Slaget ved Boyacá

Batalla de Boyacá
Konflikt: Den colombianske uavhengighetskrigen, de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
Slaget ved Boyacá malt av Martín Tovar y Tovar i 1890. Kartet under viser Boyacá-departementets beliggenhet i Colombia.
Dato 7. august 1819 Sted Boyacá, Colombia Resultat Seier til patriotene. Republikanerte tar Bogotá
Stridende parter
Partioter: Nueva Granada Venezuela Britisk-irske frivillige	Rojalister: Spania Ny-Granada
Kommandanter og ledere
Simón Bolívar Francisco de Paula Santander José Antonio Anzoátegui Carlos Soublette	José María Barreiro Manjón Francisco Jiménez Sebastián Díaz
Styrker
Totalt 2850-3430 soldater	Totalt 2670-2940 soldater: 2300 infanterister 350 kavalerister 20 artilerister
Tap
13 døde og 53 såret	Omtrent 100 døde, 150 såret og 1600 fanger

Avgjørende slag i Sør-Amerika under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene 1811-1824
Bolivia Guaqui Chile Chacabuco Maipú Agüi Colombia Boyacá Venezuela Carabobo Ecuador Pichincha Perú Junín Ayacucho

Slaget ved Boyacá (spansk: La Batalla de Boyacá) var slaget hvor Colombia sikret sin endelige uavhengighet fra Spania og det spanske monarkiet under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene, selv om kampene mellom rojalistene og patriotene kom til å fortsette i flere år. Det ble utkjempet i Boyacá i Colombia, da en del av Visekongedømmet i Ny-Granada.

Brigadegeneralene Francisco de Paula Santander og José Antonio Anzoátegui ledet en kombinert republikansk hær bestående av colombianere og venezuelanere, komplementert med frivillige fra de britiske legioner, og beseiret rojalistisk hær bestående av colombianske og venezuelanske rojalister ledet av oberstene José María Barreiro og Francisco Jiménez.

Simón Bolívar hevdet seiren skyldtes de britiske frivillige, og da han ble tilbudt laurbær etter slaget, hevdet han at det var britene som fortjente dem.

Slaget fant sted rundt 150 km fra Bogotá, i Andesfjellene, på et sted kalt Casa de Teja, nær en bro over Teatinos-elva hvor tre veier går til Samaca, Montavia og Tunja, et område som er nå kjent som Boyacá-regionen.

Slaget

Monument til Simón Bolívar, Puente de Boyacá, Colombia

Etter å ha sikret en smal seier i slaget ved Pantano de Vargas dro begge hærene mot Bogotá, som bare var lettere forsvart, den 7. august 1819. Hvis patriotene kunne ta hovedstaden ville det effektivt stoppe fremmarjen til den spanske hæren og gi dem det strategiske initiativet. Klokka 6.00 dro de spanske styrkene fra Motavia mot Casa de Teja, en distanse på bare 25 km. Spanjolene var fremme etter sju og en halv time. Klokka 10.00 dro general Santander fra Tunja mot Casa de Piedra og veien til Bogotá, en distanse på 16 km, og kom fram etter fire timer.

Den spanske hæren delte seg i to, fortroppen kom til Casa de Teja klokka 13.30, mens baktroppen stoppen en og en halv kilometer unna for å hvile. Kort tid før 14.00 så kaptein Andrés Ibarra og styrkene hans Casa de Teja og fortroppen av spanjolenes hær. Spanjolene så ham òg, og oberst Sebastián Díaz, fortroppens kommandant, beordret et angrep på hva han trodde var en liten observasjonsstyrke. De dro tilbake, og general Santander beordret løytnantoberst Paris til å angripe spanjolenes styrker.

Den spanske fortroppen krysset Teatinos-elva på en strategisk plassert bro og inntok angrepsposisjoner der. I mellomtiden hadde hele patriothæren under Santander nådd Casa de Piedra. Den spanske baktroppen lå fortsatt noen meter bak, så general Anazoátegui beordret at veien mellom spanjolenes fortropp og baktropp skulle blokkeres. Den da tallmessig underlegne baktroppen trakk seg tilbake til en liten ås nær Casa de Piedra.

Simón Bolívars styrker kom fra Papia etter slaget ved Pantano de Vargas, Vargas-myrene. Han beordret et flankeangrep mot den spanske baktroppen. Barcelona- og Bravos de Paéz-bataljonene skulle angripe fra den høyre siden mens britene, Britanica-legionen, og riflelegionen skulle angripe fra venstre. Fienden inntok slagposisjon, med tre kanoner i midten omringet av den 12. og 22. kongelige bataljon og kavalerienheter ytterst. Den tallmessig underlegene spanske baktroppen begynte å trekke seg tilbake, men uten å ha noe klart mål, så Bolívar beordret lanseenheter til å angripe midten av rojalistenes infanteriposisjon, mens en full kavaleriskvadron kom seg unna på veien mot Samaca. Barreiro forsøkte å bryte patriotenes blokade og gjenforene seg med den spanske fortroppen, men han måtte overgi seg og styrkene sine på grunn av tung artilleriild.

I mellomtiden, omtrent en og en halv kilometer bak Casa de Piedra, krysset patriotfortroppen elva til fots, og nærmet seg den bakre delen av rojalistenes fortropp. De de nådde fram, angrep fortroppene hverandre og begynte å kjempe, mens baktroppen forsøkte å krysse elva ved bruk av bajonetter. Spanjolene flykte og etterlot lederen sin, oberst Juan Taira, på broa. Slaget var over kort tid etter 16.00, da samlingen av fiendtlige gisler startet.

Nesten 1600 tropper og flere spanske kommandanter, inkludert Barreiro, ble fanget nær slutten av slaget. Nueva Granadas frihet var sikret ved denne seieren, som la veien til Bogotá og også byen selv praktisk talt uten forsvar, siden de overlevende nå prøvde å komme seg andre steder. Etter slaget ble Francisco de Paula Santander og José Antonio Anzoátegui forfremmet til divisjonsgeneraler. Etter Santanders ordre ble oberst José María Barreiro Manjon og 38 andre henrettet i Bogotá 11. oktober 1819.

Broen som er nevnt over, El Puente de Boyacá, Boyacá-bora, er ikke lenger i bruk, men har blitt bevart som et symbol på Sør-Amerikas selvstendighet.

Oppsummering av slagets betydning

Direkte og indirekte konsekvenser av slaget ved Boyacá:

• Rojalistenes siste nederlag i Visekongedømmet Ny-Granada, og svekkelse av deres styrker i resten av Sør-Amerika.
• Rojalistene begynte å respektere patriotenes mot og heroisme.
• Slutten på spansk kontroll i provinsen, etter visekonge Juan de Samanos flukt.
• Den følgende friheten til alle provinsene i Ny-Granada.
• Opprettelsen av Gran Colombia.
• Flere selvstendighetsbevegleser i spansk Amerika.
• Peru, Venezuela og Ecuador oppnår selvstendighet. Bolivia blir grunnlagt.

Visekongen Juan de Sameno ble informert om nederlaget og flyktet til Spania, som førte til slutten på det spanske styre i denne delen av Latin-Amerika. 7. august er en nasjonaldag i Colombia på grunn av dette slaget. På denne daten blir den valgte presidenten hvert fjerde år i Casa de Nariño. I Bogotá går feireingen sammen med feiringen av byens grunnleggelse, 6. august 1538.