Brunkebergsverket
| Brunkebergsverket | |||
|---|---|---|---|
 Brunkebergsverket etter en illustrasjon av D. Ljungdahl i 1896. | |||
| Land | Sverige | ||
| Sted | Stockholm kommune | ||
| Byggestart | 1892 | ||
 Brunkebergsverket 59°19′59″N 18°04′05″Ø | |||
Brunkebergsverket var Stockholms første elektrisitetsverk som produserte elektrisitet mellom årene 1892 og 1911. Verket lå ved Regeringsgatan 38 på Norrmalm, inntil Nordiska Kompaniet.
Elektrisitet i Stockholm til generell bruk var i utgangspunktet avsett for å forsyne den elektriske gatebelysningen i byen. Elektrisiteten hadde ikke bare gass å konkurrere med når det kom til lys, selv parafinlamper nådde stor popularitet etter at de ble introdusert på 1870-tallet[1]
Den 1. september 1892, nesten tretti år etter den første gasslykten ble tent på Norrbro, ble Brunkebergsverket kjørt igang, som ved hjelp av akkumulatorbatterier fikk tusen glødelamper til å belyse Nedre Norrmalm.[2]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
På slutten av 1870-tallet hadde amerikaneren Thomas Edison utført de første praktiske prøvene med elektriske glødelamper, og alt i 1882 åpnet det første elektrisitetsverket for distribusjon av elektrisk strøm til glødelampebelysning i stor skala i New York. I Europa ble glødelampebelysning kjent gjennom den elektriske utstillingen i Paris i 1881, der Edisonselskapet demonstrerte den nye oppfinnelsen.[3]
Forsøk med elektrisk lys i Stockholm[rediger | rediger kilde]
I Stockholm ble det i 1877 gjort tentative forsøk med buelamper i Sommelius & kompanis oljefabrikk ved Skeppsbron. Året etter ble en buelampe installert i Blanchs café ved Kungsträdgården, disse tiltrakk mye oppmerksomhet. Det var den første innendørsbelysningen med elektrisitet i byen, og Blanchs Café annonserte «I afton: Elektriskt Belysning». Fire kuler med lamper av russiske Pavel Jablotsjkovs konstruksjon hang fra taket, matet av en dynamomaskin. Lyset var skarpt og dunstende, og ble derfor ganske raskt flyttet ut i hagen. For å se spetakkelet måtte man betale en krone.[4]
I 1881 ble det gjennomført mer omfattende prøver med elektrisk gatebelysning av forretningsmannen Ludvig Fredholm, som på en reise i 1880, til blant annet London, Paris og Berlin, hadde blitt overbevist om den elektriske belysningens fremtidsmuligheter.
Det første større forsøksanlegget ble satt opp inntil Stockholms slott. Det var seks buelamper på Gustav Adolfs torg, seks stykker på Norrbro og fire på Mynttorget i Gamla stan.
Den el-genererende dynamomaskinen ble drevet av en 10 hk lokomobil (dampmobil). Belysningen ble tent i september 1881, og forsøket pågikk i ca en måned.[5]
Også ved Villagatan på Östermalm ble en av de første elektriske buebelysningene installert, montert på en enkel trestolpe. Strømmen til lampen kom også fra en dampdreven dynamomaskin. I de påfølgende årene ble det bygd ytterligere noen enkelte private anlegg.
Brunkebergsverket[rediger | rediger kilde]
Verkets tilkomst[rediger | rediger kilde]
En større privat utbygging av elverk og ledninger ville man ikke ha i Stockholm, og stadsfullmäktige avslo ytterligere søknader, siden man hørte gassverkbestyrelsen. Stockholms fassvverk eide samtidig (siden 1884) Klaragasverket ved Klara sjö. Verket produserte gass til byens gatebelysning som i begynnelsen av 1880-tallet omfattet ca 4 000 gatelykter. I 1887 fikk gassverkbestyrelsen oppdraget, av stadsfullmäktige, med å komme frem til et forslag til «en stasjon for å forsyne elektrisk belysning til Nedre Norrmalm og Blasieholmen» med 10 000 lamper. Inklusive elektrisitetsverk og ledninger skulle det koste 1,6 millioner kroner. Forslaget ble klubbet av stadsfullmäktige den 13. desember 1889.[3]
Verkets tekniske utrustning[rediger | rediger kilde]
Stockholms første elektrisitetsverk, Brunkebergsverket, ble bygd etter tegninger av arkitekten Ferdinand Boberg og for den tekniske delen var det blant annet gassverksjefen og overingeniøren Adolf Ahlsell som hadde ansvaret, det var altså samme gruppe menn som også stod bak tilkomsten av Värtagasverket som praktiskt talet ble prosjektert samtidig (innviet 1893). Teknisk sjef for verket ble August Decker.
Den 13. juli 1892 var verket og ledningsnettet ferdig, og den 1. september samme år ble 1 024 glødelamper i boliger og butikker på Nedre Norrmalm tent. Den første kunden var Sörmans klesbutikk på Regeringsgatan. Butikken fikk gratis lys frem til elektrisitsverket offisielt åpnet 1. september.
Den elektriske strømmen kom fra gigantiske akkumulatorbatterier av typen Tudor fra Accumulatorenfabrik Actiengesellschaft, Hagen i Westfalen, Tyskland. Disse ble ladet av dynamomaskiner (generatorens forgjenger) av merket Siemens & Halske, Berlin. Dynamomaskinene ble i sin tur drevet av tre dampmaskiner av svensk fabrikat, og dampmaskinene ble matet med damp fra fire dampkjeler av engelsk of svensk fabrikat, blant annet en maskin fra Motala verkstads nya aktiebolaget. Dampkjelene ble hovedsakelig drevet med koks fra Klaragasverket.
I 1896 gikk det tretten hovedledninger ut fra verket, og inn under Stockholms gater og torg. Hele ledningsnettet var utført av kobberkabler, isolerte med jute og ført inn i en tett blymantel samt jernband og asfaltert jutespinning utenpå. Ledningene ble lagt direkte i jorden langs fortauet. Bare i gatekryss ble de beskyttet med jernrør eller med kalksteinsplater. Også kablene ble levert av Siemens & Halske.[6] Det første året var forbruket på 165 000 kWh, et forbruk som har voks seg ca 125 000 ganger større de neste 100 årene.[7]
Prisen for elektrisk strøm til belysning i 1892 var hele 80 øre/kWh, noe som innebar at kun bedre stilte privatpersoner og luksusbutikker hadde råd til denne nye energiformen.[8]
Snart ble ledningsnettet økt, og maskinparken ved tiden for den Allmänna konst- och industriutställningen i 1897, fantes det omkring 50 000 glødelamper, 1 100 buelamper og 85 motorer som ble matet med strøm fra kommunale og private anlegg, og forbruket ble målt av 643 elmålere. Spenningen var 2×110 volt likespenning.[9]
På denne tiden var det kun likespenning som var kommersielt brukbart for distribusjon av elektrisitet, men på flere steder i verden pågikk utviklingen av vekselspenningssystem. En av pionerene på dette området var svensken Jonas Wenström, teknisk sjef for ASEA i Västerås. Overføring av elektrisk energi på lengre strekninger var ved Brunkebergsverkets tilkomst ikke teknisk mulig. Man var derfor tvunget til å plassere det nye Brunkebergsverket så sentralt som mulig, midt i distribusjonsområdet og midt i det sentrale Stockholm, til tross for at sot fra oppvarmingen av dampmaskinene var veldig forstyrrende for omgivelsene.
På slutten av 1890-tallet var Brunkebergsverket fullt utbygd. Et kart over ledningsnettets utbredelse i Stockholm i 1896 viser dekning i Nedre Norrmalm, Blasieholmen, deler av Strandvägen langs Riddargatan frem til Nobelparken, der en Nobelplass var planlagt. I de nordre delene dekte nettet vestre Östermalm rund Humlegården, helt opp til Villagatan, der en fornem villabebyggelse stod klar rundt 1890. Ledningsnettet hadde på denne tiden en lengde på ca 120 kilometer.[6]
Bygningen[rediger | rediger kilde]
Gassverkets sjef, Adolf Ahlsell, bad sin venn Ferdinand Boberg om å bli arkitekt for det nye elektrisitetsverket ved Regeringsgatan. Tomten for det nye verket ble kvartalet Hästen nr 6, adresse Regeringsgatan 38, der det nåværende varehuset NK har sin sideinngang. Boberg var samtidig med elverket også sysselsatt med tegninger til det nye Värtagasverket, og Ahlsell kalte derfor Brunkebergsverket for gasverkets lillesøster.
Elverket ble imidlertid ingen liten bygning. I den nederste etasjen, mot Smålandsgatan, ble dampkjeleanlegget plassert, i bakgården ble det store akkumulatorrommet anordnet og i øvrige etasjoner fantes verksteder samt bolig- og kontorlokaler. I sentrum av anlegget reiste det seg en ca 40 meter høy skorstein. Trappehuset markerte seg i fasaden som en tourell (et mindre tårn), som førte tanken til nybarock. Også innvendig hadde Boberg lagt ned mye omsorg i estetisk tiltalende løsninger med vakkert slående hvelv og freskomalerier.
Mest iøynefallende ble det store hvelvet mot Regeringsgatan over porten till bakgården. Her hadde Boberg videreutviklet rundhvelvet fra brannstasjonen i Gävle fra 1889. Hvelvets gestaltning tolkning var rundbuet og samtidig innoverhvelvet med en antydning til hesteskoform eller magnetform. Hvlevets ytre krans var smykket med en borde av små glødelamper som ble sammenholdt av en toledet kabel, alt uthogd i sandsten. I overstykket fantes teksten «STOCKHOLMS ELEKTRICITETSVERK». Ved siden av lå to kranser med navnene på noen av de store oppfinnerne innen elektrisitetens område, Volta, Ampère, Ohm, Faraday, Gramme, Hefner-Alteneck og Edison. Det hele ble kronet med en med elektrisk flammer omgitt Erik den hellige og en elektrisk lysglobe. Når Brunkebergsverket ble revet i begynnelsen av 1960-tallet ble portalen reddet og gitt til daværende hovedkontor for Stockholms elektrisitetsverk ved Tulegatan 9-11.[10]
Brunkebergsverkets portal år 2008[rediger | rediger kilde]
Brunkebergsverkets portal på sin nåværende plass ved Thulegatan
-
Portalen -
Portalöverdelen -
Detalj, parallellkopplade belysningslampor -
Detalj, text
Brunkebergsverkets avvikling[rediger | rediger kilde]
Gjennom utviklingen av vekselstrømoverføringer hadde det blitt teknisk mulig å overføre elekraft fra vannkraftverk over lengre strekninger, og i 1893 ble en av verdens første kommersielle kraftoverføringer mellom Hällsjön og Grängesberg i Bergslagen innviet.
Stockholm by forsøkte å skaffe statlige vannkrafttilganger i Älvkarlebyfallet, men mislykkes.[11] Løsningen ble da å føre opp en ny dampkraftstasjon, Värtaelverket, ved Lidingövägen i Hjorthagen, selv her ble det benyttet koks fra det nærliggende Värtagasverket til oppvarming av dampkjelene. Värtaverket ble satt i drift i 1903. Kraften ble produsert i form av trefaset vekselstrøm 6 kV og 25 Hz som ble fordelt via et 6 kV kabelnett til omformerstasjonenen.
Utdypende artikkel: Värtaverket
Det behøvdes et stort antall slike understasjoner, blant annet Tulestationen ved Tulegatan (bygd 1902–06), Kronobergsstationen, ved St Göransgatan (1902–05) Katarinastationen på Södermalm (1903), samtlige med Ferdinand Boberg som arkitekt. Katarinastationen finns den dag i dag og er siden 2000 ombygd til Stockholms moské. I disse stasjonene ble vekselstrømmen omvandlet til likestrøm i omformere. Distribusjonen til kundene skjedde fremdeles med likestrøm, men med en suksessiv overgang til den høyere spenningen 2×220 volt. Likstrømsdistribusjonen var ikke avviklet før begynnelsen av 1970-tallet.[12]
I 1911 ble elektrisitetsproduksjonen avviklet ved Brunkebergsstationen. Å distribuere elektrisk strøm fra batterier via et likestrømsnett medførte alt for store overføringstap. Brunkebergsverket må betraktes som et tidlig eksperimentanlegg som produserte elektrisitet i en periode på bare 19 år. Verket ble endret i 1911 til å være bare en omformerstasjon i distribusjonsnettet.
I sin septemberutgave 1932 skrev Tekniska Tidskrift att Brunkebergsverket «nylig blitt innlemmet i det nordiske selskapet»,[13] men fasaden mot Regeringsgatan fantes så sent som i 1960, da den ble fotografert av Lennart af Petersens. I forbindelse med NKs tilbygging mot nord på begynnelsen av 1960-tallet forsvann Brunkebergsverket til slutt fra Stockholms bybilde.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Stockholms energianvändning under 750 år, side 7
- ^ Stockholms belysningsverk, side 393
- ^ a b Stockholms belysningsverk, side 392
- ^ «Elektrikt Ljus I Sverige» (svensk). Tekniska museet, Stockholm. Arkivert fra originalen 3. oktober 2016. Besøkt 22. november 2009.
- ^ «Elektricitetens ljusa historia» (svensk). Voltimum.se. Besøkt 22. november 2009.
- ^ a b Stockholms belysningsverk, side 401
- ^ Stockholms energianvändning under 750 år, side 6
- ^ Stockholms Ström, side 17
- ^ Stockholms belysningsverk, side 404
- ^ F. Boberg, arkitekten som konstnär, sid. 64-67
- ^ Stockholms Ström, side 18
- ^ Stockholms Ström, side 19
- ^ «Stockholms elektrisitetsverk». Teknisk Tidsskrift. 10. september 1932. Besøkt 22. november 2009.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Magnus Klingse & Andreas Sandahl (2002). Stockholms energianvändning under 750år] (PDF). Stockholm: Stockholms universitet, VT 2002. Arkivert fra originalen (PDF) 15. september 2004.
- Ulf Sörenson (1992). Ferdinand Boberg, arkitekten som konstnär. Höganäs: Förlags AB Wiken. ISBN 91 7024 721 8.
- Stockholms belysningsverk, Adolf Ahlsell, 1897.
- Stockholms Ström
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Brunkebergsverket – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Elektrisitetens lyse historie
