José de San Martín

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
José de San Martín
José de San Martín (retrato, c.1828).jpg
FødtJosé Francisco de San Martín y Matorras
25. februar 1778[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
YapeyúRediger på Wikidata
Død17. august 1850[5][1][2][3]Rediger på Wikidata (72 år)
Boulogne-sur-MerRediger på Wikidata
Gravlagt Catedral Metropolitana de Buenos AiresRediger på Wikidata
Ektefelle María de los Remedios de Escalada prduiniuoRediger på Wikidata
Partner(e) Rosa CampuzanoRediger på Wikidata
Far Juan D' San Martin y GómezRediger på Wikidata
Mor Gregoria Matorras, Rosa GuarúRediger på Wikidata
Søsken Juan Fermín de San MartínRediger på Wikidata
Barn Mercedes Tomasa San Martín y EscaladaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Militær, politikerRediger på Wikidata
Parti UnitarioRediger på Wikidata
Nasjonalitet ArgentinaRediger på Wikidata
Utmerkelser Solordenen, æresdoktor ved San Marcos nasjonale universitetRediger på Wikidata
Signatur
José de San Martíns signatur
Våpenskjold
José de San Martíns våpenskjold

José Francisco de San Martín Matorras (født 25. februar 1778 i Yapeyú i visekongedømmet La Plata som nå er del av Argentina, død 17. august 1850 i Boulogne-sur-Mer i Frankrike) var argentinsk general og frigjøringshelt som spilte en sentral rolle i avkolonialiseringen av Latin-Amerika.

Likesom Simón Bolívar i nord, kjempet San Martín i sør, mot Spania. Han er nasjonalhelt i Argentina, Chile og Peru og forekommer på flere søramerikanske pengesedler og frimerker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

San Martín ble født som sønn av en spansk offiser. Han ble utdannet ved en militærskole i Madrid.[trenger referanse] Han kjempet deretter i den spanske armé mot Portugal, i Afrika og mot Napoleon Bonaparte. I 1812 sluttet han i den spanske hær og reiste hjem til Argentina.

Opprørsleder[rediger | rediger kilde]

I hjemlandet sluttet han seg til opprørerne. San Martín kjempet sammen med general José Zavala i slaget ved San Lorenzo i den argentinske frihetskrig den 3. februar 1813. Han ble general etter slaget.

Senere reiste han til Peru for å hjelpe arméen der mot Spania. Etter det møtte han Bernardo O'Higgins og hjalp ham i den chilenske frihetskrig og befridde Santiago de Chile 17. mars 1818.

Den 26. juli og 27. juli 1822 møtte han Simón Bolívar i Guayaquil bak stengte dører og uten vitner, der de planla fremtiden for Latin-Amerika.[trenger referanse] Her mislyktes det første forsøk på å skape en enhetlig politikk det på søramerikanske kontinent med det mål å bekjempe den utenlandske dominansen.[trenger referanse]

Den 3. august 1821, rett etter selvstendighetserklæringen den 28. juli, ble for en overgangsperiode protektoratet Peru opprettet. San Martín ble utnevnt til protektor, en post han hadde til den 20. september 1822. Den 8. oktober 1821 var den permanente konstitusjonen midlertidig i gang og den 17. desember 1822 ble den stadfestet. Den peruanske republikk hadde tatt form.

I 1824, etter sin hustru Remedios de Escaladas død, reiste han til Frankrike med datteren Mercedes, og der levde han resten av sitt liv i Boulogne-sur-Mer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Spansk biografisk leksikon, 9. okt. 2017, José de. El Libertador San Martín, 14659/jose-de-san-martin
  2. ^ a b Roglo, p=jose;n=de+san+martin, José de San Martín
  3. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, José de San Martín, 0058775
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, José de San Martín, san-martin-jose-de
  5. ^ Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12773753b

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Horst Pietschmann: José de San Martin. I: Nikolaus Werz (Hrsg.): Populisten, Revolutionäre, Staatsmänner. Politiker in Lateinamerika. Frankfurt am Main 2009, s. 50–78.
  • J. C. J. Metford: San Martin, the Liberator. New York 1950.
  • Bartolomé Mitre: Historia de San Martin y de la Emancipación Sudamericana. Buenos Aires 1950.
  • John Lynch: Caudillos in Spanish America, 1800–1850. Oxford 1992.
  • Ernst Samhaber: Südamerika. Guverts, Hamburg 1939, s. 449.
  • Academia Nacional de la historia (Argentina): Nueva historia de la nación Argentina. Volumen 4, 2. Auflage. Editorial Planeta, 2000, ISBN 950-49-0389-4, s. 318.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]