Chaim Rumkowski

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Chaim Rumkowski
Rumkowski testing soup.JPG
Rumkowski, ytterst til høyre, tester suppe ved et av de mange suppekjøkkener drevet av Judenrat
Født27. feb. 1877[1][2]Rediger på Wikidata
Det russiske keiserdømmetRediger på Wikidata
Død28. aug. 1944[1][2]Rediger på Wikidata (67 år)
AuschwitzRediger på Wikidata
Beskjeftigelse PolitikerRediger på Wikidata
Nasjonalitet Andre polske republikkRediger på Wikidata

Mordechai Chaim Rumkowski (født 27. februar 1877, drept 28. august 1944 i konsentrasjonsleiren Auschwitz) var en polsk jøde som fungerte som den av tyske nazistiske myndigheter utnevnte leder av Judenrat, det jødiske rådet i ghettoen i Łódź under andre verdenskrig.

Rumkowski med davidstjerne, i samtale med tyskeren Hans Biebow som satt med den reelle makten over ghettoen.
Rumkowski holder tale i Lutomierska-gaten.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Łódź hadde i 1939 rundt 750.000 innbyggere, derav var en tredjedel jøder. Rumkowski var talsmann for «redning gjennom arbeid»-politikk, der så mange jøder som mulig skulle sysselsettes i tysk industri og derved sikres overlevelse.[3] Łódź var den styggeste og mest industrialiserte av de polske byene, i likhet med Manchester dominert av tekstilindustri og mengder av umoderne bedrifter. Tyskerne vedtok å åpne en ghetto i byen alt i februar 1940. Łódź-ghettoen var dermed nazistenes første ghetto, og med rundt 160.000 innbyggere var bare Warszawa-ghettoen enda større. Łódź-ghettoen var også den av tyskernes ghettoer som eksisterte lengst; den ble ikke avviklet før i august 1944, trolig pga sin økonomiske betydning og Rumkowskis personlighet.[4]

Før Nazi-Tysklands invasjon av Polen var Rumkowski en ubetydelig, fallert forretningsmann som hadde slått seg ned i Łódź i 1917. I 1940 var han en barnløs enkemann i 60-årene, kjent som en energisk og autoritær fyr, blant annet leder av et barnehjem. Det gikk rykter om at han hadde antastet noen av de foreldreløse jentebarna der.[5] 13. oktober 1939 utnevnte den nazistiske okkupasjonsregjeringen ham til Judenälteste (= jøde-eldste), dvs leder for Judenrat i Łódź. I denne posisjonen rapporterte han direkte til lederen for den nazistiske ghettoadministrasjonen, Hans Biebow, og hadde personlig ansvaret for å skaffe varme, arbeid, mat, hus og helsetjenester til ghettobefolkningen. 5. april 1940 sendte Rumkowski en anmodning til den tyske okkupasjonsmakten om tillatelse til å sette sin arbeidsplan ut i livet. Hvis tyskerne leverte råstoffet, kunne jødene fremstille sluttproduktene mot betaling i penger og mat. 30. april 1940 ble hans tilbud akseptert, med én betydelig endring - jødene ville utelukkende få betaling i mat, og ingenting ble sagt om hvor store forsyninger som kunne påregnes, eller hvor ofte maten ville bli levert.[6] Rumkowski foretok vielser etter at rabbinerne måtte legge ned arbeidet, hans navn ble brukt som kallenavn på ghettoens valuta (rumki eller chaimki), og hans portrett var avbildet på ghettoens frimerker. 27. desember 1941 giftet han seg med en mye yngre kvinne, juristen Regina Wajnberger (1907-44).[7]

Rumkowski var kjent for sin hensynsløshet og for seksuelle overgrep, der han truet sine ofre til taushet ved å true dem med deportering. Slik ble han også kvitt sine politiske motstandere (sionister og kommunister). Rumkowski tolererte ikke unyttige munner, og sørget for at størrelsen på matrasjonen avhang av utført arbeid. Hans jødiske politi og angivere kontrollerte ghettoen, og lyktes godt i å hindre livsnødvendige matforsyninger i å bli smuglet inn. Selv kjørte han omkring i byen med hest og vogn for å ta de forskjellige virksomhetene i øyesyn og motta forventet hyllest fra sine undersåtter.[8] 1. juni 1942 beordret han sine ortodokse undersåtter til å barbere vekk skjegget og sy opp frakkene.[9] Samtidig var han også selv offer for overgrep. I juni 1944 kom Biebow inn på Rumkowskis kontor og ga den gamle mannen så forferdelig juling at han måtte innlegges på sykehus.[10]

«Gi meg barna deres»[rediger | rediger kilde]

Rumkowski huskes spesielt for sin rystende og tragiske tale 4. september 1942, «Gi meg barna deres».[11] Etter åpningen av utryddelsesleiren Chelmno mot slutten av 1941 tvang tyskerne Rumkowski og det jødiske rådet til å organisere deportasjonen av en del av ghetto-befolkningen. Sommeren 1942 var 55.000 jøder fra Łódź alt myrdet i Chelmno, men i september 1942 forlangte tyskerne enda en massedeportasjon, og avkrevde ghettoen 20.000 barn og gamle sendt til tilintetgjørelse i Chelmno. Rumkowski bad innbyggerne om å utlevere barn under ti år og personer over 65, så andre fikk leve; men bare 877 jøder overlevde nedstengningen av ghettoen i 1944, de fleste fordi polakker holdt dem i dekning.[12]

Rumkowski forklarte at tyskerne først hadde krevd 24.000 utlevert de neste 8 dagene, men at han hadde forhandlet antallet ned til 20.000, forutsatt at det dreide seg om barn under ti år. Imidlertid stod bare 13.000 barn og gamle til rådighet, så kvoten måtte fylles opp med syke. «Jeg må skjære lemmene av for å frelse kroppen. Jeg er nødt til å ta barna, for hvis jeg ikke gjør det, gjør andre det.» Straks stormet foreldrene til barn like under tiårsalderen fra Lutomierska-gaten der talen ble holdt,[13] til folkeregisteret for å endre barnas fødselsdato. For å sikre barna sine melkerasjonen lengst mulig, hadde mange innskrevet barna sine som yngre enn de faktisk var. Nå straffet dette seg fryktelig.[14]

5. september ble det innført portforbud, og lastebiler med jødisk politi kjørte opp foran leiegårdene som stod på listene, og omringet hver bygning. Et skudd ble fyrt av som signal til at alle skulle komme ned i gaten til seleksjon. Tyskerne hadde lovet det jødiske politi og brannvesen, som var satt til å utføre razziaen, at nærfamilien deres ville bli skånet. Politifolks og høyere funksjonærers barn var brakt i sikkerhet. Men tyskerne reagerte på at det jødiske politiet ikke arbeidet raskt nok, og overtok aksjonen med langt større brutalitet. Ethvert forsøk på motstand resulterte i skytning. Portforbudet ble først opphevet 8 dager senere, 12. september, da aksjonen var avsluttet. Fabrikkene åpnet igjen 14. september.[15]

Hans endelikt[rediger | rediger kilde]

Ankomstrampen i Auschwitz-Birkenau. Skorsteinen i krematorium II til venstre, hvor Rumkowski skal ha endt sitt liv.

Rumkowski ble selv deportert til Auschwitz-Birkenau, og det foreligger flere versjoner om hans endelikt. Den ene vil ha det til at han under avviklingen av ghettoen forsøkte å redde sin bror Jozef, men Hans Biebow foreslo at han istedet kunne slå følge med broren, noe han også gjorde. En annen versjon sier at Biebow utstyrte Rumkowski med et brev til kommandanten i konsentrasjonsleiren han skulle deporteres til, for å sikre ham bra behandling på stedet. Rumkowski skal så have bedt Biebow om å sørge for at han og familien hans fikk reise slik det sømmet seg for en mann av hans rang, dvs. i en spesialvogn hektet på bak de krøttervognene som fraktet de andre jødene. Biebow skal personlig ha kjørt Rumkowski til toget og fulgt ham og hans nærmeste familie til togvognen; men straks Biebow snudde seg for å gå, steg en Schupo-vakt frem og fylte - trolig på ordre fra Biebow - Rumkowskis vogn med jøder, til de var 80 personer trengt sammen.[16]

Dov Paisicovic, en ungarsk jøde og overlevende medlem av Auschwitz' Sonderkommando, forklarte 2. august 1964 at han og hans kolleger slo ihjel Rumkowski på vegne av jøder som tidligere var blitt deportert fra Łódź, og som hadde bedt Sonderkommando hevne dem, den dagen de fikk sjansen til det.[17] Rumkowski hadde forrådt sine trosfeller ved å forsike dem at de ville bli overført til en arbeidsleir og få leve videre. Ifølge Paisicovic hadde SS brakt Rumkowski og hans unge kone i bil til krematorium II, der Sonderkommando viste ham hvor han hadde sendt andre jøder. Deretter mishandlet de ham til døde. De anså seg for en domstol som tildelte en rettferdig straff.[18]

Den overlevende Joe Rosenblum forklarte derimot at Rumkowski var blitt fraktet til krematoriet på en båre. Rosenblum og de andre i Sonderkommando hadde nettopp sett de jødiske politifolkene fra Łódź komme ut av krøttervognene, og at dr. Mengele hadde utvalgt dem til å leve og sendes i arbeidsleir. Men flere i Sonderkommando hadde tilhørt undergrunnsbevegelsen i Łódź og var blitt arrestert og deportert av nettopp disse politifolkene. Nå skyndte de seg over til dem og pekte på den andre køen, den som førte rett til gasskammeret. Rumkowski på sin båre befant seg også i den køen, men visste ikke hva som foregikk. Ifølge Rosenblum skal han ha spurt Rosenblum om dette. Rosenblum svarte bisk at «dette er Auschwitz» - hvoretter Rumkowski angivelig slo seg for pannen i fortvilelse og begynte å fremsi en jødisk bønn.[19]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Michal Unger: Reassessment of the Image of Mordechai Chaim Rumkowski. Wallstein Verlag, 2004, ISBN 965-308-237-X
  • Lucille Eichengreen: Rumkowski, der Judenälteste von Lodz. Autobiographischer Bericht. Europäische Verlagsanstalt / Rotbuch-Verlag, Hamburg 2000, ISBN 3-434-50458-3 (Originaltitel: Rumkowski and the Orphans of Lodz. Mercury House, San Francisco CA 2000, ISBN 1-56279-115-X).
  • Andrzej Bart: Die Fliegenfängerfabrik. Roman. Schöffling-Verlag, Frankfurt am Main 2011, ISBN 978-3-89561-295-4 (zuerst polnisch: Fabryka muchołapek. Wydawnictwo W. A. B., Warschau 2008, ISBN 978-83-7414-513-8).
  • Steve Sem-Sandberg: Die Elenden von Lodz. (Roman), Klett-Cotta, Stuttgart 2011. ISBN 978-3-608-93897-5.