Berkeley Software Distribution

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Berkeley Software Distribution (BSD)
Berkeley Software Distribution (BSD)
De tre siste bokstavene til FreeBSD's logo
Berkeley Software Distribution (BSD)
4.3 BSD fra University of Wisconsin–Madison, som kjører i en SIMH VAX-11/780 simulator.
Skaper Computer Systems Research Group ved
University of California, Berkeley
Utvikler Computer Systems Research Group ved
University of California, Berkeley
Utgitt 9. mars 1978; 38 år siden (1978-03-09)
Nyeste versjon 4.4BSD-Lite Release 2 (2. juni 1995; 21 år siden (1995-06-02))
Status Ikke aktiv
Plattform PDP-11, VAX, Intel 80386
Skrevet i C
Skrivebordsmiljø Kommandolinjebasert operativmiljø
OS-familie Unix
Type Tidsdelte systemer
Kjerne Monolittisk
Lisens BSD-lisensen
Nettsted www.bsd.org
Forgjenger Forsknings-Unix
(UNIX versjon 6)
Etterfølger 386BSD, NetBSD, FreeBSD, OpenBSD, DragonFly BSD m.fl.

Berkeley Software Distribution (BSD) - også kjent som Berkeley Unix - er et historisk UNIX-basert operativsystem utviklet og distribuert av Computer Systems Research Group (CSRG) ved University of California, Berkeley (UCB) i perioden 1978 til 1995.

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen for BSD går tilbake til 1974, da professor Bob Fabry ved UCB skaffet en kildekode-lisens til Unix fra AT&T, og UNIX versjon 6 ble introdusert i forskning og undervisning ved UCB. Å utvikle en egen distribusjon av Unix var aldri en intensjon, men stor interesse fra andre akademiske institusjoner gjorde det naturlig å dele Berkeley-forbedringene. Første versjon (BSD 1) ble distribuert i 1978 til omkring 30 akademiske- og forsknings-institusjoner for minidatamaskinen PDP-11.

Digitals VAX-arkitektur ble introdusert i oktober 1977, og ble raskt populær i tekniske og akademiske miljøer. Slektskapet til PDP-11 gjorde det relativt enkelt å flytte Unix til den nye 32-bits arkitekturen. UNIX/32V – en portering av UNIX versjon 7 – ble tilgjengelig fra AT&T Bell Labs medio 1979, og fant raskt veien til Unix-miljøet på Berkeley-universitetet. De var ikke imponert. UNIX/32 utnyttet i beskjeden grad den nye arkitekturens egenskaper. Spesielt var manglende støtte for virtuell hukommelse hemmende. I løpet av noen hektiske sommermåneder utviklet studenter og ansatte ved universitetet en ny OS-kjerne for VAX, med full støtte for virtuell hukommelse. Kjernen ble kombinert med verktøy og kommandoer fra siste PDP-11 distribusjon (BSD 2), og BSD 3 var et faktum.

BSD 3 representerte en milepæl på flere måter, ikke minst fordi den vakte forsvarsdepartementets interesse: Forsvarets forskningsprogram ønsket et operativsystem for minimaskiner med innebygget støtte for ARPANET, som var under utvikling. Med BSD3 som utgangspunkt og nettverksutvikling som motivasjon, fikk CSRG finansiering for videreutvikling av Berkeley Unix som holdt BSD4-prosjektet gående i mer enn 10 år, og leverte det fagbladet Information Week i 2006 kalte «The greatest software ever written»[1].

BSD bidro sterkt til Unix-bølgen som preget IT-markedet gjennom hele 80- og deler av 90-tallet. 4.2BSD (VAX, 1983) hadde virtuell hukommelse, nytt filsystem og TCP/IP innebygget. Systemet støttet en rekke ulike nettverks-teknologier inklusive Ethernet, og demonstrerte i praksis ARPANETs (senere Internet) potensiale. Med BSD 4.2 kildekode fra Berkeley og nødvendig lisensiering fra AT&T vokste det frem en flora av UNIX-orienterte arbeidsstasjons- og minimaskin-leverandører gjennom hele 80-tallet. Samtidig oppdaget selskapet bak PDP og VAX-maskinene, Digital Equipment Corporation (DEC), at deres egne operativsystemer ble droppet til fordel for Unix, ikke bare i akademiske miljøer, men også i det kommersielle markedet. Resultatet ble en egen BSD-basert variant fra DEC: ULTRIX.

På kollisjonskurs med AT&T[rediger | rediger kilde]

AT&Ts kommersielle versjon, UNIX System III, ble lansert omtrent samtidig med 4.2BSD, men manglet både nettverksstøtte og en lang rekke verktøy som Berkeley Unix allerede hadde gjort uunnværlige i Unix-miljøer. UNIX System III ble en flopp, og ble erstattet av UNIX System V 2 år senere.

Influens fra Berkeley var tydelig allerede i UNIX versjon 7, som ble tilgjengelig fra AT&T noen måneder etter den aller første BSD-versjonen høsten 1978 (BSD 1). Senere økte populariteten av Berkeley-distrusjonene jevnt i akademiske miljøer, som ihht. AT&Ts lisensregler hadde fribillett til koden . Med 4.2BSD tok interessen av også i kommersielle miljøer. De fleste Unix-varianter introdusert etter 1983 var sterkt influert av - og helt eller delvis basert på BSD kildekode – inklusive AT&Ts UNIX System V release 4, som ble utviklet i samarbeid med Sun Microsystems og generelt tilgjengelig i 1989.

Det som senere er blitt kjent som Unix-krigen, og som først kulminerte etter at Open Software Foundation (OSF) ble etablert som maktfaktor i markedet, sto i hovedsak mellom Berkeley Unix og ulike utgaver av AT&T Unix. De to lignet på hverandre, men var programmeringsmessig (APIer) og bruksmessig ulike, spesielt med hensyn til håndteringen av nettverk. OSF etablerte standarder for APIer og kommandoer, og bidro til å flytte fokus fra opprinnelse til tekniske egenskaper og reell kompatibilitet. Videre sørget samarbeidet mellom Sun Microsystems og AT&T for å forene de to til en noenlunde felles plattform.

Kostbar lisensiering fra AT&T var kontinuerlig en hemsko for BSD Unix og en torn i øyet for utviklingsmiljøer. For hver BSD-utgave ble restene etter den opprinnelige AT&T-koden mindre, og lisensieringen tilsvarende mer urimelig. Etter slippet av 4.3BSD i 1986, og oppdateringen 4.3BSD-Tahoe i 1988 ble det gjort en grundig gjennomgang av systemet for å spore opp rester av AT&T-lisensiert kode. Resultatet ble NET/1, en fri (open source) utgave av 4.3BSD. Ikke et kjørbart system, men komplett nok til at kompetente utviklingsmiljøer kunne utvikle til resten selv. 2 år sendere kom NET/2, et komplett BSD-system uten AT&T-kode og dermed uten behov for lisensiering. NET/2 ble basis for 386BSD, en full implementasjon av Berkeley Unix for Intels 386-arkitektur, og den første av en serie slike implementasjoner. BSD var endelig åpent, Open Source og lisensiert under den såkalte BSD-lisensen, med revisjoner i 1990 og 1999.

AT&T var lite tilfreds med denne utviklingen, og sørget i mange år for å stikke kjepper i hjulene for open source BSD.[2] Først i 1994 endte den juridiske bataljen, stort sett i Berkeleys favør. Kort tid etter kom 2 utgaver av 4.4BSD: 4.4BSD-Lite, fri for AT&T kode og fritt distribuerbar, og 4.4BSD-Encumbered, som fortsatt hadde enkelte AT&T-komponenter og ble distribuert til miljøer med AT&T-lisens.

Den 2. juni 1995 kom siste utgave av Berkeley Unix – 4.4BSD-Lite-2. CSRG ble oppløst kort tid etterpå.

Rollemodell[rediger | rediger kilde]

BSD Unix ble rollemodell og referansemodell for en lang rekke operativsystemer på 80- og 90-tallet. Ikke minst har Linux tungt slektskap med BSD, selv om kildekoden og implementasjonen er forskjellig.

Kildekoden til TCP/IP-implementasjonen i Windows NT 3.1 var hentet direkte fra BSD. Operativsystemene Mac OS X og iOS, så vel som det tidligere operativsystemet NeXTSTEP (også kjent som OPENSTEP), er avleggere av BSD. BSD har gitt opphav til en hel familie av derivater, de fleste frie og åpne Unix-liknende operativsystemer på linje med Linux. Av disse kan nevnes 386BSD, NetBSD, FreeBSD, OpenBSD, DragonFly BSD og GhostBSD.

BSD i Norge[rediger | rediger kilde]

BSD 4.x var i bruk i enkelte akademiske og forsknings-miljøer i Norge i 1982. Spesielt informatikk-miljøet ved UiO og Televerkets forskningsinstitutt (TF) på Kjeller var aktive miljøer, drevet av hhv. Tor Sverre Lande og Pål Spilling. Spillings aktive rolle i utviklingen av ARPANET, forløperen til Internettet, ble en betydningsfull drivkraft i miljøet. En satelittforbindelse mellom TF og USA satte Norge på både ARPANET-kartet og Unix-kartet. Helge Skrivervik arbeidet i CSRG med 4.2BSD-utviklingen i 1982 og 1983[3], og bidro til å forsterke kontakten mellom CSRG og de norske miljøene. I desember 1982 installerte han BSD 4.1C, en 'pre-release' av 4.2BSD, på TF – en installasjon som ble en viktig brikke i testingen av TCP/IP-implementasjonen i systemet.[4][5]

Skrivervik etablerte senere (1985) selskapet Skrivervik Data, som via produkter fra bl.a. Sun Microsystems, Cisco Systems, Pyramid Technology, Convex Computer, Venix/VenturCom bidro til å sette Unix og BSD på det norske IT-kartet. Driftshåndbok for BSD Unix[6] kom i 1989, og var første originalverk om Unix på norsk.

Teknologi[rediger | rediger kilde]

BSD ble retningsgivende for utviklingen av operativsystemer på 80- og 90-tallet, og introduserte en rekke nyvinninger. Spesielt 4.2BSD representerte et kvantesprang, med nytt filsystem (Fast File System), socket-konseptet (senere kjent som Berkeley Sockets) for IPC (Inter Process Communication) og nettverksprogrammering, TCP/IP og mer.

4.3BSD-Tahoe frikoblet maskinavhengige fra generelle deler av systemet, og gjorde BSD Unix vesentlig mer portabelt.

Distribusjoner[rediger | rediger kilde]

Følgende operativsystemer stammer i dag fra BSD:

I tillegg var DEC Ultrix og tidlige versjoner av Sun OS (Solaris) basert på kildekode fra BSD.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «What's the greatest software ever written?». Information Week. 08/14/2006. «So there you have it: The single Greatest Piece of Software Ever, with the broadest impact on the world, was BSD 4.3.» 
  2. ^ Marshall Kirk McKusick (Januar 1999). «Twenty Years of Berkeley Unix». O'Reilly. Besøkt 4.8.2016. 
  3. ^ Leffler, McKusick, Joy (August 1983). «UNIX Programmer's Manual». UNIX standard dokumentasjon. 
  4. ^ Spilling, Pål; Lundh, Yngvar (Mars 2004). «Features of the Internet History». Telektronikk. 
  5. ^ Ness, Bjørn (2013). Tilkoblet. Trondheim: Akademika. ISBN 9788232102815. 
  6. ^ Skrivervik, Helge (1989). Driftshåndbok for BSD Unix. Oslo: Yrkesopplæring as. ISBN 8258506994. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]