Hopp til innhold

Biologisk krigføring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Artikkelen inngår i serien om

Militærhistorie

Napoleon
Eraer

Prehistorisk

Oldtiden

Middelalderen

Tidlig moderne

1800-tallet

1900-tallet

Moderne

Krigføring

Sjøkrig

Luftkrig

Krigføring i rommet

Maktmidler

Atomkrig

Biologisk krigføring

Brannkrig

Kjemisk krigføring

Operasjonsformer

Manøverkrigføring

Utmattelseskrigføring

Asymmetrisk krigføring

Beleiring

Amfibisk krigføring

Alpin krigføring

SIBO

Skyttergravskrig

Geriljakrig

Lister

Liste over kriger

Liste over slag

Liste over beleiringer

Biologisk krigføring, også kjent som bakteriologisk krigføring, er å gjøre bruk av enhver form for mikroorganisme (bakterie, virus eller sopp Protozo ), eller et giftstoff (toksin) fra disse, som stridsmiddel. Formålet er å uskadeliggjøre, drepe eller virke demotiverende på en motstander (fiende).

FNs konvensjon om biologiske våpen av 1972 forbyr produksjon og lagring av biologiske våpen, og er undertegnet av over 100 medlemsland, i forbindelse med de grusomme virkningene slike våpen har. Bruk er ikke inkludert, slik at utilsiktet bruk ikke medfører straffeansvar (ved for eksempel at noen som er smittet, overfører smitten til andre).

Ut ifra et militært synspunkt er bruken av biologiske våpen av mindre interesse. Hovedsakelig fordi de ikke har en øyeblikkelig virkning, men at det tar flere dager før en ønsket virkning gjør seg gjeldendene på de som blir eksponert, og slik sett ikke egner seg for å stanse en fiende i fremrykning. Det er også vanskelig å forhindre at egne styrker blir smittet. Ved bruk mot et annet lands sivilbefolkning gjør inkubasjonstiden det mulig for en motstander å svare med samme midler.

I enkelte tilfeller kan likevel biologiske stridsmidler tenkes brukt, da spredningsmåten tross alt er vanskelig å oppdage. Slik bruk kan lamme et samfunn og dermed gjøre det lettere å oppnå en militær seier.

Historikk

[rediger | rediger kilde]

Bruk av biologiske våpen er ikke av nyere dato; allerede før det 20. århundre ble det brukt i følgende tre hovedformer:

  • tilsiktet forgiftning av matvarer og vann med infiserende midler.
  • mikroorganismer, giftstoffer eller dyr (levende eller døde), brukt som et stridsmiddel.
  • klesstoff (klær), innsatt med smittestoffer.

Opp gjennom historien har biologisk krigføring gjentatte ganger blitt brukt som virkemiddel for å vinne en konflikt. I det 6. århundre f.kr. dopet assyrerne sine fiender ved å ha giftig sopp i drikkevannsbrønnene deres. I år 184 f.kr. fikk Hannibal giftige slanger puttet i leirkrukker, som hans soldater siden kastet om bord i pergamoniske skip. Rundt middelalderen skal engelske soldater ha skutt kuer med katapult etter at kuene hadde vært døde i flere uker, som en del av forgiftning for å gjøre fiendene svake eller døde.

Historiske opptegninger fra middelalderen beskriver i detalj hvordan mongoler, tyrkere og andre folkegrupper tok i bruk infiserte dyreskrotter for å forgifte sine fienders drikkevann. Forut for svartedauden skal mongolske og osmanske styrker etter sigende ha kastet mennesker, som hadde dødd av byllepest, inn i beleirede byer ved hjelp av katapult. I 1710 gjorde russiske styrker bruk av samme metode under beleiringen av svenske styrker som hadde forskanset seg i Tallinn. Dette er forøvrig det siste kjente tilfelle hvor dette skal ha bli gjort.

Mange, eller kanskje flesteparten av indianerene i Amerika, ble smittet av europeere, med sykdommer som blant annet kopper, tyfus, influensa, meslinger, byllepest, kikhoste og gulfeber, som på grunn av de innfødtes mangelfulle immunforsvar medførte stor dødelighet. Det var også enkelte sykdommer som ble overført andre veien, blant dem sannsynligvis en form for syfilis. Selv om disse smittene var utilsiktet fra europeernes side, er det tilfeller der de bevisst tok i bruk smittsomme sykdommer, slik som britenes bruk av koppe-infiserte tepper utdelt til Lenape-folket under Pontiac-krigen. Det er også mistanke om at biologisk krigføring ble brukt mot indianerne i andre tilfeller, uten at dette er blitt dokumentert.

Under den amerikanske borgerkrigen rapporterte general Sherman at konfederasjonshæren drepte husdyr og la dem i kilder som unionshæren var avhengig av for å få drikkevann.

Bruk av biologiske våpen ble forbudt ved internasjonal lov i henhold til Genève-protokollen av 1925. FNs konvensjon om biologiske våpen av 1972 utvidet denne til å gjelde forbud mot nesten all produksjon, lagring og transport. På tross av å ha undertegnet protokollen, fortsatte Sovjetunionen med forskning og produksjon av biologiske våpen, under sitt «biopreparat»-program. Dette programmet var ukjent for omverdenen inntil doktor Kanatjan Alibekov, første visedirektør for biopreparat, hoppet av til Vesten i 1992. I løpet av 1996 hadde 137 land undertegnet konvensjonen. Det er dog antatt, etter at konvensjonen ble undertegnet, at antall land som har mulighet til å produsere biologiske våpen, har øket.

Under den kinesisk – japanske krig og andre verdenskrig gjennomførte «Enhet 731» fra den keiserlige japanske hær eksperimenter på flere tusen mennesker, flesteparten kinesere. I løpet sin fremrykning tok den japanske hæren i bruk biologiske våpen både mot kinesiske soldater og sivilbefolkningen. Denne bruken har i stor grad blitt ansett som lite virkningsfull, grunnet ineffektive utplasserings–metoder. I løpet av de siste ti årene har det dog fremkommet hentydninger om en mer bevisst bruk fra japansk side. Øyenvitner har hevdet at japanerne forgiftet befolkningen både med pestsmittet mat, som grønsaker og bakverk, så vel som gjennom vannforsyningene. Det er anslått at over 580 000 kinesere døde, hovedsakelig som følge av pest- eller kolera-smitte, i tillegg til ytterlige ofre som følge av gjentatte sesongbetonte utbrudd de senere årene.

Som en følge av mistanken om at Tyskland og Japan utviklet biologiske stridsmidler, startet USA, Storbritannia og Canada et biologisk våpenprogram i 1941 og videreutviklet miltbrann, bruselose og botulisme til mulige våpen. Det amerikanske senteret for biologisk våpenforskning lå i Fort Detrick i Maryland, mens noe forskning på bekjempelse av kjemiske og biologiske våpen ble foretatt i Utah, ved det som ble kalt «Dugway Proving Grounds». Britisk forskning og eksperiment med miltbrann under andre verdenskrig førte til at den skotske øya Gruinard ble såpass forurenset at den var ubrukelig for mennesker og dyr i over 48 år.

Betydelig forskning på området ble gjort av USA, Sovjetunionen og antakelig andre større nasjoner, under den kalde krigen, men det er en gjennomgående oppfatning at disse våpnene aldri har vært tatt i bruk. Dette synet er blitt bestridt av Kina og Nord-Korea, som har anklaget USA for i stor skala å ha gjennomført utprøvning av biologiske våpen mot deres styrker under Koreakrigen. Disse anklagene er blitt støttet opp om av Stephen Endicott og Edward Hagerman i boken The United States and Biological Warfare: secrets of the early Cold War and Korea (Bloomington, Indiana University Press, 1998), men aldri blitt bevist.

I 1986 brukte den amerikanske regjeringen 42 millioner dollar på forskning til utvikling av botemidler mot smittsomme sykdommer og giftstoffer, noe som var ti ganger mer enn det som ble brukt i 1981. Pengene gikk til 24 amerikanske universiteter i håp om at det ville bli utviklet antistoffer mot blant annet japansk hjernebetennelse (encefalitt), harepest og shigella. Da biologi-avdelingen ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) vedtok å fraskrive seg midlene de mottok fra Pentagon for forskning på området, truet Reagan-administrasjonen med å stoppe annen økonomisk støtte, slik at forskningen fortsatte.

Det har blitt rapportert at den amerikanske hæren har utviklet miltbrann-sporer til bruk som våpen ved Dugway Proving Ground allerede siden 1992. I henhold til konvensjonen om biologiske våpen har nasjoner lov til å utvikle små mengder biologiske våpen, til forsvarsmessig forskning. USA vedtok for øvrig i november 1969 (under Richard Nixons regjeringstid) å aldri bruke biologiske våpen under noen omstendigheter.

Ved lagring over tid mister biologiske våpen sin virkningskraft og må derfor kasseres (kastes). Flere NATO-land benytter seg av USAs avfallsanlegg for kjemiske våpen på den lille Johnston-atollen, beliggende midt i Stillehavet, for å bli kvitt sitt avfall.

Ifølge det amerikanske forsvarsdepartementet har for tiden over ti land et biologisk våpenprogram, eller er i ferd med å utvikle et. Mistanker om dette er rettet mot blant annet Russland, Israel, Kina, Iran, Libya, Syria og Nord-Korea.

Egenskaper

[rediger | rediger kilde]

Ideelt sett (ønskelig) har biologiske våpen: 1) kraftig påvirkning, 2) høy smitteevne, 3) motstandsdyktighet overfor vaksine og 4) mulighet til å spres ved hjelp av aerosoler. De smittestoffer som da ville bli brukt, ville medføre høy dødelighet (ved riktig utplassering) og ha stor overlevelsesevne (og slik gjøre bruk av aerosoler mulig).

Per i dag er biologiske smittestoffer, tenkt brukt som våpen, enkle å lage og har kort produksjonstid. Hovedproblemet er å få utplassert dem på en effektiv måte mot lett tilgjengelige mål.

For eksempel er miltbrann ansett som et utmerket stridsmiddel/våpen. Den er her valgt som eksempel fordi den er historisk viktig og nok informasjon er kjent om den, slik at dette ikke kan brukes som en «bruksanvisning» for produksjon av et biologisk våpen. Først og fremst gjør det at den danner herdede sporer, den utmerket for bruk som aerosol. Dernest gir lungeinfeksjoner utløst av miltbrann ingen tilleggsinfeksjoner hos andre mennesker. Dermed forblir sykdommen vanligvis begrenset til selve «målet». Et sykdomsforløp starter med symptomer som på en vanlige forkjølelse, men går raskt over i en mer alvorlig tilstand, med en dødelighet på over 80 %. Avgjørende for bruk er at eget personell lett kan beskyttes på forhånd med eksisterende antibiotika.

Et masseangrep med bruk av miltbrann ville kreve partikler i dråpeform i størrelsesorden 1,5 – 5 µm(mikrometer). Er de for store vil de bli filtrert ut gjennom åndedrettssystemet, er de for små vil de rett og slett bli pustet rett ut igjen. Ved denne størrelsen vil uladet støv feste seg til dråpene grunnet elektrostatisk spenning og lage store klumper, noe som gir begrenset spredning. Derfor vil smittestoffet måtte behandles med silikater for å avisolere det. Aerosollene må spres på en måte som gjør at sol og regn ikke kan bryte dem ned, men allikevel kunne smitte et menneske. Det finnes i tillegg ytterlige teknologiske vanskeligheter for å få til den ønskede virkningen.

Smittestoffer/sykdommer som er kjent brukt, eller vurdert brukt, som stridsmiddel er: miltbrann, ebola, byllepest, kolera, harepest, bruselose, shigella, tyfus, papegøyesyke, japansk hjernebetennelse (encefalitt), gulfeber og kopper.

Typer av smittestoffer

[rediger | rediger kilde]

Miltbrann (en: anthrax) er en bakterie som smitter lett og gir en ondartet infeksjonssykdom, og kan smitte både mennesker og dyr. Sykdommen er ofte dødelig, og symptomene kan i begynnelsen ligne en vanlig forkjølelse. Sykdommen smitter ikke fra menneske til menneske, og det finnes vaksine, selv om den er lite effektiv og har mange bivirkninger.

Siste registrerte tilfelle av miltbrann i Norge hos et menneske, var på 1930-tallet. Sykdommen har en lang historie. Bibelens beskrivelse av den femte landeplagen i Egypt antas å kunne ha vært miltbrann hos buskapen.

Kopper er en svært smittefarlig sykdom. Den ble erklært utryddet rundt 1980, men det finnes virus i amerikanske og russiske forskningsinstitusjoner. Sykdommen er dødelig i 20 – 60 % av tilfellene.

Botulisme er en sykdom som kommer fra en gift-bakterie (Clostridium botulinum) som finnes i mudder og jord. Botulisme-toksinet er et av de mest giftige stoffer man kjenner til. Symptomene på forgiftning er lammelse av øyemusklene og problemer med å svelge og snakke. I alvorlige tilfeller kan den medføre åndedrettskollaps, som igjen kan føre til døden. Det finnes en motgift (antitoksin) mot toksinet.

Angrep på avlinger og buskap

[rediger | rediger kilde]

Biologiske våpen kan også utvikles spesielt for å ødelegge planter og avlinger. I løpet av andre verdenskrig utviklet USA og Storbritannia sprøytemidler som virket hemmende (og drepende) på planters utvikling og tok disse i bruk under Vietnamkrigen og Malakka-konflikten.

I løpet av den kalde krigen utviklet USA avlingsdrepende midler som kunne ødelegge en motstanders landbruk. Tanken var at ved å legge landbruket i den kommunistiske delen av verdenen øde, ville man kunne forhindre disse statene å fortsette en igangsatt krig.

Moderne plantevernmidler til bruk mot insekter stammer fra tysk forskning på nervegasser.

Beskyttende tiltak

[rediger | rediger kilde]

Bruken av biologiske våpen er vanskelig å oppdage før sykdommen har brutt ut og sykdomstegn viser seg hos mennesker eller dyr.

Den beste måten å beskytte seg mot biologiske våpen, er å vaske hendene i varmt vann og med såpe eller andre desinfiserende midler etter å ha vært i kontakt med noe man har mistanke om er infisert. Det er også viktig at rifter og sår blir godt tildekket. Ved inntak av mat og drikke bør man forsikre seg om at disse er kontrollert og godkjent av autorisert personell. En medisinsk metode i forsvaret av sivilbefolkningen er lagre av antibiotika og vaksiner, og en opplæring av medisinsk personell for raskt og nøyaktig å kunne stille en diagnose og gjennomføre behandling. Allmennpraktiserende leger og helsepersonell er stort sett ukjent med hvordan smittestoffer er blitt omgjort til potensielle våpen og hva det innebærer.

Beskyttelsesrom med et høyere trykk enn luften utenfor er én mulighet, og vil gi god beskyttelse, men dette vil ikke være «lønnsomt» i stor skala, og bør derfor bare benyttes for særs viktige installasjoner (slik som Stortinget). Dette fordi i de fleste situasjoner vil et smittestoff spre seg i en smal, elipseformet sky med vindretningen fra utslippsstedet. Personer utenfor dette området vil ikke bli rammet, med unntak av sekundære infeksjoner. Personer innenfor området vil allerede ha blitt rammet og ikke kunne bli behandlet med eksisterende forsvarsmetoder. De vil trenge øyeblikkelig medisinsk behandling.

Nye forbindingsmetoder, slik som «biobandasjering», er ment å hjelpe til i behandlingen av personer som er skadelidende i områder rammet av biologiske våpen.

Helsevesenets rolle

[rediger | rediger kilde]

Det er verdt å merke seg at mange klassiske og moderne smittestoffer i biologiske våpen er hentet fra syke dyr (dyresykdommer), med unntak av kopper. Sånn sett er det sannsynlig at husdyr vil vise tegn på smitte samtidig som, eller til og med før, mennesker.

I forbindelse med det største «uhellet» som hittil er kjent, miltbrann-utbruddet i Sverdlovsk (Jekaterinaburg), 1979, ble sauer som befant seg så langt unna som 200 km fra utslippstedet (kjent som Område 15), smittet av sykdommen. Anlegget er den dag i dag fremdeles avstengt for utenforstående.

Sett i lys av dette kan muligens et velutviklet overvåkingssystem, hvor medisinske personell og veterinærer deltar, identifisere et biologisk angrep i starten av en epidemi og forhindre utbrudd blant den delen av befolkningen og/eller buskapen som er blitt smittet, men ennå ikke har utviklet sykdommen. For eksempel vil det ved et utbrudd av miltbrann være sannsynlig at en liten del av befolkningen (de med nedsatt immunforsvar eller som befant seg nære utslippstedet ) innen 24–36 timer vil fremvise klassiske symptomer på smitte. Ved gjentatte modelleringer har det vist seg at hvis disse opplysningene blir gjort tilgjengelig for lokalt helsepersonell i sanntid, vil mer enn 80 % av de som er blitt smittet kunne behandles med antibiotika, og slik forhindre nye utbrudd av sykdommen og dermed redusere dødeligheten.

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Biologisk_krigføring&oldid=23952676»