Carl Emil Dahlerup

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Carl Emil Dahlerup
Født31. oktober 1813
Hillerød
Død21. juli 1890 (76 år)
Odense
Søsken Hans Birch Dahlerup, Verner Dahlerup
Beskjeftigelse Politiker, embetsmann
Parti Højre
Nasjonalitet Danmark
Utmerkelser Kommandør av Dannebrogordenen (1867), Dannebrogordenens hederstegn (1862), kommandør av Eikekroneordenen
Færøyenes amtmann
21. februar 1849–4. juli 1861
ForgjengerChristian Pløyen
EtterfølgerPeter Holten
Landstingsmedlem
20. juli 1855–8. august 1863
ValgkretsFærøyene

Carl Emil Dahlerup (født 31. oktober 1813 i Hillerød, død 21. juli 1890 i Odense) var en dansk embetsmann, medlem av den grunnlovsgivende forsamlingen 1848–1849 og medlem av Landstinget for Færøyene 1855–1863.

Familie[rediger | rediger kilde]

Han var av embedsmannsslekten Dahlerup fra Jylland som sønn av tjenestemann i veivesenet, hospitalsforstander og postmester Hans Jensen Dahlerup og hustru Vilhelmine Marie Birch. Broren Verner Dahlerup ble professor i nordiske språk, og flere andre brødre ble prester og jurister. Søsteren Sophie var gift med overlege og professor i medisin Ole Bang. Moren var søster av farens første hustru, Sophie Marie Birch, som døde i 1799. Fra farens første ekteskap hadde Carl flere halvsøsken, deriblant friherre, admiral og øverstkommanderende for den østerriksk-ungarske marine Hans Birch Dahlerup.[1]

Han giftet seg i 1850 med Anna Cathrine (Tine) Lucie Schram. Hun var datter av norskfødte Andreas Lorentzen Schram, som i kallet som hjelpeprest ved det københavnske døvstummeinstitutt ble den første i Danmark til å føre døvstumme elever frem til konfirmasjonen; senere fikk han en mismodig tilværelse som sogneprest på Sejerø. Carl og Tine fikk to barn: Sønnen Vilhelm Dahlerup ble offiser i Den Kongelige Livgarde. Datteren Oluffa ble gift med fabrikkeier Søren Christian Brandt i Odense, og drev Brandts Klædefabrik videre etter hans død i 1905, og ble således en betydelig forretningskvinne.[1] En biografi om Oluffa som også skildrer oppveksten på Færøyene og forholdet til faren, ble utgitt av hennes oldebarn Charlotte Langkilde i 2016.[2]

Embeder og offentlige verv[rediger | rediger kilde]

Han tok studentereksamen i 1831 og juridisk embedseksamen i 1836. De neste årene hadde han en rekke lavere embeder, som fullmektig ved by- og birkeretten i Hillerød, voluntør i Danske Kancelli og fullmektig ved Københavns politirett og politiets øvrige forretninger. Fra 1843 var han regnskapsfører og auditør ved 5. dragonregiment i Randers, som siden ble en del av Jydske Dragonregiment.[3] En auditør ledet forundersøkelsene og fungerte som aktor i krigsrettssaker.[4]

Fra 1848 til 1849 var han medlem av den grunnlovsgivende forsamlingen, valgt fra Randers amts 3. distrikt. I 1849 ble han utnevnt til amtmann på Færøyene og kommandant på Tórshavns skanse.[3][5][6] Som amtmann ledet han også forhandlingene på det færøyske Lagtinget, som ble gjenopprettet i 1852.[7] Han var preget av sin bakgrunn fra embedsverket i enevoldstiden, og kom i konflikt med de færøyske lagtingsmennene, anført av slike som Enok Bærentsen, Andreas Christian Lützen og Hans David Matras, og tingets andre selvskrevne medlem, prost Andreas Djurhuus. Niels Christopher Winther var blant dem som klaget Dahlerup inn for de danske myndighetene:

«hvorledes amtmannen ustanselig blander seg i diskusjonen, at han stadig taler sittende fra sitt formannssete, mens de andre medlemmer reiser seg opp når de har ordet, at han plystrer til de medlemmer, hvis taler han ikke ynder, at han overskrider den av tinget vedtatte forretningsorden og nekter de medlemmer ordet, som vil protestere derimot, at han ved ufornuftig fordeling av tingets forretninger trekker forhandlingene i langdrag, hvorved opposisjonen vekkes mot en institusjon som man mener koster mye penger, og hvorav man ennå ingen frukt har sett.»[8]

I 1860 varslet Lagtingets flertall at de nektet å møte så lenge Dahlerup var amtmann, og krevde ham avsatt. Det hadde likevel lyktes for Dahlerup å bli valgt til landstingsmann i 1855 på bekostning av prost Otto Jørgensen med støtte fra 11 av 14 valgmenn. Han ble valgt for åtte år, frem til 1863. Han var høyremann.[9]

I 1861 ble Dahlerup utnevnt til herredsfogd og skriver i Odense herred, det vil si herredets øverste juridiske myndighet og dommer. Han ledet også kommisjonen for påkjennelse av de kravene om krigsskadeerstatning som ble fremmet i Jylland etter den andre slesvigske krig.[3]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Dahlerup ble utnevnt til ridder av Dannebrogordenen i 1854 og forfremmet til kommandør i av 2. klasse i 1867. Han ble tildelt Dannebrogordenens hederstegn i 1862. Han ble også utnevnt til kommandør av den luxembourgske Eikekroneordenen.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Dahlerup, J.V. Bang m.fl. (1913). Stamtavle over Familien Dahlerup og dens Sidelinier (PDF) (4 utg.). København. 
  2. ^ Langkilde, Charlotte (2016). Oluffa. Fra Tórshavn til Brandts Klædefabrik. København: Lindhardt og Ringhof. 
  3. ^ a b c d Falk-Jensen, Arild og Hjorth-Nielsen, Henning (1954). Candidati og examinati juris 1736–1936, candidati politices 1852–1936, candidati actuarii 1922–1936 (PDF) (dansk). 1. København: I kommisjon hos G.E.C. Gad. s. 304–305. 
  4. ^ «auditør (oppslag)». NAOB – Det Norske Akademis ordbok (norsk). Det Norske Akademi for Språk og Litteratur og Kunnskapsforlaget. Besøkt 31. juli 2018. 
  5. ^ Heilskov, Chr. (1918). «Kommandanter paa Færøerne 1632–1865». Personalhistorisk Tidsskrift (dansk). 39. årgang, 7. rekke, 3. bind, 1.–4. hefte: 101–102. ISSN 0300-3655. 
  6. ^ Rosenkrantz, Palle (1936). Amtmandsbogen. Portrætter og biografier af stiftamtmænd og amtmænd i Danmark 1660–1935 (dansk). København: Arthur Jensens Forlag. s. 52. 
  7. ^ Dahl, Árni (2002). «Ævisøgur». Løgtingið 150 – Hátíðarrit (PDF) (færøysk). 2. Tórshavn: Løgtingið. s. 264. ISBN 978-99918-966-5-6. Arkivert (PDF) fra originalen 4. januar 2014. 
  8. ^ Debes, Hans Jacob (1993). Politiska søga Føroya 1814–1906 (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 69–70. 
  9. ^ Debes, Hans Jacob (1993). Politiska søga Føroya 1814–1906 (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 70–73.