Louis Bonaparte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Louis Bonaparte
LouisBonaparte Holland.jpg
Født2. september 1778
Ajaccio
Død25. juli 1846 (67 år)
Livorno
Gravlagt Saint-Leu-la-Forêt
Ektefelle Hortense de Beauharnais
Far Carlo Buonaparte
Mor Letizia Ramolino
Søsken
Barn Napoleon III av Frankrike, Napoléon Louis Bonaparte, Napoléon Louis Charles Bonaparte
Beskjeftigelse Diplomat, politiker, offiser, militærperson
Nasjonalitet Frankrike
Språk Fransk
Livssyn Den romersk-katolske kirke
Utmerkelser Storkors av Æreslegionen, ridder av ordenen Det gylne skinn, navn inngravert på Triumfbuen, Sankt Aleksander Nevskij-ordenen, Andreasordenen

Louis Bonaparte (født 2. september 1778 i AjaccioKorsika, død 25. juli 1846 i Livorno) var bror av Napoleon. Fra 1806 til 1810 var han som Lodewijk Napoleon konge av Holland, som var blitt dannet av hans bror keiseren.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Familien var av gammel italiensk adelsslekt, og han ble døpt Luigi. Louis' fra var Carlo Buonaparte, og hans mor het Laetitia og hans søsken var: Joseph, Napoleon, Lucien, Elisa, Pauline, Caroline og Jerome.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Louis fulgte med sin bror 1796 - 1797 på hans felttog i Italia og 1798 - 1799 i Egypt.[1]

I 1802 tvang Napoleon ham til å gifte seg med hans stedatter, Hortense de Beauharnais. Ekteskapet ble ulykkelig. Louis, som beskrives som fet, plattfot og inbillelsessyk, hadde ingen som helst følelser for sin hustru, men foretrakk skuespillerinner ved Comédie Française. Etter bryllupet steg imidlertid Louis i gradene; Louis ble i 1804 utnevnt til general og ble i 1805 guvernør over Paris.[1]

Konge av Holland: Den 24. mai 1806 ble han mot sin vilje konge i det for ham opprettede Kongeriket Holland, en oppgave som Louis kjente seg langt fra moden for. Men i løpet av sin korte regjeringstid bestrebet Louis seg på å bli likt og akseptert blant hollenderne. Han reformerte det hollandske rettsvesen og gav landet en ny forfatning. Han nedla grunnstenen til Rijksmuseum og forbedret forsorgen for fattige.

Louis satte seg opp mot Napoleon på det vis at han forsøkte å føre en selvstendig handelspolitikk, noe som gagnet Holland finansielt, men hans politikk saboterte kontinentalsystemet. Napoleon sendte da tropper til Holland, Louis abdiserte den 1. juli 1810 og landet ble inkorporert i Frankrike.

Louis levde siden under navnet greven av Saint-Leu i Graz, der han tilbragte tiden med å skrive melankolisk poesi. I 1814 vendte han tilbake til Paris, men var fra 1815 bosatt i Italia. Gjennom de hundre dagene ble Louis værende i Italia, og han protesterte offentlig da broren Napoleon vendte tilbake fra Elba. Men allikevel ble han nevnt i Napoleons testamente, noe som tyder på tilgivelse.

I Italia viet han seg til litterær virksomhet, som ikke betraktes som så enestående, men hans historiske arbeider har en viss verdi. Blant hans skrifter kan nevnes Marie ou les peines de l'amour (roman 3 bind, 1800) og Documents historiques et réflexions sur le gouvernement de la Hollande (3 bind, 1820).[1]

På sine eldre dager var han svært bevegelseshemmet og satt i rullestol, og ble med tiden svært religiøs. Louis døde i 1846, 67 år gammel.

Det var bare en av sønnene hans som vokste opp, Louis Napoleon. Etter to års mislykkete kuppforsøk klarte Louis Napoleon å bli Frankrikes president i 1848, og å utrope seg til keiser i 1852 under navnet Napoleon III.

Barn:[rediger | rediger kilde]

  1. Napoleon Charles (1802-1807)
  2. Charles Napoléon Louis (1804-1831), gift med sin kusine Charlotte, datter til Joseph Bonaparte
  3. Charles Louis Napoleon (1808-1873), senere keiser Napoleon III - dennes ekte byrd er imidlirtid blitt omdiskutert.

Litteratur=[rediger | rediger kilde]

  • Clemens Amelunxen: Louis Bonaparte – Bruder Napoleons – erster König von Holland. Carl Heymanns Verlag, Köln/Berlin/Bonn/München 1989, ISBN 3-452-21659-4.
  • Clemens Amelunxen: Der Clan Napoléons – Eine Familie im Schatten des Imperators. Siedler Verlag 1995, ISBN 3-88680-514-X.
  • Horst Lademacher: Geschichte der Niederlande. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1983, S. 207–221, ISBN 3-534-07082-8.
  • D. Labarre de Raillecourt: Louis Bonaparte. Paris 1963.
  • Jean-Pierre Rioux: Die großen Dynastien Europas – Die Bonaparte. Lausanne 1969.
  • Félix Rocquain: Napoléon I. et le Roi Louis d’après les documents cons. aux archives nationales. Paris 1875.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Carlquist, Gunnar, red. (1937). Svensk uppslagsbok. Bd 17. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 719.