Grimstad Gartneri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Grunnleggeren av Grimstad Gartneri, Thomas Kristensen fra Randers.

Grimstad Gartneri ble etablert i 1885 og var på størstedelen av 1900-tallet Norges største produsent av fruktvin og også landets største leverandør av gartnerifrø.[1] I 1955 ble virksomheten delt i to aksjeselskap: Grimstad Gartneri A/S (senere endret til Fuhr A/S), som produserte fruktvin, eplemost og blomster og Grimstadfrø A/S, som produserte gartnerifrø.

I 1975 ble det i Norge innført forbud mot reklame for drikkevarer med høyere voluminnhold av alkohol enn 2,5%. Dette ble en alvorlig hendelse for hele virksomheten, og ansees som starten på bedriftens nedleggelse.

Frøhandelen ble solgt i 1985 til LOG i Oslo. Blomsterproduksjonen stanset i 1990. Den siste vinen ble satt i 1993 og de siste flaskene omsatt på Vinmonopolet i 2005. Produksjonen av eplemost (inkludert merkenavnet "Fuhr's eplemost") ble solgt til firmaet K.G.Puntervold i 2001.

Historien[rediger | rediger kilde]

Grimstad Gartneri ble etablert i 1885 av gartner Thomas Kristensen fra Borup sogn i Randers amt i Danmark. Han leide da 16 dekar dyrket mark (Vardaasvolden) av skipreder N. Ribe i Grimstad. Bedriften ble først drevet som handelsgartneri.

Havebrugsskolen[rediger | rediger kilde]

Nedenæs Amts Havebrugsskole ble etablert som Norges første havebrukskole på Lillenes ved Søm på Fevik i 1880. Da skolen ble besluttet nedlagt i 1892, ville gjerne Kristensen fortsette driften. På det leide arealet var det i 1800 oppført en tingstue som nå kunne brukes som skolebygning og internat for 6 elever. Øvrige bygninger var et drivhus, en smie og en butikk for frøhandel.

Grimstad Gartneri 1895.

I 1895, da Kristensen fikk anledning til å overta farsgården i Randers, besluttet han seg for å nedlegge skolen og selge gartneriet.

Det hører med til historien at familien Kristensen var blitt svært populær i Grimstad, og da familien med 8 barn og tjenestefolk den 6. oktober 1895 la ut fra Grimstad i en yacht for å reise til Fredrikshavn, var en stor folkemengde møtt opp på bryggen, og redaktør Hartmann i «Lillesands-Grimstad-Posten» holdt avskjedstale.

Mons Fuhr overtar[rediger | rediger kilde]

Mons Sjursen Fuhr fra Luster i Sogn, som var elev ved skolen, så muligheter for fortsatt drift av gartneriet, og ved låneopptak kjøpte han lagerbeholdningen av planter og firmanavnet og overtok leieforholdet til eiendommen med bygninger. Overtakelsen fant sted 1. oktober 1895, og det dyrkede arealet var da utvidet til 34 dekar.

Driften startet forsiktig med leveranser av blomster til utplanting, samt binding av buketter og kranser. I starten hadde bedriften ansatt to gutter med samlet årslønn på kr. 1 000,- Det var imidlertid frøene som var Fuhrs største interesse, og det var denne virksomheten som først ble utvidet, ved egen produksjon og innkjøp (mest fra Danmark) for videresalg. I starten ble det særlig satset på kålrotfrø. Prisen var den gang svært høy på slikt frø (ca. kr. 10,- pr. kilo). Snart engasjerte også bedriften kontraktdyrkere av frø, i starten i distriktet, senere også i Vest-Agder, Rogaland og andre steder i landet. Det ble også inngått kontrakt med frøavlere i utlandet. I 1902 var virksomheten økt til seks fast ansatte + sesongarbeidere. Frukttrær, bærbusker og frø ble levert over hele Sørlandet. Frøavlen utviklet seg videre, og det ble i tillegg til kålrot egetprodusert stamfrø av gulrot, sukkererter, bete, timian, salvie, hodekål, spisskål, pastinak, bønner, nepe, redikk, spinat m.fl. I tillegg ble det laget blomsterfrø av stemorsblomster, tusenfryd, forglemmegei, nemesia, iberis, helichrysum, kornblomst og ringblomst. Frøene ble kontrollert for spiringsprosent og avling på egne prøvefelt. Det ble utgitt en egen frøkatalog i lommeformat (Grimstadkatalogen).

I 1906 ble eiendommen frikjøpt, noe som ble starten på en svært aktiv tid. Frøavlen og frøhandelen hadde da utviklet seg slik at et «frørenseri» var påkrevd. I 1907 ble det oppført et bygg som inneholdt frørenseri og kjellerplass til 30 000 liter vin. Avfallet fra frørensingen ble nyttiggjort som "grøpp" til husdyrfor. I 1908 ble det bygget en «grøppkvern» og i 1909 en «sammaltkvern» og «grovsikt». I 1910 ble det oppført en kornmølle, og frørenseriet ble flyttet til denne bygningen. Denne bygningen brant imidlertid ned i 1919. Frørenseriet ble straks gjenoppbygget, mens møllen ble først gjenreist i 1925 (det var på den tid 2 andre store møller i distriktet).

Grimstad Gartneri 1920.

Videre ble det bygget flere drivhus, og arbeiderboliger. Frøavdelingen fikk eget trykkeri, og det ble opprettet sagbruk, kassefabrikk og bødkerverksted. En nærliggende møbelfabrikk ble innkjøpt og omgjort til husdyrbruk for svin, høns og hester.

Vinproduksjonen[rediger | rediger kilde]

Et par dager etter overtakelsen i 1895 giftet Fuhr seg med Juliane Marie ("Julla") Johnsen fra Stavanger. Juliane delte sin manns interesser for havebruk, og ville gjerne også gjøre egne forsøk. Hun startet derfor forsøk med legging av rabarbervin, og i 1900 var den første vinen, 300 flasker, klar for salg. Salget var vellykket, og de neste årene økte produksjonen med ca. 100% årlig. Grimstad garneri ble snart landets desidert største produsent av vin, og Grimstad ble kalt «Norges vinby».

Vinproduksjonen startet på loftet i hovedbygningen i 1897 i 30 liters ankere. Den første vinen var en blandet fruktvin. Etter 3 års lagring var vinen klar for salg hos lokale kjøpmenn. Salget gikk bra, og snart ble det behov for større lagerplass, og kjelleren under tingstuen ble utgravet, med plass til 6-7, senere 12 000 liter vin på små eikefat à 300 liter. Fra 1901 ble utelukkende rabarber brukt som fruktråstoff, og vinen ble solgt over hele Sørlandet («Fuhrs Rabarber-vin»). Allerede i 1907 måtte det bygges ny kjeller som rommet 30 000 liter, og året etter måtte denne utvides til plass for 90 000 liter. I 1914 ble det så bygget enda en ny vinkjeller, 10 meter bred og 40 meter lang. Denne ble også snart for liten (Under 1. verdenskrig var det problemer med import av vin, og stor etterspørsel etter norskprodusert vin), og i 1922 ble en ny stor betongbygning oppført (visstnok datidens største betongbygning) i 6 etasjer a 800m² (20m x 40m), med sentraloppvarming, heiser og med moderne maskiner. I 1926 ble det startet produksjon av Vermouth, ved tilsetning av en spesiell urteblanding. I 1930 kom Fuhr's hete fruktvin, som var så sterk som det den gang var mulig å få den (15-16%). I 1933 ble så «FUHR's Ekstra» lansert, som var en hetvin med 19% alkoholstyrke. Dette var en direkte konkurrent til spansk «madeira» og portugisisk «portvin», men da det ikke var tillatt å tilsette sprit til vinen, ble alkoholstyrken oppnådd ved en egen oppfunnet separator, som fjernet vann fra vinen.

Vinlaboratoriet[rediger | rediger kilde]

Fuhrs produksjonslokaler i 2015.

I 1933 ble landets første vinlaboratorium etablert i øverste etasje av vinkjelleren. Laboratoriets bestyrer, næringsmiddelkjemiker K.G. Puntervold, var utdannet ved NTH i Trondheim. (Han startet forøvrig i 1951 en egen bedrift med fremstilling av Kargus vingjær og Dux vinenzym). Laboratoriets oppgave var å videreforedle stedets særegne vingjær, samt jevnlig prøvetaking av vinen i samtlige vinankere.

Sjur Fuhr's inntreden og produksjon av eplemost[rediger | rediger kilde]

I 1932 tiltrådte Fuhrs sønn Sjur Fuhr firmaet, etter å ha gjennomgått vinskolen i Geisenheim am Rhein, deretter vinskolen i Montpellier, og studert vinavl i ulike land i Europa. I 1935 ble han sjef for vinavdelingen.

Ved 50-årsjubileet i 1935 hadde bedriften 65 fast ansatte funksjonærer og arbeidere. I sesongen ble det leiet inn betydelig ekstrahjelp. Prislisten på frø, som også inneholdt dyrkingstips, var på 64 kvartsider og ble utgitt i 25 000 eksemplarer.

I 1936 startet produksjonen av eplesaft (Fuhrs eplemost) ved «leiepressing» av epler; det vil si at bedriften tok imot epler fra bønder og haveeiere fra hele Sørlandet, som, ved å levere et antall kilo epler for pressing, kunne kjøpe tilbake ferdig eplesaft tilsvarende leveransen av epler (1,25kg epler pr. 0,7l eplemost) til redusert pris (ca. 40% rabatt). Kjøperne kunne også levere 0,7 liters glassflasker med skrukork. Dette opplegget ble nærmest umiddelbart en suksess, og førte til en hektisk høstsesong ved bedriften helt frem til bedriftens nedleggelse. I 2001 ble hele konseptet (inkludert merkenavnet) overtatt av K.G. Puntervold A/S, og Fuhrs Eplemost er stadig for salg i dagligvareforretninger over store deler av landet.

1940 - 1945[rediger | rediger kilde]

I krigsårene valgte Mons Fuhr (som tidligere hadde gode forretningskontakter i Tyskland, samt i lengre tid vært aktiv i Nasjonal Samling) å samarbeide med okkupantene for at bedriften kunne fortsette som tidligere. For bedriften var dette samarbeidet vellykket, men det fikk alvorlige konsekvenser ved rettsoppgjøret etter krigen.

Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]

I 1946 ble Mons Klingenberg Fuhr tiltalt ved Agder lagmannsrett. I 1947 ble saken overført fra Agder lagmannsrett til Grimstad byrett, og i 1948 ble det tatt ut tiltalebeslutning og saken ble behandlet i Grimstad byrett. Etter fem dagers rettsmøte falt dommen på tvangsarbeid i et år og åtte måneder og en bot på kr 20.000, inndragning av kr 38.000 og erstatning kr 600.000. Både Fuhr og Erstatningsdirektoratet anket saken til Høyesterett.

I 1950 ble det inngått forlik mellom Erstatningsdirektoratet og Mons Fuhr. Anken til Høyesterett ble trukket av begge parter. Det økonomiske ansvar ble nedsatt til kr 358.000 (bot 20.000, inndragning 38.000 og erstatning 300.000). Det ble etter forliket innbetalt kr 58.000  (bot og inndragning pluss kr. 100.000 i avdrag på erstatningen.

Fuhr ble i 1951 benådet slik at fullbyrdelsen av frihetsstraffen utsto med en prøvetid på tre år.

Etter søknad fra Mons Fuhr’s arvinger ble erstatningen i 1955 nedsatt av Justisministeren til kr 150.000 mot at restansen på kr 50.000 ble  innbetalt.

Perioden etter krigen ble vanskelig for bedriften.  Fra 1941 ble det innført rasjonering på vin og brennevin. Rasjoneringen opphørte i 1946 da det ble innført krisetilleggsavgiftpå 50%, som ble forhøyet til 100% i 1947. Vinsalget gikk ned med 25% i perioden 1945-50, og med hele 60% i årene 1948-51 i forhold til  perioden 1934-39. Også Vinmonopolets salg av fruktvin ble mer enn halvert i de to årene etter avgiftsforhøyelsen i 1947.

Salg av frø gav et vesentlig bidrag til lønnsomheten under krigen. Frøbeholdningene var ansatt lavt, og ved salg ble det realisert store gevinster. Da krigen var over møtte frøforretningen problemer med lavere marginer forårsaket av priskontroll, høyere kostnader og behov for oppbygging av lagerreserver.

Skattenivået etter krigen var meget høyt inkludert nye ekstraskatter. Skattene ble ilignet basert på tre års gjennomsnittsligning, så selv om det ble gjort avsetninger i regnskapet kom betalingen og likviditetsproblemene først i perioden 48/50 da der var vesentlig lavere inntekter. Ifølge regnskapene hadde bedriften en skattbar inntekt på 1,17 millioner i perioden 1941-50, og betalte skatter for samme periode med kr 1,14 millioner.

For å bedre likviditeten ble Eddikbryggeriet i 1947 solgt til et andelslag.

Arkivet[rediger | rediger kilde]

Arkivet etter Grimstad Gartneri befinner seg ved KUBEN i Arendal. Arkivet inneholder blant annet kopibøker, vinanalyser, ordrebøker, lønningskort og regnskap. Arkivet dekker perioden fra 1907 til 1973.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Grimstad - Norges største vinby, avtrykk.no, 21.08.2018

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Grimstad Gartneri 1885-1935 – 50 års jubileumsskrift – 68 sider.
  • Olav Hamran og Christine MyrvangFIIN GAMMEL, Vinmonopolet 75 år, 493 sider – 1998 – ISBN 82-518-3738-3
  • Mons Klingenberg Fuhr, Grimstad
  • Riksarkivet. Landsvikoppgjøret sak 183/45 og 342/45 eske 1 til 3.
  • Grimstad Gartneri’s regnskaper
  • Jan Fuhr Assev

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]