Claude Étienne Guyot
| Claude Étienne Guyot | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 5. sep. 1768[1][2] Villevieux | ||
| Død | 28. nov. 1837 (69 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Barn | Eugène Guyot | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Utmerkelser | Navn inngravert på Triumfbuen Kommandør av Æreslegionen | ||
Claude Étienne Guyot (født 5. september 1768, død 28. november 1837) var fransk offiser, generalmajor (fransk: Général de Division). Han kjempet under revolusjonskrigene og Napoleonskrigene.
Tidlig karrière
[rediger | rediger kilde]Claude Étienne Guyot sluttet seg til den revolusjonære franske arméen i november 1790 som soldat i kavaleriet (fransk: chasseurs-à-cheval) i Bretagne. Under revolusjonskrigene tjenestegjorde han så i Rhin-arméen, deretter Moselle-arméen, i Vendée, i de franske styrkene i Italia og i Tyskland. I 1802 ble han kaptein i det første kavaleriregimentet i keisergarden.[3]
Napolenskrigene
[rediger | rediger kilde]Claude Étienne Guyot deltok i Frankrikes Grande Armée i krigen mot den tredje koalisjonen (1803-1806) og den fjerde koalisjonen (1806-1807) som skvadronsleder i kavaleriet i keisergarden. Han utmerket seg ved sin modige opptreden i slaget ved Austerlitz (2. desember 1805) og slaget ved Eylau (7. og 8. februar 1807).[3] Han deltok i de mindre trefningene ved Waren-Nossentin den 1. november 1806.[4] I 1807 ble han forfremmet til oberst i keisergarden og året etter ble han utnevnt til baron av keiserriket[3] og han fikk en stilling i generalmajor Charles Lefebvre-Desnouettes lette gardekavaleri. Han kommanderte keiser Napoléons eskorte ved hans korte felttog under den spanske selvstendighetskrigen.
Under den femte koalisjonskrigen i 1809 og etter det blodige slaget om Aspern-Essling fikk Guyot funksjonen oberst kommandant for keisergardens kavaleri (fransk: chasseurs-à-cheval)[5] og seks uker etter ledet han an i et berømt angrep under slaget om Wagram 5. og 6. juli 1809. Innsatsen i slaget førte til at han ble utnevnt til brigadegeneral. I mars 1810 ble han utnevnt til kammerherre for keiser Napoléon I, han ble deretter sendt til Spania for å delta på fransk side i den spanske selvstendighetskrigen hvor han i 1811 ble forfremmet til generalmajor (fransk: Général de Division).
Under den franske invasjonen av Russland i 1812 og den etterfølgende krigen mot den sjette koalisjonen i 1813 og 1814 tjenstegjorde general Guyot som kommandant for keisergardens kavaleri. I felttoget i 1813 i Kongeriket Sachsen ble han såret i slaget ved Lützen og ledet et glimrende angrep i slaget ved Bautzen før han i august ble tatt til fange i slaget ved Kulm (dagens Chlumec i Tsjekkia). Han ble satt fri ved en fangeutveksling og deltok i det avgjørende slaget ved Leipzig 16. til 19. oktober 1813. I november 1813 ble han hedret med å bli utropt til greve av keiserdømmet (fransk: comte de l'Empire). Under felttoget i 1814 hvor Frankrike under Napoléon forsøkte å forsvare seg mot invasjonen fra den sjette koalisjonen var Guyot med og kommanderte kavaleri i flere av de avgjørende slagene; La Rothière 1. februar 1814, Champaubert 10. februar og Craonne 7. mars.[3]
Hendelsen i 1814 og etter
[rediger | rediger kilde]I februar 1814 fikk general Guyots karrière et tilbakeslag mens han hadde kommando over keisergardens tunge kavaleri. Etter slaget ved Vauchamps 14. februar 1814 forlot Guyot et kompani beredent artilleri underlagt hans divisjon i en utsatt stilling, med ordre om å slutte seg til hans styrker et bestemt sted når det ble mørkt. Guyot etterlot ikke kavalerieskorte noe som resulterte i at kompaniet ble angrepet samme kveld, med tap av noen kanoner og en tropp ble drept eller tatt til fange. Dette ble rapportert til obersten som hadde kommando over det beredne artilleriet, men ingen våget å rapportere det videre. Etterhvert ble marskalk av keiserdømmet, François Joseph Lefebvre informert og han tok opp saken med keiser Napoléon.
Napoléon forlangte en utførlig gjennomgang og da han fikk høre at artillerikompaniet var under kommando av Guyot ble han innkalt til keiseren. Da de to møttes ble Guyot hardt kritisert av Napoléon for hendelsen og da Guyot forsøkte å legge ansvaret på kapteinen som ledet artillerikompaniet begynte Napoléon på et hissig utbrudd hvor han klandret Guyot for nederlaget i slaget ved Brienne og for hans manglende beskyttelse av artilleriet under slaget. Han fortsatte med å kritisere han for at keisergardens kavaleri aldri var der da det var behov for de, at de ikke var tilstede for å beskytte keiseren ved flere anledninger, blant de slaget om Champaubert. Napoléon avsatte deretter Guyot på stedet og meddelte hans kommandant,general Étienne Marie Antoine Champion de Nansouty at han skulle gi beskjed til general Rémi Joseph Isidore Exelmans at han hadde blitt utnevnt til sjef for keisergardens tunge kavaleri, i stedet for Guyot.[6]
Etter keiser Napoléons nederlag og abdikasjon i april 1814 ble Guyot utnevnt til kommandant for det kongelige kyrassérkorps (fransk: corps royal de cuirassiers de France), tidligere keisergardens grenaderer (fransk: Grenadiers à cheval de la Garde impériale). Ved Napoléons flukt fra Elba i mars 1815 sluttet Guyot seg igjen til Napoléon under de hundre dagene. Han fikk igjen kommando over keisergardens tunge kavaleridivisjon og ledet den i kamp under slaget ved Waterloo, hvor han ble såret to ganger. Etter nederlaget ved Waterloo og Napoléons endelige forvisning til St. Helena ble general Guyot etter egen anmodning plassert på listen over pensjonister, kun avbrutt av en kortere tjenesteperiode mellom 1830 og 1833 for å lede 10. divisjon.[5]
Utmerkelse
[rediger | rediger kilde]Navnet Guyot er innskrevet under Triumfbuen i Paris.[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ GeneaStar, oppført som Claude-Etienne Guyot, GeneaStar person-ID guyotc[Hentet fra Wikidata]
- ^ Léonore database, oppført som Claude Etienne Guyot, Léonore LH//1253/39, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Fierro, Palluel-Guillard, Tulard, s. 824.
- ^ Smith, s. 229-230
- ^ a b Tulard, s. 931.
- ^ Thoumas, s. 49-51.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Fierro, Alfredo; Palluel-Guillard, André; Tulard, Jean - Histoire et Dictionnaire du Consulat et de l'Empire, Éditions Robert Laffont, ISBN 2-221-05858-5
- Smith, Digby. The Napoleonic Wars Data Book London: Greenhill Books, 1998. ISBN 1-85367-276-9
- Thoumas, Charles A. -Les grands cavaliers du Premier Empire, Série II, Ellibron Classics [1]
- Tulard, Jean - Dictionnaire Napoléon; bind 1, Librairie Artème Fayard, 1999, ISBN 2-213-60485-1
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Claude-Étienne Guyot – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Om Claude Étienne Guyot, fra nettstedet napoleon-series.org (engelsk)
- Om Claude Étienne Guyot, fra nettstedet frenchempire.net (engelsk)