Conrad Gröber

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Conrad Gröber
Født1. apr. 1872[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Meßkirch[5]
Død14. feb. 1948[1][3][4][6]Rediger på Wikidata (75 år)
Freiburg im Breisgau[7]
BeskjeftigelseKatolsk prest (1897–), diakon (1897–), katolsk biskop (1931–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Roman Catholic Archbishop of Freiburg im Breisgau (1932–1948)
  • Roman Catholic Bishop of Dresden-Meissen (1931–1932) Rediger på Wikidata
Utdannet vedAlbert-Ludwigs-Universität
Gregoriana
NasjonalitetDet tyske keiserrike
Weimarrepublikken
Det tyske riket
UtmerkelserÆresdoktor ved universitetet i Freiburg
Conrad Gröber på Commons

Conrad Gröber (født 1. april 1872 i Messkirch i Breisgau i Tyskland, død 14. februar 1948 i Freiburg im Breisgau) var den katolske erkebiskop av Freiburg im Breisgau fra 1932 til 1948.

Bakgrunn, tidlig løpebane[rediger | rediger kilde]

Conrad Gröber var sønn av en snekkermester. Han gikk på gymnasiet i Konstanz og studerte teologi i «Collegium Germanicum» og ved det pavelige universitet Gregoriana i Roma. Han ble presteviet i Freiburg den 28. oktober 1897.

Han var rektor ved guttekonviktet «Konradihaus» i Konstanz fra 1899 til 1902, var deretter sogneprest ved Trefoldighetsmenigheten der, og fra 1922 ved den gamle domkirkemenigheten i byen. I 1925 ble han domkapitular i Freiburg.

Han ble utnevnt av pave Pius XI til biskop av Meissen den 13. januar 1931 (bispeviet 1. februar), og promovert av samme pave til erkebiskop av Freiburg den 21. mai 1932. Han var i stand til å få sluttet det badiske konkordat allerede samme år.

Etter Hitlers maktovertakelse[rediger | rediger kilde]

Under ett år etter at han ble biskop, kom den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i Tyskland, og Adolf Hitler klarte i løpet av én måned på vårparten å etablere seg som diktator og tilsidesette de demokratiske strukturer. Det gjorde Gröber svært oppsatt på å få ferdigstilt det konkordat som Hitler tilbød Den katolske kirke for hele Det tyske rike, og som på papiret sikret nesten alle de rettigheter kirken ønsket avtalefestet. Nazistene brøt dette konkordatet så å si fra første stund, men Gröber opphørte aldri å henvise til det når han protesterte mot myndighetenes kirkefiendtlige tiltak.

Den nazistiske ensretting gjorde raskt fremstøt også mot Den katolske kirke og tro i landet. Erkebiskop Conrad Gröber engasjerte seg mot dette presset, og gikk også ut mot den nazistiske ideologi. I 1933, og senere på skjærtorsdag i 1934, karakteriserte han i prekener presset mot Den katolske kirke som en «kulturkamp». Det var utad. Men innad i kirken hadde han gitt uttrykk for sine bekymringer allerede før Hitler hadde utmanøvrert Riksdagen. En drøy uke før det skjedde skrev han den 18. mars 1933 til Vatikanets kardinalstatssekretær Eugenio Pacelli om at kirken gikk harde tider imøte. Han ga også uttrykk for de katolske biskopers frykt for at det skulle bane seg frem en protestantisk-nasjonalsosialistisk allianse med det mål å bekjempe Den katolske kirke. Han skrev at den tyske «protestantismen benytter enhver anledning til å gi uttrykk for sitt hat og sin tilintetgjørelsesvilje overfor den katolske kirke.»

Den 7. juni 1934 var han med på de tyske katolske biskopers felles hyrdebrev som protesterte mot «nyhedendommens» angrep på kristendom og kirke, mot «innflytelsesrike krefters» bestrebelser for å ødelegge den kristelige tro og det kristelige liv blant folket, og mot forsøkene på å sette i stedet en «artsegen religion». Hyrdebrevet vendte seg eksplisitt mot innføringen av nytte- og rasemoral, og mot forsøkene på å sverte biskopenes forsvar av troen og kamp mot vranglærer ved å fremstille det som innblanding i politikk. Biskopene avviste som feilaktig den ed som nazistene avkrevde om «uforbeholden etterfølgelse» (vorbehaltslose Gefolgschaft). Enhver plikt, også edsbekreftet plikt, opphører dersom det som blir krevet strider mot Guds bud, het det i det for sin tid usedvanlig klare hyrdebrevet.

Den 27. juni 1934 ble erkebiskop Gröber sammen med biskopene Berning av Osnabrück og Nikolaus Bares av Berlin mottatt av Adolf Hitler, og de oppfordret da rikskansleren til å se på de problemene som den katolske kirke stod overfor og bidra til å få dem løst. Det dreide seg blant annet om NSDAPs forsøk på å gjøre medlemskap i SA til en forutsetning for studier med tanke på inntreden i det katolske ordensliv. Appellen førte ikke frem, selv om Hitler lot være å tone flagg og bare forholdt seg uforpliktende mens møtet pågikk.

Nazistenes antisemittiske ideologisering ble på de forskjelligste vis forsøkt presset på kirkene. Det gikk blant annet om den kirkelige religionsundervisning. Det fantes bibeltekster som nasjonalsosialistene krevde utelatt fra undervisningstekster. Det dreide seg særlig om Joh. 4,22b: «Frelsen kommer fra jødene». Men i erkebispedømmet Freiburg ble det i 1936 nyutgitt en skolebibel («Biblische Geschichte für das Erzbistum Freiburg. Große Herdersche Schulbibel») der – i motsetning til tidligere utgaver – bibelstedet Joh. 4,22 var med. Det badiske kultusministerium påtalte dette den 24. juli 1937 og forbød den 3. februar 1938 at denne utgaven ble benyttet. Erkebiskop Gröber forsvarte i en klage datert 2. august 1937 bibelstedet som «et hellig og uantastelig åpenbaringsgode».

I 1937 utgav Gröber en håndbok for katolikker som skulle oppruste dem i den pågående verdensanskuelseskamp. Boken het «Handbuch der religiösen Gegenwartsfragen». Det ble som mottrekk fra nazistisk hold planlagt en pressekampanje som skulle tvinge Gröber til å tre tilbake fra sitt embede. Men før den ble iverksatt, ble den stanset av Hitler i mars. Historikere kjenner ikke til hvilke grunner Hitler hadde for denne beslutningen.

Katolske embedsmenn som praktiserte sin tro, ble registrert; senest i 1938 ble det klart for katolske biskoper at den systematiske fotografering av folk som deltok i katolske religiøse prosesjoner ble benyttet for å legge press på eller fatte tiltak mot katolikker i offentlig tjeneste. Hans prekener fortsatte å tiltrekke seg store skarer, og han la ikke fingrene i mellom. I 1939 fordømte han «den nytyske mythos» og spådde at de som håpet på å få utryddet kristendommen, ikke ville lykkes. «Like så lite som det hadde lyktes for Nero å utrydde kristendommen, ville det lykkes» de nåværende makthavere.

Den 16. april 1940 spådde Gröber i et brev til pave Pius XII at «snart vil ingen troende katolikk bli tolerert i offentlig tjeneste.»

Etter krigsutbruddet 1939[rediger | rediger kilde]

Overvåkningen av Gröber og de øvrige katolske biskoper fortsatte etter krigsutbruddet i september 1939. Gröber hadde unnlatt å komme med noen patriotiske oppmuntringer (i motsetning til biskop von Galen), han hadde bare sagt at krigen var «en forferdelig hjemsøkelse» (7. september). På nyttårsaften 1939 holdt han en preken som Goebbels karakteriserte som «det glatte landsforræderi». Noen uker etter, den 19. februar 1940, måtte erkebiskopen forsvare seg mot påstanden om av «den katolske befolkningsandel og særlig det katolske kleresi og episkopat ikke oppfylte sine krigsforpliktelser på en måte som man burde kunne forvente».

De katolske biskopers protester mot nazistiske tiltak fortsatte også i krigsårene, og erkebiskop Gröber var en av de mest kraftfulle. Noen naivitet om nazismens intensjoner er det vanskelig å spore: Allerede den 17. oktober 1940 gav han uttrykk for sin frykt for at «etter krigen ville kirkene bli ryddet av veien». Dette var på et tidligere tidspunkt enn det er belagt kildefaste utsagn fra Hitlers egen side om en planlagt «endelig løsning» for katolisismen etter krigen.

Han var den aller første biskopen som henvendte seg til offentlig myndighet om eutanasi, i et brev til den badiske innenriksminister Karl Pflaumer. Senere i 1940 og i første del av 1941 ble også andre biskoper klar over hva som var på gang.

Erkebispedømmet Freiburg ligger langs Rhinens øvre løp, og vest for floden ligger Alsace, som etter den tyske invasjon av Frankrike igjen var blitt tysk (Elsaß) og innlemmet i det tredje rike. Gröber var svært urolig over hva som var i ferd med å skje med bispedømmet Straßburgs berømte katedral. Etter litt frem og tilbake avgjorde Hitler at den katolske gudstjeneste skulle forbys der, og at kirken skulle omgjøres til et nasjonalt minnesmerke, slik Bormann hadde foreslått for riksminister Lammers allerede den 25. juli 1940. Gröber vendte seg til kirkeminister Hanns Kerrl den 14. januar 1941 om at domkirken ikke måtte tas fra katolikkene, men hans appell vant intet gehør.

Ifølge kirkeminister Kerrl var Gröber «en innbitt fiende av stat og parti» som til stadighet «oppviglet» den katolske befolkning. Av den grunn krevde Kerrl den 7. mars 1941 at man med virkning fra 1. april skulle slutte å betale ham den lønn han oppebar ifølge Rikskonkordatet, men Hitler stanset tiltaket. Det antas at det var taktiske grunner til den beslutningen.

Den 26. juni 1941 var han med på de tyske katolske biskopers felles hyrdebrev som protesterte mot en rekke sider ved regimets framferd. Biskopene fant det «ubegripelig» at regimet kom med nye kamptiltak mot kristendom og kirke på en tid da man skulle mene at det gjaldt å bevare den nasjonale enhet. «Det går om kirkens og kristendommens være eller ikke være i Tyskland». Hat mot medmennesker og drap av uskyldige er aldri tillatelig. Hyrdebrevet ble opplest fra prekestolene den 6. juli 1941, og vakte kraftig gjenklang hos de troende. Joseph Goebbels avviste det som fullt av «temmelig drøye beskyldninger og uforskammede krav», og som «et dolkestøt i ryggen av vår krigføring fra det katolske kleresi».

Den 12. juli 1941 rettet biskopene et memorandum til den tyske riksregjering der de gikk inn for bekjennelsesfrihet og retten til offentlig religionsutøvelse, krevde at regjeringens kirkeutmeldelseskampanje ble innstilt, protesterte mot den planmessige avkristning av ungdommen, og krevde respekt for det femte og det sjette bud (mot eutanasi og den utglidningene av sedeligheten), klaget over tiltakene mot klostre og presteskap, og protesterte mot innskrenkelsene av kirkens karitative arbeid. Kerrl beskyldte den 3. august på bakgrunn av hyrdebrevet og memorandumet biskopene for bare å tenke på seg og sitt til og med utbruddet av fiendtligheter mellom fedrelandet og Sovjetunionen. De burde heller ha inngi de troende «seiersvilje og seiersvisshet».

På bakgrunn av de pågående opphevelser av klostre og arrestasjoner av prester skrev Gröber den 4. august 1941 til riksjustisministeriets statssekretær Franz Schlegelberger (1876–1970) og klaget over en «innfrysning av rettsmidlene». Gröber vek ikke tilbake for personlig fare. Den 29. november 1941 skrev han til den badiske kultusminister Paul Schmitthenner at han som katolsk biskop «ikke kunne la seg avskrekke av muligheten for straff, heller ikke dødsstraff».

Et senere memorandum fra de tyske biskoper fulgte den 10. desember 1941, og det klaget på nytt mot «trykket mot den katolske kirke» og «krenkelsen av evige lover», og kom med eksempler på begge forhold. Biskopene avgrenset seg ikke til kun å protestere mot antikirkelige tiltak. De listet opp tungtveiende anslag mot menneskets naturgitte rettigheter, som retten til liv og til personlig frihet.

Badens gauskoleringsleder rapporterte mot slutten av 1942 til riksgauleder Rosenberg at den lokale katolske kirke, ledet av Gröber, «på intet vis ... styrket folkets forsvarsvilje eller kjempende seiersforvissning» men derimot til stadighet (egentlig «bis zum Erbrechen» – til man spyr) roper om fred. En helt rimelig analyse var imidlertid ikke dette, for i sin julepreken hadde Gröber snakket om «den aller siste jul som ennå ikke var kronet med den rettferdige endelige seier». Denne merkverdige formulering må uansett ha gått upåaktet hen og nazistenes analyser må ha blitt så inngrodde at de lå fast uansett. For Himmler var Gröber «ved siden av biskopen av Münster den verste hetser mot det tredje rike».

Nasjonalsosialismens motarbeidelse av Den katolske kirke forble uforsonlig helt til det siste. Den 2. februar 1944 kunne erkebiskop Gröber rapportere til pave Pius XII: «Man taler nå om en borgfred, men den eksisterer i virkeligheten ikke». I et brev til paven den 14. juni samme år rapporterte biskopen om at de nye historiebøker var fulle av «historieløgner eller historiefeil» og til stadighet ble benyttet for å «bevise og understreke et motsetningsforhold mellom Roma og Tyskland».

Da de nazistiske myndigheter i Baden i 1944 etter 20. juli-attentatet mot Adolf Hitler arresterte en rekke katolske størrelser – tidligere Zentrum-politikere – engasjerte Gröber seg kraftig for å få dem løslatt umiddelbart. Kaltenbrunner-granskningene om sammensvergelsens omfang og medlemmer var kommet til den konklusjon at «i den videre krets av sammensvorne ... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle». Selv om det var et sannhetskorn i dette, betød det slett ikke at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert i etterkant faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Geschichte des Jesuitenkollegs und -Gymnas in Konstanz, 1904;
  • Das Konstanzer Münster. Seine Geschichte uund Beschreibung, 1914;
  • Die Mutter. Wege, Kraftquelle und Ziele christlicher Mutterschaft, 1922;
  • Reichenauer Kunst, 1924;
  • Heinrich Ignaz Freiherr von Wessenberg, i FreibDiözArch 55, 1927; 56, 1928;
  • Christus Pastor. Bildnisse des guten Hirten, 1931;
  • Kirche und. Künstler, 1932;
  • Handbuch der religiösen Gegenwartsfragen, 1937;
  • Die Reichenau, 1938;
  • Der Mystiker Heinrich Seuse. Die Geschichte seines Lebens. Die Entstehung uund Echtheit seiner Werke, 1941;
  • Das Leiden unseres Herrn Jesus Christus im Lichte der vier heiligen Evangelien und der neutestamentlichen Zeitgeschichte, 1946;
  • Aus meinem römischen Tagebuch, 1947;
  • Hirtenrufe des Erzbischof Gröber in die Zeit, utg. av Konrad Hofmann, 1947.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000422, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id gröber-conrad[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ katolsk hierarki ID grob[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ grob, lest 10. mai 2022

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hugo Ott: «Conrad Gröber (1872-1948)», i: Jürgen Aretz, Rudolf Morsey, Anton Rauscher (red.): Zeitgeschichte in Lebensbildern. Aus dem deutschen Katholizismus des 19. und 20. Jahrhunderts. Vol. 6. Matthias-Grünewald-Verlag, Mainz 1984 ISBN 3-7867-1140-2
  • Hugo Ott: «Möglichkeiten und Formen kirchlichen Widerstands gegen das Dritte Reich von Seiten der Kirchenbehörde und des Pfarrklerus, dargestellt am Beispiel der Erzdiözese Freiburg im Breisgau», i: Historisches Jahrbuch 92 (1972), 312 ISSN 0018-2621
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Conrad_Gröber&oldid=23649805»