Enok Bærentsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Enok Bærentsen
Enok Daniel Bærentsen.png
Født3. januar 1831
Sund
Død19. august 1900 (69 år)
Tórshavn
Søsken Bærent Bærentsen
Barn Christian Bærentsen
Beskjeftigelse Politiker, redaktør, grosserer
Nasjonalitet Færøyene
Lagtingsmedlem
1863–1867; 1872–1881; 1893–1900
ValgkretsSuðurstreymoy
1859–1863
ValgkretsNorðurstreymoy
Folketingsmedlem
1857–1858
ValgkretsFærøyene

Enok Daniel Bærentsen (født 3. januar 1831Sund, død 19. august 1900 i Tórshavn) var en færøysk kjøpmann, redaktør og politiker. Han var medlem av det danske Folketinget og det færøyske Lagtinget i siste halvdel av 1800-tallet. Bærentsen var blant innbyderne til julemøtet i 1888, som ble begynnelsen på Færøyenes nasjonale vekkelse.

Familie og yrke[rediger | rediger kilde]

Han ble født inn i Færøyenes øvre bondestand som sønn av Bærent Jacobsen og Helene Marie Elisabeth Jensdatter Dam på storgården Sund, nord for Tórshavn. Flere i hans familie kom til å gjøre seg gjeldende i det offentlige liv. Blant hans søsken var Bærent Bærentsen, som ble offiser, embedsmann og folketingsmann for Færøyene, og Johannes Bærentsen, som ble skomaker i Tórshavn. Johannes’ sønn var kjøpmann og Tórshavns viseborgermester Carl Bærentsen.[1][2][3][4]

Tidlig i 1850-årene drog han til København for å gå i handelslære, i visshet om at lovarbeidet for å avskaffe det kongelige handelsmonopolet på Færøyene hadde begynt. Da frihandelen trådte i kraft i 1856, kom Bærentsen hjem og åpnet sin handelsforretning i Bringsnagøta på Tinganes i Tórshavn.[2]

Han giftet seg i 1858 med Anne Cathrine Jacobine Pauline Kiergaard, datter av skipsfører Poul Christian Kiergaard og Maren Margrethe Nolsøe. Også hun var av fremstående slekt på Færøyene. Hennes morfar var handelsforvalter og lagtingsmann Jacob Nolsøe, og morbroren var amtslege og lagtingsmann Napoleon Nolsøe. Hennes søster Anne Marie Nicoline var gift med folketingsmann Niels Christopher Winther, som dermed ble Enok Bærentsens svoger. Da hustruen døde i 1871, 39 år gammel, måtte Enok oppdra barna alene. Blant deres barn var Færøyenes senere amtmann og landstingsmann Christian Bærentsen, og Valborg Bærentsen, som giftet seg med sysselmann og lagtingsmann Thomas Juul Petersen. Valborg og Thomas’ sønn Thorstein Petersen ble en viktig lagtings- og folketingsmann og næringslivsleder på 1900-tallet.[1][2]

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

På midten av 1800-tallet ble en del færøyinger fenget av skandinavismens ideer. Noen av dem, som Enok og Bærent Bærentsen og O.P. Effersøe, lot nok til å «se i skandinavismen et nordisk vern mot skyggen fra sør», det vil si Tyskland. Historiker Hans Jacob Debes mener at disse «illusoriske akademiske drømmene» ikke kunne ha «annen færøysk interesse enn som lojalitet mot Danmark. Tyskland utgjorde ingen trussel mot Færøyene.»[5]

Bærentsen ble valgt til å etterfølge svogeren Niels Christopher Winther da denne trakk seg som folketingsmann for Færøyene i 1857. Bærentsen ble valgt fremfor Johan Hendrik Weihe. Allerede ved det ordinære folketingsvalget i 1858 tapte venstremannen Bærentsen for høyremannen Hans Christopher Müller. Bærentsen utfordret Müller ved flere folketingsvalg, men måtte se seg slått hver gang. Bærentsen ble derimot innvalgt på det færøyske Lagtinget fra Norðurstreymoy 1859–1863 og fra Suðurstreymoy 1863–1867, 1872–1881 og 1893–1900, og medlem av Færøyenes skoledireksjon. Han viste særlig interesse for landbruk, skole og folkeopplysning.[1][2]

Enok Bærentsen var blant innbyderne til julemøtet i 1888, som i ettertid regnes som begynnelsen på Færøyenes nasjonale vekkelse. Helgi Person Jacobsen skriver i en avhandling om den færøyske språkstriden:

«Hovedtaleren var kjøpmannen E.D. Bærentsen som talte om språkets fall og forfall, hvor det kun var færøyingene selv som måtte ta ansvar for eget språk. Måten å få det til på, var å få færøysk som skolespråk. I kirken mente han at prestene måtte kunne bestemme selv hvilket språk de benyttet seg av, det samme skulle gjelde i retten.»[6]

Fra 1894 til sin død var han redaktør av Færøyenes største avis, Dimmalætting. I den stillingen kom Bærentsen «av en eller annen grunn» i konflikt med lederne i den gryende færøyske nasjonalbevegelsen, i første rekke Rasmus Effersøe.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Dahl, Árni (2002). «Ævisøgur». Løgtingið 150 – Hátíðarrit (PDF) (færøysk). 2. Tórshavn: Løgtingið. s. 260–261, 327–328 og 339. ISBN 978-99918-966-5-6. Arkivert (PDF) fra originalen 4. januar 2014. 
  2. ^ a b c d e Debes, Hans Jacob (3. desember 1999). «Politikarar og mentamenn í Føroyum í 19. øld: Enok Daniel Bærentsen (1831–1900)». Oyggjatíðindi (færøysk): 5. 
  3. ^ Jacobsen, Óli (7. desember 2012). «Johannes Bærentsen: Skómakarin á Sundi» (PDF). Sosialurin (færøysk): 14. 
  4. ^ Jacobsen, Óli (15. oktober 2010). «Carl Bærentsen: Sonurin gjørdist kendur sparikassastjóri» (PDF). Sosialurin (færøysk): 18. 
  5. ^ Debes, Hans Jacob (1997). «Ideer og identitet – Færøerne og europæiske tidsbevægelser». I Sigurðsson, Ingi. Internasjonale idéstrømninger og nordisk kultur 1850–1914. Seks bidrag. Foredrag fra det 22. nordiske historikermøte i 1994 (dansk). Oslo: Historisk institutt ved Universitetet i Oslo. s. 63. ISBN 978-82-91222-08-0. 
  6. ^ Jacobsen, Helgi Person (2012). Språkstrid og religion på Færøyene. Hvilken innflytelse hadde språkstriden på religionen på Færøyene? (masteroppgave i religion og samfunn) (norsk). Oslo: Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. s. 53.