig i 1819, etter at Angostura-kongressen hadde begynt sine overveielser og hadde gjenutnevnt Bolívar som venezuelansk president. Hvis Bolívar kunne få kontroll over Ny-Granada ville han få en helt ny base han kunne angripe Morillo fra. I motsetning til Venezuela så det lyst ut for det sentrale Colombia, som bare nylig hadde blitt erobret av Morillo, og hvor derfor rojalistene ikke hadde noen særlig støtte. Riktignok ville det bli vanskelig å ta initiativet mot den bedre utrustede og forberedte rojalisthæren.

Slaget ved Boyacá malt av Martín Tovar y Tovar i 1890.

For å overraske dem bestemte Bolívar seg for å forflytte seg i regntiden, da slettene ble oversvømt med opptil en meter vann og krigssesongen endte. Morillos styrker ville derfor være borte fra slettene (Los Llanos) i flere måneder og ingen ville forvente at Bolívars styrke ville nærme seg. Den foreslåtte ruten ble riktignok regnet som uframkommelig, og derfor fikk ikke planen noen større støtte fra kongressen eller fra Páez. Bolívar og Santander dro derfor i juni 1819 med bare sine egne styrker, soldatene de hadde rekruttert i regionene rundt Apure- og Meta-elvene.

Den lille hæren på omtrent 2500 mann satte ut på en reise som førte dem fra de fuktige og oversvømte slettene Venezuela til de isete fjellpassene i Páremo og Pisba, en høydeforskjell på 3960 meter, gjennom Cordillera Oriental-fjellene. Etter å ha vasset gjennom noe som må ha lignet et hav, var de fleste llanerosoldatene dårlig forberedt og kledt for de kalde temperaturene og høydeforskjellene i fjellet, og mange ble syke eller døde.

Til tross for at spanjolene fant ut at Bolívar nærmet seg, tvilte de på at Bolívars hær kunne klare reisen, og de ble derfor overrasket da Bolívars lille hær kom ut fra fjellene. Bolívar gjenoppbygde styrkene sine ved å utskrive verneplikt til lokalbefolkningen. Gjennom en rekke slag ryddet den republikanske hæren sin vei til hovedstaden. Først vant de slaget på Pantano de Vargas 25. juli, hvor Bolívar avskar en større rojalistisk styrke som forsøkte å nå den dårlig forsvarte hovedstaden. Deretter vant de slaget ved Boyacá, hvor størsteparten av rojalisthæren overga seg til Bolívar 7. august 1819. Etter å ha mottatt nyhetene, flyktet visekongen Juan José de Sámano y Uribarri og resten av fra hovedstaden og forlot dermed størstedelen av skattekammeret. 10. august inntok Bolívar Bogotá.

Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]

Bolívar og Santander under Cúcuta-kongressen
Gran Colombia i 1820 og felttogene fra 1821 til 1823.

Mens Bolívar var borte, hadde kongressen tenkt på å avsette ham, siden de regnet med at han ville møte døden i Ny-Granada. Visepresidenten Francisco Antonio Zea ble avsatt og erstattet av Juan Bautista Arismendi. Alt dette ble riktignok fort tilbakestilt da kongressen hørte om Bolívars suksess. I desember dro Bolívar tilbake til Angostura, hvor han anmodet kongressen til å opprette en ny stat, Republikken Colombia, senere kjent som Gran Colombia, en union mellom Ny-Granada og Venezuela. Denne staten ble opprettet 17. desember 1819, mens landets grunnlov ble godkjent på Cúcuta-kongressen i 1821. Konressen valgte Bolívar til president, mens Santander ble visepresident.

To av landets tre regioner, Venezuela og Quito, var fremdeles under rojalistenes kontroll, så seieren så langt var begrenset. I Venezuela vant Bolívar slaget ved Carabobo to år senere, som sikret dét landets selvstendighet.

Seirene i Ny-Granada og Venezuela sikret det nordlige Sør-Amerikas selvstendighet, og skaffet Bolívar tilstrekkelig med økonomiske og menneskelige ressurser slik at han kunne fortsette sine felttog mot spanjolene for å befri kontinentet. Gran Colombia erobret først Quito fra rojalistene, før de gikk inn i Peru, for å fullføre den hispanoamerikanske selvstendighetskampen på kontinentet. Derfor regnes Bolívars seier i Ny-Granada som et vendepunkt i Sør-Amerikas historie.

I 1830, etter Bolívars død, brøt Stor-Colombia sammen på grunn av indre forskjeller, og Colombia ble et selvstendig land, mens den liberale Santander og den sentralistiske Bolívars politikk og forskjeller kom til å ha meget langsiktige innvirkninger på landet.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Og mange andre selvstendighetsbevegelser, som også sloss seg imellom. Gran Colombia fra 1819
  2. ^ Økonomisk støtte og frivillige fra Alexandre Pétions haitiske regime.
  3. ^ Høykvalitetsoversiktskart over den selvstendighetskrigen i Colombia og Venezuela av Agostino Codazzi, patrioter i gult og rojalister i rødt. Her 18061814.Viktige felttog er også nedtegnet på kartet (se bildet for flere detaljer)