Bonifatius IX
| Bonifatius IX | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 1356[1] Napoli[2] | ||
| Død | 1. okt. 1404[3][4] Roma[5] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Far | NN Tomacelli[6] | ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Pave Bonifatius IX (født Pietro Tomacelli ca 1350 i Napoli, død 1. oktober 1404 i Roma) var den andre romerske paven av det vestlige skisma fra 2. november 1389 til 1. oktober 1404. I hans regjeringstid var Klemens VII (1378–1394) motpave (antipave).
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Piero Tomacelli[7] eller Piero (også Perino, Pietro) Cybo Tomacelli var etterkommer av Tamaso Cybo, som tilhørte en innflytelsesrik adelsfamilie fra Genova og slo seg med i Casarano i kongedømmet Napoli. En negativt innstilt kilde fra samtiden, den tyske historiekrøniker Dietrich von Nieheim som virket ved kurien i Roma, hevdet at han var analfabet (nesciens scribere etiam male cantabat). Den gamle baronfamilie i Casarano hadde hengalt til fattigdom.
Kardinal[rediger | rediger kilde]
Han ble gjort til kardinaldiakon til tittelkirken San Giorgio in Velabro i 1381 promovert til kardinalprest med titulus Sant'Anastasia i 1385.
Pave[rediger | rediger kilde]
Da de fjorten kardinaler som var forblitt tro mot Roma[8] valgte ham til pave den 2. november 1389 manglet han teologisk skolering og erfaring fra den romerske kurie, men var beundret for sin faste karakter og milde fremtoning.
Dette var under det store skisma, og det satt også en pave i Avignon, Klemens VII, og han ble ansett som den rettelige pave i flere deler av kristenheten, og de to paver ekskommuniserte hverandre[9]. Men Det tysk-romerske rike, England, Ungarn, Polen, og store deler av Italia aksepterte Bonifatius som den ekte og egentlige pave. Han var den annen pave på romersk side under dette skisma.[8] Pave Bonifatius brøt med sin forgjenger Urban VIs og viste seg å opptre langt mer diplomatisk av ham. Han kunne blant annet slutte fred med kongeriket Napoli og anerkjente Ladislaus, sønn av den myrdede Karl III av Napoli, som Napolis hersker. Men dette var ikke tilstrekkelig for å overvinne skismaet.
I løpet av årene etter at Klemens VII døde i Avignon (16. september 1394), ble Bonifatius IX bønnfalt om å abdisere. Selv av hans sterkeste støttespillere: Richard II av England (i 1396), riksdagen i Frankfurt am Main (i 1397), og kong Wenceslaus i Reims i 1398). Men han nektet. Historikeren Ludwig Pastor sier det slik: «de mange forsøk på å gjenopprette den kirkelige enhet under én pave i denne periode utgjør ett av de tristeste kapitler i Kirkens historie. Ingen av pavene hadde den storhet til slik å få avsluttet denne sørgelige tilstand».[10]
Det britiske parlament vedtok «Statute of Provisors» som gav kongen vetorett over pavens disposisjoner England.
St. Birgitta av Sverige ble kanonisert av pave Bonifatius IX, 7. oktober 1391. Universitetene i Ferrara (1391) og Fermo (1398) skylder ham sin opprinnelse, og universitetet i Erfurt sin approbasjon (1392).
Som pave gjenvant Bonifatius IX viktige slott og byer i Kirkestaten. Hans italienske politikk krevde ufattelige pengesummer. Dietrich av Niem oppgir at han solgte embeder og tok godt betalt for indulgenser og dispensasjoner og bedrev med utpressing også, men det er blitt satt spørsmålstegn om disse påstander er uhilfrfr og rettferdige. Catholic Encyclopedia mener i stedet at Bonifatius ikke søkte noe for egen vinning, og at han døde fattig. Den nepotisme han er blitt kritisert for, er blitt unnskyldt med de halvt anarkistiske forhold han virket under, og med at regjeringer på den tiden var avhengige av en vesentlig grad av personlig støtte, noe som også kostet belønninger til de lojale.
Den osmanske sultan Bayezid I hadde dessuten erobret Bulgaria, og truet nå den ungarske grense. Sigismund av Ungarn, den senere tysk-romerske keiser, angrep Bayezid I. Men Sigismund klarte ikke å nå sine mål; i slaget ved Nikopolis (1396) led han et knusende nederlag.
Det vestlige skisma vedvarte, for etter motpaven Klemens' død ble det i Avignon valgt en ny, Benedikt (XIII). Til tross for alle motsetninger som bestod mellom de to paver var de helt enige om nødvendigheten om et korstog. I 1398 og 1399 rettet pave Bonifatius IX appeller om dette til det kristne Europa. til fordel for den bysantinske keiser Manuel II Palaeologus som var omringet og truet i et redusert område rundt Konstantinopel. Dette siste og største korstogshær skulle etter planen bådfre slå sultanen og deretter trenge helt frem til Jerusalem. Korstogsappellen fikk ikke særlig oppslutning.
Mot slutten av 1399 oppstod det flokker av selvpiskende pønitenter (flagellanter), kjent som bianchi eller albati («hvite pønitenter»), særlig i Provence, der albigenserne var blitt ryddet av veien mindre enn et hundreår tidligere. Skarene vokste og spredte seg til Spania og Nord-Italia. De vekket opp ubehagelige minner om de omvandrende 'flagellanter fra svartedaudens verste år, 1348—1349. De vandet i prosesjon fra by til by, kledt i hvite drakter, ansiktene dekket av hetter, og med røde kors på ryggen; etter en leder som bar på et stort kors. Det florerte rykter om at den endelige guddommelige dom var nært forstående, og om mariaåpenbaringer. De sang en hymne som var blitt svært populær på 1300-tallet, Stabat Mater, under sine opptog. For en tid mens de hvite pønitenter nærmet seg Roma og tiltok i styrke, støttet paven og kurien deres botsiver, men deres skepsis skulle vokse. Fa de kom henimot Roma lot Bonifatius IX deres anføre brenne på staken, og dkarene spredte seg raskt. Paven hadde gradvis kommet til at disse flokkene var lett bytte for agitatorer og konspiratører og fikk dem spredt for alle vinder.[9]
Pave Bonifatius lyktes aldri med sitt forsøk på å få den tyske kong Wenceslaus til å reise til Roma for der å krones med den keiserlige krone. Den 20. august 1400 ble Wenceslaus avsatt av de stadig mer misfornøyde kurfyrstene som mente han var helt uverdig, og Ruprecht von der Pfalz valgt til hans etterfølger. Paven anerkjente dette i 1403.[11] Også pavens plan å få Ruprecht til å reise til Roma for å bli keiserkronet mislyktes. I det hellige år 1400 forsøkte pave Bonifatius også å få de tilreisende pilegrimmer til Roma til å støtte hans side overfor Benedikt i Avignon.
Pave Bonifatius IX døde den 1. oktober 1404 i Roma etter kort tids sykdom.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ www.calendarz.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ BeWeb, BeWeB person-ID 2605, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, besøkt 29. august 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ Vatican
- ^ a b Richard P. McBrien, Lives of the Popes, (HarperCollins, 2000), 249.
- ^ a b Charles Herbermann (red.): «Pope Boniface IX». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton, 1913.
- ^ «The numerous endeavours for unity made during this period form one of the saddest chapters in the history of the Church. Neither Pope had the magnanimity to put an end to the terrible state of affairs" by resigning». Pastor: The History of the Popes: From the Close of the Middle Ages (1906), vol. i, p 165.
- ^ “Pope Boniface IX”. New Catholic Dictionary. CatholicSaints.Info. 15. august 2018
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Creighton, Mandell (1901). «Chapter III». A History of the Papacy from the Great Schism to the Sack of Rome. Volume I. London: Longmans, Green.
- Gayet, Louis (1889). Le grand schisme d'Occident: d'après les documents contemporains déposés aux archives secrètes du Vatican (French and latin). Volume II. Paris: Welter.
- Valois, Noël (1896). La France et le grand schisme d'Occident (fransk). Volume I of 4 volumes. Paris: Alphonse Picard.
- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Bonifatius IX» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 692–692.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
 |
Forgjenger: Urban VI |
Pave (liste over paver) |
Etterfølger: Innocens VII |