Carlo Maria Martini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Carlo Maria Martini
CardinalCMMartini2.jpg
Født 15. februar 1927
Torino
Død 31. august 2012 (85 år)
Gallarate
Gravlagt Duomo di Milano
Utdannet ved Gregoriana, Pontificio Istituto Biblico
Yrke Teolog, skribent, geistelig, universitetslærer, katolsk prest
Nasjonalitet Italia
Religion Den romersk-katolske kirke
Medlem av Det pavelige vitenskapsakademi, Det russiske vitenskapsakademi
Utmerkelser Fyrsten av Asturias' pris for samfunnsvitenskap

Carlo Maria Martini (født 15. februar 1927 i Torino i Italia, død 31. august 2012 i Gallarate i Italia[1][2]) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var også erkebiskop av Milano.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Jesuitt, prest[rediger | rediger kilde]

Martini sluttet seg til jesuittordenen i 1944, i en alder av 17 år. Han studerte filosofi ved jesuittenes universitet i Gallarate ved Milano, og teologi ved det teologiske fakultet i Chieri, der han ble presteviet den 13. juli 1952 i en alder av 25 år.

I 1958 promoverte han ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma med doktorarbeidet Il problema storico della Risurrezione. Etter noen år som dosent ved fakultetet i Chieri vendte han tilbake til Roma, der han blant annet fordypet seg i Bodmer-papyrusene, og promoverte denne gangen ved Det pavelige bibelinstitutt (Biblicum), med avhandlingen Il problema della recensionalità del codice B all luce del papiro Bodmer XIV.

Etter en tid som dekanus ved Biblicum var han rektor der fra 1969 til 1978. Da ble han kansellist[trenger referanse] for Det pavelige universitet Gregoriana.

Erkebiskop, kardinal[rediger | rediger kilde]

Pave Johannes Paul II utnevnte den 29. desember 1979 Martini til erkebiskop av Milano. Han ble kreert til kardinal i 1983.

Kardinal Martini engasjerte seg sosialt og politisk, blant annet i opposisjon mot det høyreorientere partiet Lega Nord.[trenger referanse] Han deltok også i dialog med annerledestenkende, som i sin korrespondanse med den italienske forfatteren Umberto Eco.

Kardinal Martinis liberale tilnærming i flere teologiske henseender gjorte ham populær, men utløste også en del kritikk. Etterhvert kom han med en rekke kontroversielle uttalelser som gav ham stor oppmerksemhet i media.

I april 2006 fikk Martini av Ignazio Marino, bioetiker ved Thomas Jefferson University Hospital i Philadelphia, spørsmålet om hvorvidt kondombruk kunne tillates i noen sammenheng. Martini svarte at det i visse situasjoner kan være rett å benytte kondom.[3] Som eksempel gav han om en av partene i et ekteskap lider av HIV eller AIDS. Martini påpekte imidlertid at Kirken ikke offisielt kan støtte bruk av prevensjonsmidler, men at kondom moralteologisk sett er å betrakte som «et mindre onde» i denne spesifikke situasjon.[4]

I mars 2007 kritiserte kardinal Martini offentlig de kirkelige myndigheter som med alle midler forsøkte å påverke katolske politikere i konservativ retning. Martini hevdet at Kirken måtte lytte til andre standpunkter og gå inn i en gjensidig dialog. Martini kritiserte også Kirkens organisasjon og ment at den var alt for sentralisert.

Den 11. juli 2002 gikk han av som erkebiskop av Milano, og samme dag ble Genovas erkebiskop, kardinal Dionigi Tettamanzi, utnevnt til hans etterfølger. Kardinal Martini, som led av Parkinsons sykdom, hadde da for lengst offentliggjort sitt faste forsett om å gå av på 75-årsdagen og bedt paven om tillatelse til å trekke seg tilbake til Jerusalem for å tilbringe sine siste år med studier og bønn. På grunn av urolighetene i området endret han disse planene, og levde sine siste år i en jesuittresidens utenfor Roma.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Cardinal Carlo Martini says Church '200 years behind'» (engelsk). BBC. 1. september 2012. Besøkt 2. september 2012. 
  2. ^ Katolsk Informasjonstjeneste/pe (31. august 2012). «Kardinal Carlo Maria Martini SJ (85) død». Den katolske kirke. Besøkt 2. september 2012. 
  3. ^ Time Magazine, 1. mai 2006.
  4. ^ BBC News Cardinal backs limited condom use.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]



Forgjenger:
 Giovanni Colombo 
Katolsk erkebiskop av Milano
Etterfølger:
 Dionigi Tettamanzi