Berliet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Berliet
Org.formaksjeselskap
Etablert1901
Opphørt1978
HovedkontorLyon
Bransjebilindustri
Grunnlegger(e)Marius Berliet
Nettsidehttp://www.fondationberliet.org/

Berliet var en fransk produsent av biler, lastebiler og andre nyttekjøretøy. Firmaet ble skiftet i 1899 av Marius Berliet, men i 1902 overtok han Audibert & Lavirotte fabrikk i Lyon og etablerte seg som en seriøs aktør i kjøretøymarkedet under det offisielle navnet Automobiles M. Berliet SA. Berliet var et suksessrikt merke som var eksportert til en rekke land deriblant Norge fram til 1967, da det ble kjøpt av Michelin. Det ble siden underlagt Renault fra 1974, og slått sammen med Saviem under et nytt navn i 1978. Merkenavnet forsvant i året 1980.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Marius Berliet i 1894 innledet de første eksperimentene for å bygge «selvdrevne kjøretøyer», og bygget sitt første motorkjøretøy i det neste året.[2] I 1899 startet han produksjonen av motorkjøretøyer i et bilverksted, hvor man utviklet fram diverse bilmodeller. I 1902 overtok Berliet en fabrikk fra Audibert & Lavirotte i Lyon. Berliet startet produksjon av firesylindrede modeller med stålramme i stedet for tre. Året etter lanserte han en modell som var svært lik den daværende Mercedes-bilen. I 1906 solgte Berliet produksjonslisenser for tre bilmodeller (20, 40 og 60 hestekrefters motordrift) til American Locomotive Company som vil sette disse i produksjon i tre år på Rhode Island.[3].

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Berliet CBA fra Første verdenskrig.

Frem til 1. verdenskrig solgte Berliet en rekke modeller fra 8 til 60 hestekrefter. Hovedmodellene var utstyrt med firesylindrede motorer (2 412 og 4 398 cm³), og det ble også produsert en sekssylindret modell på 9,5 liter (9 500 cm³). En modell med 12 hestekrefter og 1 539 cm³ ble produsert mellom 1910 og 1912. Fra 1912 ble sekssylindrede modeller kun produsert på bestilling. Den første lastebilen var bygget, var en frambygd lastevogn på 2 tonns nyttelast, som straks utvidet seg til en familie av ulike lastebiler fra 1 1/2 t til 4 tonns i 1909.[4] Den franske hæren ønsket seg motortransport, og i 1909 lagt krigsministeriet ut anbud for lastebilprodusentene for å finne fram disse som kan tilfredsstille de strenge kravene, og her hadde Berliet en sterk fordel med sin Berliet Type M fra 1910. Allerede i 1914 hadde man et spektrum av ulike lastebilmodeller fra 1 tonn til 6 tonn med firesylinders bensinmotor.[4]

CBA-modellen med 3 tonns nyttelast ble akseptert av Services des Mines i 1913, og det var tidsnok for å dekke hærens behov ved krigsutbruddet i 1914. Berlier måtte utvide sin produksjonskapasitet flere ganger i løpet av krigen og forstørre den månedlige produksjonen fra 142 lastebiler i januar 1916 til 1,000 i januar 1918. En stor del av lastekjøretøysparken på 3,500 lastebiler som var stilt til disposisjon for de franske styrkene på Verdun-fronten under Slaget om Verdun på den viktige forsyningsruten Voie Sacrée er av merket Berliet. Produksjonen var todelt; chassisene var bygget i Monplaisir og karosseriene i Vénissieux for å ha så rask tempo som mulig i leveransene til det franske militæret. Man hadde også påtatt seg en del av ansvaret for produksjonen av stridsvognen Renault FT-17, 1,025 skal ha blitt levert fra Vénissieux i løpet av krigen.[5] Nesten 25,000 lastebilchassis av type CBA var levert under krigen, med kjededrift og en 5,3-liters bensinmotor.[4]

Krigsproduksjonen hadde utvidet Berliets kapasitet, men reduserte kjøretøysprogrammet til et absolutt minimum slik at man måtte begynne helt på nytt, og da den franske regjeringsmakten autoriserte salg av etterkrigskjøretøyer og krigsmateriell fra 3. november 1919, skulle man i likhet med mange andre europeiske kjøretøyprodusenter oppleve et kollaps i markedet.[6] Dette rammet den franske bilindustrien så sterkt, at Berliet var nødt til å søke finansiell redning.[7] Det tok lang tid for å komme seg over knekket, men med fornyet energi gjenreiste man tilbudsprogrammet med nye modeller.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Marius Berliet presenterte sin personbil i Paris-motorutstillingen i oktober 1919, som var av type 14 CV (3 296 cm³) torpedo (snutebil) «Berliet Type VB». Den var basert på den amerikanske Dodge som hadde fått rykte på seg for sterk robusthet i krigens tid, men det var brukt fransk stål av dårligere kvalitet enn amerikansk stål, og det oppsto en klagestorm så snart dette kvalitetsfallet var oppdaget. Dette var meget skadelig for firmaets rykte som bilprodusent, ikke minst ettersom man var meget ambisiøst med planer om 100 biler per dag. Det ble et tapsprosjekt med 55 millioner franc i løpet av ett år, og Marius Berliet var tvunget til å akseptere administrasjonsstyring under press fra bankene for å redde firmaet. Markedet tok seg opp samtidig som Berliet konsentrerte seg om å ha et bredt program av ulike modeller, slik at gjelden kunne nedbetales, og i 1929 gjenvant han kontrollen på nytt. Klok av skade presenterte han mange ulike modeller under Paris-motorutstillingen i oktober 1924, selv hvis de alle delte den samme 4-liters motoren med mindre variasjoner.[8]

  • «Type VI»: Lansert 1924 med en 1,160cc (7HK/CV) OHC motor. Akselavstand 2 800 mm (110,2 ")
    Prislapp Okt. 1924: 16,260 francs (bare chassis), 21,500 franc (Torpedo), 25,500 francs (berline/saloon/sedan)
  • «Type VRC» med en 2,603cc (12 HK/CV) sideventilmotor. Akselavstand 3 060 mm (120,5 ")
    Prislapp Okt. 1924: 20,600 franc (bare chassis), 26,500 francs (Torpedo), 34,000 franc (berline/saloon/sedan)
  • «Type VM» med en 3,296cc (16 HK/CV) sideventilmotor. Akselavstand 3 150 mm (124,0 ")
    Prislapp Okt. 1924: 24,800 francs (bare chassis), 33,000 franc (Torpedo), 41,650 franc (berline/saloon/sedan)
  • «Type VRK» / 2½-liter" med en 2,480cc (16 HK/CV) OHV engine. Akselavstand 3 350 mm (131,9 ")
    Prislapp Okt. 1924: 30,000 francs (bare chassis), 46,500 franc (Torpedo), 48,500 francs (berline/saloon/sedan)
  • «Type VK» med en 3,958cc (18 HK/CV) OHV motor. Akselavstand3 585 mm (141,1 ")
    Prislapp Okt. 1924: 48,500 franc (bare chassis)

Fra 1925 produserte Berliet sine egne bilkarosseri, og innenfor lastebilmarkedet hadde man vunnet seg kunder med firehjulsdrift i 4x4 og 6x6 hjuloppsetting med både frontmotor og hekkmotor, samtidig som man viet oppmerksomhet mot alternative drivstoff i tillegg til bensin. Vedgassgeneratorer av Imbert-system var utviklet og testet, og deretter satt i produksjon fra 1927. Batteridrift var også testet på lastebilmodeller.[4] Dette var oppfulgt med installasjon av dieselmotor i en gammel CBA-lastebil i 1930, og i det neste året kom Berliet GD2 i produksjon med dieselmotor.

I 1927 ble sekssylindermotoren introdusert for publikumet, og i oktober 1928 under Paris-motorutstillingen var fire nye bilmodeller offentliggjort, av disse hadde tre bilmodeller sekssylindersmotorer.[9]

  • «9CV»: 1.5-liter 4-sylinders motor. Akselavstand 2 800 mm (110,2 ")
  • «10CV»: 1.8-liter 6-sylinders motor. Akselavstand 2 900 mm (114,2 ")
  • «11CV»: 2.0-liter 6-sylinders motor. Akselavstand 2 900 mm (114,2 ")
  • «20CV»: 4.0-liter 6-sylinders motor. Akselavstand 3 600 mm (141,7 ")

Men krakket kom i 1929, og dette sendte kjøretøysmarkedet ut i krise samtidig som Berliet var nødt til å rasjonalisere i tilbudsprogrammet, ved å kutte ned på personbilene til fordel for lastebilene og bussene. Den klassiske lastebilen av type CBA var endelig avløst av den mer moderne etterfølgeren GDL i 1933.[10] I dette året ble den siste personbil som sedan introdusert på Paris-motorutstillingen, og den siste personbilen som var satt i produksjon, er Berliet Dauphine 11CV med en 1 990 cm³ stor motor. Produksjonen stoppet i 1939, og de siste chassisene var levert med Peugeot 402-karosseri.[11]

Galleri (Personbiler)[rediger | rediger kilde]

Den andre verdenskrigen[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1930-tallet markerte Berliet seg som en fremragende lastebilprodusent med bussproduksjon i tillegg, med størst fokus på mellomtunge og tunge lastebiler. Man hadde ulike modeller i hele spektrumet opptil 15 tonns nyttelast ved krigsutbruddet i 1939, de fleste i frambygde førerhus selv om de tyngste hadde motoren foran frontakselen. Både bensin- og dieselmotor var tilgjengelig for de fleste modellene, spesielt 5-tonneren.[10] Et eksempel er Berliet DDR-modellen fra 1934 som var i produksjon i 17 år, fordelt på diesel (45 %), gass (31 %) og bensin (24 %). Men denne suksessen forstyrres av politiske inngrep med et restriksjonsregime som rammet veitransporten sterkt, og produksjonstallene for de franske lastebilprodusentene fulgt ikke de internasjonale tendensene - i året 1936 var 25,000 lastevogner levert - mot Tyskland som hadde 76,000 og mot Storbritannia som hadde 104,000.[12].

Krigsutbruddet i september 1939 fulgt til omstillingsarbeid for å forbedre Berliet-fabrikkene for ammunisjonsproduksjon, men etter Frankrike var beseiret i sommeren 1940, ble lastebilprodusenten kastet ut i en meget turbulent tid, og Berliet med hans sønnene ble anklaget for kollaboratørvirksomhet innenfor Vichy-regimet og under den tyske okkupasjonen. Berliet-produksjonen hadde falt meget drastisk slik at bare 2,04 % av de leverte franskbygde kjøretøyene fra 1. oktober 1940 til 31. juli 1944 var kommet fra hans fabrikk - ennå besluttet republikkskommisærene i Lyon som var utpekt av Charles de Gaulle, å sette Marius Berliet i arrest og konfiskere hans fabrikkene.[13] Marius Berliet som et resultat av den meget dårlige behandlingen ble syk, og døde i 1949.[14]. Berliet-fabrikkene var utsatt for en fiendtlig overtagelse som ble reversert i 1949 da staten måtte gi fra seg kontrollen.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Berliet GLR.
Berliet TR semitrailer.
Berliet Stradair

Lastebilene[rediger | rediger kilde]

Etter firmaet var returnert til eierne, begynte produksjonen å ta seg opp på nytt, blant annet ble Berliet GLR med en totalvekt på 13 tonn presentert under Paris-motorutstillingen i oktober 1949. Denne lastebilen var i produksjon fram til 1977 med over 100,000 eksempler - de tyngste variantene hadde en totalvekt på 19 tonn.[15] Dette var etterfulgt av Berliet GLG i 1951, Berliet GLM og Berliet GLA i 1953 - sistnevnt var den siste lastebil med bensinmotor, med en 5-liters bensinmotor på 100 hestekrefter, med en totalvekt på 7,75 tonn (4-5 tonns nyttelast). Den kunne også ha dieselmotor, og var et populært valg for distribusjonsoppdrag.[10][16].

Berliets eksport var rettet østover og sørover, med Kina, Afrika og Sør-Amerika som satsingsområder for selgerne som også hadde hellet med seg i Spania og Portugal. I Spania ble SA de Vehicules Automoviles i Valladolid åpnet for lisensproduksjon av Berliet-kjøretøyer i 1957, og var i full produksjon blant annet av GCW GPS-modell på 38 tonn, fram til 1965.[10] I 1964 hadde Berliet fått i stand en avtale med Alvis Ltd. om gjensidige støtte - de franskbygde 6x6 kjøretøyene vil bli tilgjengelig for det britiske markedet som Alvis-Berliet, mens Berliet vil åpne opp markedet på Vest-Europa for Alvis Stalwart 6x6 kjøretøyer. Men denne avtalen ble avbrutt da Leyland Motor Corps. kjøpt Alvis mens SA Andre Citroen overtok Berliet i 1967.[10]

Som spesialsbestilling for oljeleting i Sahara utviklet Berliet «verdens største lastevogn» i 1957, et stort 6x6 kjøretøy med 30-liters Cummins V12 tolvsylindersmotor på 600 hestekrefter i ytelse og totalvekt på 100 tonn. Bare fire eksempler var bygget av Berliet som Berliet T100. Med dette innledet lastebilprodusenten produksjonen av en rekke typer ment for forholdene i Afrika, blant annet Berliet GBC 6x6 lastebiler i 1957 som var kalt «Gazelle», 32,000 eksempler var produsert. Man hadde også Berliet GBO og Berliet TBO for de afrikanske forholdene.

Utover årene utvidet Berliet seg inn i nisjemarkedene inkludert anleggsmaskin og dumperkjøretøyer, og deretter satset på sterk teknisk improvisering, noe som førte dem inn i et samarbeid med den progressive Citroën. I 1965 ble Berliet Stradair introdusert som en revolusjonær frambygd lastevogn med luftfjæring, hydropneumatiske bremser, avansert girsystem og og firesylindersmotor på 80 til 120 hestekrefter, med en nyttelast på 4 til 6 tonn. Dette var reklamert under navnet Citroën-Berliet fram til 1968 med sitt spesielle fjæringssystem.[10]

I 1967 ble Berliet kjøpt av Citroën. Dette avsluttet ikke lastebilproduksjonen, «G»-serien utvides med nye modeller som GBH og GLM i 1967 (disse vil få nytt navn, Renault CBH og var tatt ut av produksjon i 1987), fra GVW på 6 tonn til GBH på 32 tonn. De fleste nyvinninger innenfor lastebilteknologi var blitt en del av hverdagslivet, blant annet KB 2400 med tippeførerhus i 1970, den forbli i produksjonen fram til 1996. «KB»-serien var om mellomtunge lastebiler for mellom 10 og 20 tonn, mens «TR»-serien var om trekkvogn med trekkraft for opptil 120 tonn. Det fleksible og komfortable tippeførerhuset (etter datidens standard) var adoptert av Ford for sin tungvekterlastebilen «Transcontinental» for markedet i Europa.[10]

Etter Renault oppkjøpte seg aksjemajoriteten klarte man å bringe Berliet under egne kontroll fra 1974. Da hadde Citroen-Berliet i 1967 overtatt 58 % av det franske markedet for kommersielle kjøretøyer på over 6 tonn. Men oljekrisen i 1973 kastet Michelin-konsernet ut i krise, og det var besluttet å legge ut aksjene i begge firmaene ut for salg. Mens Citroen var overtatt av Peugeot, ble Berliet underlagt rivalen Saviems kontroll gjennom Renault. I 1978 ble Berliet og Saviem slått sammen under navnet Renault Véhicules Industriels.

Busser[rediger | rediger kilde]

Med basis i GLA-lastebilchassiset ble PLA-bussen med 28 til 33 seter lansert i 1951 som den første Berliet-buss siden 1930-tallet, og etter hvert ble en rekke ulike bussvarianter for forskjellige spesifikasjoner som setekapasitet, størrelse, rekkevidde og annet presentert av Berliet i løpet av 1950-tallet.

I 1960-tallet bygget Berliet sin største buss, PH-180, en leddbuss på 18 meter lengde med kapasitet for opptil 180 passasjerer ved å ha en lang leddvogn med to dobbeltdør på den ene siden. Man hadde også ulike busser med kapasitet for mellom 80 og 100 passasjerer, som PH-100, PR-100 og trolleybuss av type ER100. I Polen ble PR100 produsert under lisens av bussprodusenten Jelcz under egne merkenavn.[10]

Berliet i Norge[rediger | rediger kilde]

Ekebergbanen buss C-4052

Det meste kjente Berliet-kjøretøyet i Norge er en buss, AS Ekebergbanens første innkjøpte busseserie av merke Berliet fra 1924 som ble brukt i den populære komediefilmen Bussen fra 1961 som et gammelt og langsomt busskjøretøy i en tid hvor alt skulle være moderne og gå raskere.[17] 4 Berliet lastebilchassiser var levert til Skabo Jernbanevognfabrikk hvor disse fikk karosseri med utvendig teakpanel med to døråpninger på den ene side og høye glassruter, med et avdelt rom som røykkupé. Ekebergbanen startet ruten fra Lilletorvet på Grønland til Abildsø via Ryen, denne ble senere utvidet helt til Goldheim under navnet Østmarksbanen.[18] Samtidige buss hadde registreringsnumre fra C-4051 til C-4054, bare en buss har blitt bevart av Oslo Sporveier og deretter Sporveismuseet; C-4052.[19] Da filmprosjektet startet, var bussen hentet ut og restaurert i året 1958, etter filminnspillingen ble den levert til Lokaltrafikkhistorisk forening som plasserte bussen på Sporveismuseet i Majorstua.[17]

Det franske merket oppnådde en marginal posisjon i det norske lastebilmarkedet i mellomkrigstiden, bare syv Berliet vare- og lastebiler var registrert i året 1927. Det norske militæret fattet interesse for generatordrevne lastebiler som hadde vedgassgenerator, og Hærens Automobilkorps anskaffet seg en Berliet for utprøving i 1927. Skabo Jernbanevognfabrikk leverte også karosseriet for chassiset, som hadde en stor sidemontert generatormotor. Bilen ble ikke etterfulgt av andre.[20] Det var først etter krigens slutt man hadde flere registrerte Berliet-kjøretøyer, som var kommet inn i landet i løpet av krigen, de fleste var førkrigsmodeller av type VDA med 3 tonns nyttelast. Det var 23 Berliet lastebiler. Siden den gang har det ikke blitt importerte flere kjøretøyer av det franske merket til Norge.[1]

Modeller[rediger | rediger kilde]

Berliet PH 12-180, Lyon i 1967, den første leddbuss i Frankrike.
Berliet PCM-U, Grenoble i 1975.

Bussmodeller[rediger | rediger kilde]

  • CBL 1922
  • VMSD 1927
  • CBOV 1927, inkludert disse for sporvognselskap av Perpignan
  • Gassdrevne GSBG av 1927, inkludert de for Lyon
  • PBG 1931
  • GPS med tre aksler fra 1932
  • GDSL (Diesel) fra 1934-38 (66 busser for Lyon-OTL)
  • PCKBG med forgasser, 1938
  • PCK 7 og 8, 1947 (Mange franske byer, inkludert 65 eksemplarer i Lyon)
  • PCR 8, 1950 (Lyon , Marseille)
  • PLA 5, 1952
  • PLB 6 og 8, 1952
  • PLR 8 og 10 fra 1954 til 1962, for mange franske byer
  • PBR 10 og 15 med 3 aksler fra 1954 til 1961 for Algiers , Marseille , Lyon
  • PCP 10 1955, med 100 eks. for RATP i Paris
  • PCS 10 1960, med 50 eks. for RATP i Paris
  • PH 80 1959, inkludert disse for Lyon og Grenoble
  • PH 100 1962, inkludert disse for Lyon, Marseille, Nice, Grenoble og Geneve (Sveits, 15 busser med serie 401-415 for CGTE)
  • PH 12-100 1965, PH 100 med PCM frontpanel, inkludert de for Marseille
  • PCM 1965, inkludert disse for TCRL i Lyon, for SGTE i Grenoble
  • PCM-R 1965, inkludert disse for RATP i Paris
  • PH 12-180 1966, første leddbuss i Frankrike, bygget for Lyon og Algiers (PH-180)
  • PCM-RE 1968, 25 dobbeltdekkerbusser til RATP i Paris
  • PGR 1968, 500 eksempler med redusert størrelse, for RATP i Paris
  • PR 100 1971, inkludert de for SEMITAG (Grenoble), de for Marseille, Nice, Nantes og de for RATP i Paris
  • PR 110 for Polen bygget i Vénissieux, deretter under lisens av Jelcz i Polen
  • PR 100-2, inkludert de for Marseille og de for SEMITAG i Grenoble
  • PR 100 MI, inkludert de for Reims, de for SEMITAG i Grenoble
  • PR 180 leddbuss fra 1979, inkludert de for Reims, de for SEMITAG i Grenoble og de for RATP i Paris

Turbusser[rediger | rediger kilde]

  • Berliet 1 CB fra 1911
  • CBO av 1922 på CBA chassis
  • CBO fra 1923 , alpinbuss, inkludert de som leveres til PLM for veitjenester på ruten des Alpes .
  • GDHV av 1927 på GDR-chassis
  • VMSD av 1927
  • PGB av 1931
  • GPS av 1932
  • 1939 PS på VDC chassis
  • PHN «Randonnée» 1960, inkludert i Grenoble for Alpene og som «Europabuss» Genève - Grenoble - Nice .
  • PHC «Escapade» 1962
  • Stradair 20 med busskarosseri
  • Cruisair 1 fra 1969 med 29 seter.
  • Cruisair 2 fra 1969 med 39 seter.
  • Cruisair 3 fra 1969 med 49 seter.
  • PR 14 1975
  • PR 14 S fra 1976

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Rolseth, s. 36-37 (1940-1990)
  2. ^ Louis Muron - Marius Berliet - Éditions Lugd, 1995, s. 23
  3. ^ AFB - ALCO, extraits de presse américaine 1905: The Horseless Age, vol. 16 - 21/5/1905 s.10 - Cycle & Automobile Trade Journal, 8/1905, s. 68 - The automobile, 8/6/1905 s. 701 - Automobile Review, 6/15/1905, s. 583
  4. ^ a b c d Miller. s. 94
  5. ^ Article " Le char Renault FT " C.H. Tavard in l'Automobiliste nr. 50, s. 96-97.
  6. ^ La loi du 2 juillet 1919 institue une forme de dépôt de bilan pour les entreprises brutalement privées de commandes militaires après l'Armistice.
  7. ^ Louis Muron, " Marius Berliet, 1866-1949", Éditions Lugd, 1995 - s. 99.
  8. ^ «Automobilia». Toutes les voitures françaises 1925 (salon [Oct] 1924). Paris: Histoire & collections. Nr. 72s: 61. 2005. 
  9. ^ «Automobilia». Toutes les voitures françaises 1929 (salon [Paris, Oct] 1928). Paris: Histoire & collections. Nr. 84s: 61. 2006. 
  10. ^ a b c d e f g h Miller, s. 95
  11. ^ «Automobilia». Toutes les voitures françaises 1940-46 (las années sans salon). Paris: Histoire & collections. Nr. 26: 16. 2003. 
  12. ^ AFB - L'Argus, nr. 506 bis - 25:05:1937 - statistiques annuelles
  13. ^ Renaud de Rochebrune - Jean-Claude Hazera " Les patrons sous l'occupation " - Éditions Odile Jacob, s.97
  14. ^ Monique Chapelle " Berliet " - Éditions le Télégramme, 2005 - s.17.
  15. ^ Monique Chapelle " Berliet " Éditions Le Télégramme, 2005,s. 53
  16. ^ Monique Chapelle " Berliet " Éditions Le Télégramme, 2005, s. 48.
  17. ^ a b Sekne, s. 77
  18. ^ Strandhoft, s. 19
  19. ^ Strandholdt, s. 128
  20. ^ Rolseth, s. 214 (1900-1940)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Denis Miller; The Illustrated Encyclopedia; Trucks and Buses Quantum Books 2002, ISBN 1-86160-603-6
  • Asbjørn Rolseth; Norsk lastebilleksikon; Lastebiler i Norge 1900-1940 Bilforlaget 2007 ISBN 9788291062105
  • Asbjørn Rolseth; Norsk lastebilleksikon II; Lastebiler i Norge 1940-1990 Bilforlaget 2009 ISBN 9788291062112
  • Ivar Sekne; På sporet av den nye tid: Ekebergbanens historie Dreyers Forlag 2017 ISBN 978-82-8265-411-1
  • Thorleif Strandholt; A/S Ekebergbanen 1914-1965 Sporvejhistorisk Selskab 1996 ISBN 87-87589-33-8
  • J. Borgé og N. Viassnoff; Berliet de Lyon éditions E.P.A., 1981. ISBN 2-85120-127-1 (Fransk)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]