Urban V

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pave Urban V
Slottet der Guillaume de Grimoard ble født, château de Grizac.

Pave Urban V (født 1310Château Grisac i Gévaudan i Frankrike, død 19. desember 1370 i Avignon), født Guillaume Grimoard, var pave 1362–1370. Han var benediktiner, og selv etter sitt valg til pave fortsatte han å følge Benedikts regel, og levde enkelt. Hans levestil vant ham ikke alltid støttespillere blant dem som var vant til et mer overdådig levned.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Guillaume de Grimoard[1] ble født på slottet Grizac til en slekt som tilhørte ridderadelen. Han inntrådte i benediktinerordenen som munk i klostret i Chirac.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet i Chirac, studerte deretter teologi ved universitetene i Toulouse, Montpellier, Paris og Avignon, der han tok doktorgtafrm i 1342. Han fikk snart et ry som den beste kanonisten i sin samtid, og innehadde professorater i Montpellier, Toulouse og Paris. Samtidig gjorde han ekklesiastisk karriere. Guillaume de Grimoard ble abbed først i Germanusklosteret i Auxerre, og en bulle fra år 1363 vitner om at han deretter var abbed i klosteret Saint-Victor i Marseille. Han vat likeledes prior av Notre-Dame du Pré og abbed i pave Klemens VIs berømte hus.

Da han havnet i pavens hushold begynte hans diplomatiske karriere, og han utførte flere av disse med fremgang.

Statue som forestiller Urban, ved katedralen Saint-Privat.

Pave[rediger | rediger kilde]

I Avignon, på vei tilbake fra Napoli, hvor han hadde blitt sendt som pavelig legat, ble han valgt til pave Urban V (28. september 1362) som etterfølger til pave Innocent VI (13521362). Hans valg av navnet Urban begrunnet han med at alle paver som hadde båret dette navn hadde vært helgener.

Urban utstedte i 1362 bullen In coena Domini (også kalt «Nattverdsbullen») mot kjettere.

Som pave var han en streng foresatt, som avviste kardinalenes pomp og luksus, gjennomførte store reformer i rettsforvaltningen og sterkt fremmet utdannelse og lærdom. Likesom pave Benedikt XII avviste Urban enhver nepotisme. Petrarca jublet over hans valg til pave. Pave Urban gikk energisk frem mot misforhold i sine omgivelser og innen kirken.

Urban arbeidet med kraft for korstogene. Han gav korset til kongene av Danmark, Frankrike og Kypros, bistod Peter I av Kypros de Lusignan i krigen mot tyrkerne og som hadde for en tid herrreveldet over Alexandria.

Han var en fransk patriot, noe som innvirket negativt på den universelle kirke. Han grunnla universitetet i Krakow og universitetet i Wien, og beskyttet flere universiteter. Han approberte birgittinerordenen, og helgenerklærte sin gudfar Elzéar av Sabran. I det nordlige Italia huserte Bernabo Visconti med sine røvrrskarrr og hjemsøkte også pavens besittelser trass i bannlysning og et mot ham rettet korstog. Den tysk-romerske keiser trykte på paven å avslutte det fornedrende «fangenskap i Avignon» og vende tilbake til Roma, likesom også andre, som Katarina av Siena og skalden Petrarca, oppfordret ham til.

Ettersom urolighetene og lovløshetenr i Italia begynte å roe seg, modnet beslutningen om virkelig å vende tilbake til Roma. I 1367 forlot Urban Avignon og gjorde sitt høytidelige inntog i Den evige stad. Kardinal Gil Álvarez de Albornoz kunne overlate hele Kirkestaten til ham, men denne døde samme år. Urban kunne derfor ikke lenger føle seg trygg i Italia og så sine interesser i Frankrike truet.

Han gav derfor etter for overtalelser fra de franske kardinalene og begav seg 1370 halvt flyktende atter til Avignon, til tross for bønner fra kirkens velgjørere og andre fromme personer, blant dem den hellige Birgitta, som advarte paven at om han dro tilbake til Avignon skulle han snart dø. I en bulle erklærte Urban at grunnen til å forlate Roma var for å kunne virke for hele kirken.

Død, begravelse, underberetninger[rediger | rediger kilde]

Paven levde ikke lenge etter sin gjenkomst til Avignon. Han ble først begravet i kirken Notre-Dame des Doms i Avignon, men ble senere flyttet til klosterkirken St. Victor i Marseille , where he had built a splendid tomb for himself.[2]. Der ble oppgitt at flere mirakler fant sted etter at pavens levninger var kommet dit.

Saligkåring[rediger | rediger kilde]

Valdemar Atterdag krevde at Urban V skulle kanoniseres, noe som pave Gregor XI lovde så tidlig som i 1375, men dette skjedde ikkre trass i løfter som ble gitt, på grunn av tidenes uro. Imidlertid ble han saligkåret flere århundret etter ,i 1870 av pave Pius IX (18461878). Hans minnedag markeres 19. desember, hans dødsdag (himmelske fødselsdag), som bestemt allerede i 1414 på et generalkapittel i benediktinerordenen som da tok det for gitt at helligkåring var nært forestående,[3] men i erkebispedømmet Toulouse markeres i stedet den 7. november.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Richard P. McBrien, Lives of the Popes, (HarperCollins, 2000), 243.
  2. ^ Baluze (1693), I, ss. 413 og 417.
  3. ^ Chaillan, pp. 216-217.
  4. ^ Propre du diocèse de Toulouse. Pour la liturgie des heures. Editions Privat, Toulouse, 2000, ISBN=2-7089-6809-2

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Innocent VI
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Gregor XI