Berkeley Software Distribution

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Berkeley Software Distribution (BSD)
Berkeley Software Distribution (BSD)
De tre siste bokstavene til FreeBSD's logo
Berkeley Software Distribution (BSD)
4.3 BSD fra University of Wisconsin–Madison, som kjører i en SIMH VAX-11/780 simulator.
Skaper Computer Systems Research Group ved
University of California, Berkeley
Utvikler Computer Systems Research Group ved
University of California, Berkeley
Utgitt 9. mars 1978; 38 år siden (1978-03-09)
Nyeste versjon 4.4BSD-Lite Release 2 (2. juni 1995; 21 år siden (1995-06-02))
Status Ikke aktiv
Plattform PDP-11, VAX, Intel 80386
Skrevet i C
Skrivebordsmiljø Kommandolinjebasert operativmiljø
OS-familie Unix
Type Tidsdelte systemer
Kjerne Monolittisk
Lisens BSD-lisensen
Nettsted www.bsd.org
Forgjenger Forsknings-Unix
(UNIX versjon 6)
Etterfølger 386BSD, NetBSD, FreeBSD, OpenBSD, DragonFly BSD m.fl.

Berkeley Software Distribution (BSD) - også kjent som Berkeley Unix - er et historisk UNIX-basert operativsystem utviklet og distribuert av Computer Systems Research Group (CSRG) ved University of California, Berkeley (UCB) i perioden 1978 til 1995.

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen for BSD går tilbake til 1974, da professor Bob Fabry ved UCB skaffet en kildekode-lisens til Unix fra AT&T, og UNIX versjon 6 ble introdusert i forskning og undervisning ved UCB. Å utvikle en egen distribusjon av Unix var aldri en intensjon, men stor interesse fra andre akademiske institusjoner gjorde det naturlig å dele Berkeley-forbedringene. Første versjon (BSD 1) ble distribuert i 1978 til omkring 30 akademiske- og forsknings-institusjoner for minidatamaskinen PDP-11.

Digitals VAX-arkitektur ble introdusert i oktober 1977, og ble raskt populær i tekniske og akademiske miljøer. Slektskapet til PDP-11 gjorde det relativt enkelt å flytte Unix til den nye 32-bits arkitekturen. UNIX/32V – en portering av UNIX versjon 7 – ble tilgjengelig fra AT&T Bell Labs medio 1979, og fant raskt veien til Unix-miljøet på Berkeley-universitetet. De var ikke imponert. UNIX/32 utnyttet i beskjeden grad den nye arkitekturens egenskaper. Spesielt støtte for virtuell hukommelse var hjemmende. I løpet av noen hektiske sommermåneder utviklet studenter og ansatte ved universitetet en ny OS-kjerne for VAX, med full støtte for virtuell hukommelse. Kjernen ble kombinert med verktøy og kommandoer fra siste PDP-11 distribusjon (BSD 2), og BSD 3 var et faktum.

BSD 3 representerte en milepæl på flere måter, ikke minst fordi den vakte forsvarsdepartementets interesse: Forsvarets forskningsprogram ønsket et operativsystem for minimaskiner med innebygget støtte for ARPANET, som var under utvikling. CSRG fikk finansiering for videreutvikling av Berkeley Unix som holdt BSD4-prosjektet gående i mer enn 10 år, og leverte det fagbladet Information Week i 2006 kalte «The greatest software ever written»[1].

BSD bidro sterkt til Unix-bølgen som preget IT-markedet gjennom hele 80- og deler av 90-tallet. 4.2BSD (VAX, 1983) hadde virtuell hukommelse, nytt filsystem og TCP/IP innebygget, med støtte for en rekke ulike nettverks-teknologier inklusive Ethernet, og demonstrerte i praksis ARPANETs (senere Internet) potensiale. Med BSD 4.2 kildekode fra Berkeley og nødvendig lisensiering fra AT&T vokste det frem en flora av arbeidsstasjons- og minimaskin-leverandører gjennom hele 80-tallet. Samtidig oppdaget selskapet bak PDP og VAX-maskinene, Digital Equipment Corporation (DEC), at deres egne operativsystemer ble droppet til fordel for Unix, ikke bare i akademiske miljøer, men også i det kommersielle markedet. Resultatet ble en egen BSD-basert variant fra DEC: ULTRIX.

På kollisjonskurs med AT&T[rediger | rediger kilde]

AT&Ts kommersielle versjon, UNIX System III, ble lansert omtrent samtidig med 4.2BSD, men manglet både nettverksstøtte og en lang rekke verktøy som Berkeley Unix allerede hadde gjort uunnværlige i Unix-miljøer. UNIX System III ble en flopp, og ble erstattet av UNIX System V 2 år senere.

Influens fra Berkeley var tydelig allerede i UNIX versjon 7, som ble gjort tilgjengelig fra AT&T noen måneder etter den aller første BSD-versjonen høsten 1978 (BSD 1). Senere økte populariteten av Berkeley-distrusjonene jevnt, spesielt i akademiske miljøer. Med 4.2BSD tok interessen av også i kommersielle miljøer. De fleste Unix-varianter introdusert etter 1983 var sterkt influert av og helt eller delvis basert på basert på BSD kildekode – inklusive AT&Ts UNIX System V release 4, som ble utviklet i samarbeid med Sun Microsystems og generelt tilgjengelige i 1989.

Det som senere er blitt kjent som Unix-krigen, og som først kulminerte etter at Open Software Foundation (OSF) ble etablert som en maktfaktor i markedet, sto i hovedsak mellom Berkeley Unix og ulike utgaver av AT&T Unix. De to lignet på hverandre men var programmeringsmessig (APIer) og bruksmessig ulike, spesielt med hensyn til håndteringen av nettverk. OSF etablerte standarder for APIer og kommandoer, og bidro til å flytte fokus fra opprinnelse til tekniske egenskaper og reell kompatibilitet. Videre sørget samarbeidet mellom Sun Microsystems og AT&T for å forene de to til en noenlunde felles plattform.

Kostbar lisensiering fra AT&T var kontinuerlig en hemsko for BSD Unix og en torn i øyet for utviklingsmiljøer. For hver BSD-utgave ble restene etter den opprinnelige AT&T-koden mindre, og lisensieringen tilsvarende urimelig. Etter slippet av 4.3BSD i 1986, og oppdateringen 4.3BSD-Tahoe i 1988 ble det gjort en grundig gjennomgang av systemet for å spore opp rester av AT&T-lisensiert kode. Resultatet ble NET/1, en fri (open source) utgave av 4.3BSD. Ikke et kjørbart system, men komplett nok til at kompetente utviklingsmiljøer kunne utvikle til resten selv. 2 år sendere kom NET/2, et komplett BSD-system uten AT&T-kode og dermed uten behov for lisensiering. NET/2 ble basis for 386BSD, en full implementasjon av Berkeley Unix for Intels 386-arkitektur, og den første av en serie slike implementasjoner. BSD var endelig åpent, Open Source og lisensiert under den såkalte BSD-lisensen, med revisjoner i 1990 og 1999.

AT&T var lite tilfreds med denne utviklingen, og sørget i mange år for å stikke kjepper i hjulene for open source BSD.[2] Først i 1994 endte den juridiske bataljen, stort sett i Berkeleys favør. Kort tid etter kom 2 utgaver av 4.4BSD: 4.4BSD-Lite, fri for AT&T kode og fritt distribuerbar, og 4.4BSD-Encumbered, som fortsatt hadde enkelte AT&T-komponenter og ble distribuert til miljøer med AT&T-lisens.

Den 2. juni 1995 ble siste utgave av Berkeley Unix lansert – 4.4BSD-Lite-2. CSRG ble oppløst kort tid etterpå.

Rollemodell[rediger | rediger kilde]

BSD Unix ble rollemodell og referansemodell for en lang rekke systemer på 80- og 90-tallet. Ikke minst har Linux tungt slektskap med BSD, selv om kildekoden og implementasjonen er forskjellig.

Kildekoden til protokollen TCP/IP i Windows NT 3.1 var hentet direkte fra BSD. Operativsystemene Mac OS X og iOS, så vel som det tidligere operativsystemet NeXTSTEP (også kjent som OPENSTEP), er avleggere av BSD. BSD har gitt opphav til en hel familie av derivater, de fleste frie og åpne Unix-liknende operativsystemer på linje med Linux. Av disse kan nevnes 386BSD, NetBSD, FreeBSD, OpenBSD, DragonFly BSD og GhostBSD.

BSD i Norge[rediger | rediger kilde]

BSD 4.x var i bruk i enkelte akademiske og forsknings-miljøer i Norge i 1982. Spesielt informatikk-miljøet ved UiO og Televerkets forskningsinstitutt (TF) på Kjeller var aktive miljøer, drevet av hhv. Tor Sverre Lande og Pål Spilling. Spillings aktive rolle i utviklingen av ARPANET, forløperen til Internettet, ble en betydningsfull drivkraft i miljøet. En satelittforbindelse mellom TF og USA satte Norge på både ARPANET-kartet og Unix-kartet. Helge Skrivervik arbeidet i CSRG med 4.2BSD-utviklingen i 1982 og 1983[3], og bidro til å forsterke kontakten mellom CSRG og de norske miljøene. I desember 1982 installerte han BSD 4.1C, en 'pre-release' av 4.2BSD, på TF – en installasjon som ble en viktig brikke i testingen av TCP/IP-implementasjonen i systemet.[4][5]

Skrivervik etablerte senere (1985) selskapet Skrivervik Data, som via produkter fra bl.a. Sun Microsystems, Cisco Systems, Pyramid Technology, Convex Computer, Venix/VenturCom bidro til å sette Unix og BSD på det norske IT-kartet. Driftshåndbok for BSD Unix[6] kom i 1989, og var første originalverk om Unix på norsk.

Teknologi[rediger | rediger kilde]

BSD ble retningsgivende for utviklingen av operativsystemer på 80- og 90-tallet, og introduserte en rekke nyvinninger. Spesielt 4.2BSD representerte et kvantesprang, med nytt filsystem (Fast File System), socket-konseptet (senere kjent som Berkeley Sockets) for IPC (Inter Process Communication) og nettverksprogrammering, TCP/IP og mer.

4.3BSD-Tahoe frikoblet maskinavhengige fra generelle deler av systemet, og gjorde BSD Unix vesentlig mer portabelt.

Distribusjoner[rediger | rediger kilde]

Følgende operativsystemer stammer i dag fra BSD:

I tillegg var DEC Ultrix og tidlige versjoner av Sun OS (Solaris) basert på kildekode fra BSD.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «What's the greatest software ever written?». Information Week. 08/14/2006. «So there you have it: The single Greatest Piece of Software Ever, with the broadest impact on the world, was BSD 4.3.» 
  2. ^ Marshall Kirk McKusick (Januar 1999). «Twenty Years of Berkeley Unix». O'Reilly. Besøkt 4.8.2016. 
  3. ^ Leffler, McKusick, Joy (August 1983). «UNIX Programmer's Manual». UNIX standard dokumentasjon. 
  4. ^ Spilling, Pål; Lundh, Yngvar (Mars 2004). «Features of the Internet History». Telektronikk. 
  5. ^ Ness, Bjørn (2013). Tilkoblet. Trondheim: Akademika. ISBN 9788232102815. 
  6. ^ Skrivervik, Helge (1989). Driftshåndbok for BSD Unix. Oslo: Yrkesopplæring as. ISBN 8258506994. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]