UNIX System V

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

UNIX System V var et operativsystem, som ble utviklet av AT&T og lansert i 1983. Det var også en standard for UNIX, som hadde som mål å forene alle de ulike variantene av UNIX under én enkelt, felles spesifikasjon. Standarden var også kjent som UNIX versjon 7.

Forsøket på å skape én altomfattende UNIX-standard gjennom System V mislyktes, hovedsakelig på grunn av samarbeidsproblemer mellom AT&T og Berkeley Software Distribution, som stadig lanserte nye og avvikende avarter av UNIX. I 1995 ble System V overtatt av Novell, og lansert under navnet UnixWare.

Standardiseringen av UNIX består idag av Single UNIX Specification.

UNIX-versjoner[rediger | rediger kilde]

UNIX-versjonene 1−6[rediger | rediger kilde]

UNIX versjon 1 ble utviklet av Ken Thompson i 1969 for Digital Equipment Corporations PDP-7 minimaskin, og var skrevet i maskinkode (assembler). Under den videre utviklingen av operativsystemet, fikk Thompson hjelp av Dennis Ritchie.

Ken Thompson arbeidet ved Bell Laboratories Research Group, og hadde deltatt i utviklingen av operativsystemet Multics -- et ambisiøst fellesprosjekt mellom MIT, GE og Bell Labs. Ambisjonene oversteg imidlertid hva som lot seg realisere i praksis på datidens maskinvare, og Bell Labs trakk seg fra prosjektet i 1970. Unix («det ene» og 'det enkle') var på mange måter en motreaksjon til Multics («de mange» og det komplekse). Enkelt, effektivt, oversiktlig, ryddig.

PDP-7 var en ressursmessig mager maskin, selv på den tiden. For å få midler til en kraftigere maskin, tok Thompson og Ritchie på seg å lage et verktøy for å effektivisere produksjonen av patentsøknader fra Bell Labs. De fikk midler til en PDP-11, portet UNIX og utviklet - i samarbeid med andre forskere - effektive dokumentbehandlings-verktøy. UNIX versjon 2 var et faktum.

Behovet for bedre portabilitet var påtrengende, og versjon 3 ble skrevet i programmeringsspråket C, en videreutvikling av programmeringsspråket B. Både B og C ble karakterisert som portable assemblere, høynivå-språk med lavnivå egenskaper som gjorde dem spesielt velegnet til operativsystem-utvikling. Omskrivingen til C ble en viktig suksessfaktor for Unix, og C utviklet seg til å bli et av tidenes mest dominante programmeringsspråk.

UNIX ble fortsatt betraktet og behandlet som et forskningsprosjekt, og villig delt med universiteter og andre forskningsmiljøer - i kildekode. Systemet ble populært både i undervisning og anvendelse, med entusiastiske brukermiljøer i USA, Europa og Australia. Versjon 6 i 1976 markerte en milepæl i så henseende - et komplett operativsystem.

UNIX-versjonene 7−10[rediger | rediger kilde]

Versjon 7 ble lansert i 1978. Det ble raskt laget en versjon for mikroprosessoren VAX under benevnelsen UNIX/32V. Versjon 8 inkluderte et filsystem som lignet Network File System fra Sun Microsystems. Versjonene 9 og 10 ble utviklet av Bell Laboratories − den sistnevnte i 1989 (men kun brukt internt).

UNIX Support Group (USG), System III og System IV[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: UNIX System III

I forbindelse med lanseringen av Unix versjon 7 i 1978 etablerte AT&T UNIX Support Group (USG) for å støtte den etterhvert utstrakte bruken internt i selskapet og videreutvikle Unix. AT&T var eier av Unix gjennom eierskapet av Bell Labs, som hadde utviklet systemet.

Allerede da fantes det flere Unix-varianter fra ulike akademiske miljøer med egenskaper som avvek og til dels overgikk USGs versjon.

I 1982 lanserte USG UNIX System III, i et forsøk på å skape én felles Unix-standard og samtidig kommersialisere systemet. Egenskaper fra Versjon 7, UNIX/32V, sanntidssystemet UNIX/RT (som hadde utviklet seg fra MERT), og PWB/UNIX (Programmer's Work Bench) versjon 3.0.1, ble forent til ett enkelt operativsystem med Digitals VAX-arkitektur som plattform.

Før 1982 ble også CB UNIX kombinert med UNIX System III til UNIX System IV, men systemet kom aldri forbi utviklingsstadiet og ble aldri distribuert.

UNIX System V og Berkley Software Distribution (BSD)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: BSD

USG klarte ikke å samle alle Unix-varianter. Rand, BBN, Universitetet i Illinois ved Urbana-Champaign, Harvard University, Purdue University og Digital Equipment Corporation fortsatte å lage sine egne varianter.

Den største konkurransen kom imidlertid fra University of California, Berkeley og deres BSD, Berkeley Software Distribution.

Sommeren 1978 ble UNIX versjon 7 og UNIX/32V kombinert med universitetets PDP11-Unix (2BSD) til 3BSD for VAX, den første Unix med støtte for bl.a. virtuell hukommelse.[1]

3BSD ble etterfulgt av 4.0BSD, og deretter 4.1BSD (juni 1980). Dessuten ble 2BSD videreutviklet for PDP11-maskiner. 2.11BSD – den siste av 16-bits/PDP11 systemene, ble lansert så sent som i 1992 og vedlikeholdt av frivillige til 2012. 32-bits/VAX-versjonen ble videreutviklet til ved Berkeley-universitetet til 1994 (4.4BSD), og er basis for BSD-variantene som fortsatt utvikles – for eksempel FreeBSD, OpenBSD og NetBSD.

System V[rediger | rediger kilde]

System V ble lansert av USG i 1983. Systemet var basert på System III, og integrerte en del av funksjonene fra 4.1BSD.

System V Release 2 (SVR2)[rediger | rediger kilde]

USG ble restrukturert av AT&T, og omdøpt til Unix System Development Laboratory (USDL). I 1984 lanserte USDL System V, Release 2, Version 4.

IBM AIX var i begynnelsen basert på UNIX System VR2.

System V Release 3 (SVR3)[rediger | rediger kilde]

UDSL ble raskt erstattet av AT&T Information Systems (ATTIS), som i 1987 lanserte System V Release 3.

Igjen var dette et forsøk på å forene de ulike avartene av UNIX til ét enkelt system. SVR3 integrerte fasilitetene til andre varianter av Unix som hadde oppstått i mellomtiden:

  • 4.1aBSD og 4.1cBSD var blitt lansert. 2.9BSD var en versjon av 4.1cBSD for PDP-11.
  • UNIX versjon 8 levde sitt eget liv, uavhengig av System V.

System V Release 3 (SVR3) var en integrering mellom UNIX SVR2, UNIX versjon 8 og 4.2BSD. Eksempler på systemer som var basert på System VR3, er SCO Xenix.

System V Release 4 (SVR4)[rediger | rediger kilde]

I 1989 ble ATTIS-gruppen erstattet av Unix Software Organization (USO).

System V Release 4 ble annonsert den 18. oktober 1988 og lansert i 1990. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom ATTIS/USO og Sun Microsystems, og en fortsettelse av integreringsprosessen:

SVR4 kombinerte System VR3 med teknologi fra disse systemene.

System V Release 4 MP (SVR4.0MP)[rediger | rediger kilde]

Denne utgaven ble bygd av et konsortium av selgere av Intel-prosessor baserte datasystemer. Det tilføyde støtte for multi-prosessorer. Operativsystem-kall kunne utføres av en hvilken som helst prosessor, mens avbrudd var reservert en «master»-prosessor.

System V Release 4.1 (SVR4.1)[rediger | rediger kilde]

Versjon 4.1 tilføyde asynkron I/O.

System V Release 4.2 (SVR4.2)[rediger | rediger kilde]

Versjon 4.2 ble lansert i 1992. Den tilføyde støtte for Veritas filsystemet, aksess-kontroll-lister og dynamisk opplasting (loading) av operativsystem-kjernens moduler.

Eksempler på operativsystemer som baserte seg på SVR4.2, var UnixWare og Consensys.

System V Release 4.2 MP (SVR4.2MP)[rediger | rediger kilde]

Versjon 4.2MP (sent 1993) tilføyde støtte for multiprocessing. I 1995 forandret den navn, og ble lansert som UnixWare versjon 2.

System V Release 5 (SVR5)[rediger | rediger kilde]

Versjon 5 ble lansert i 1997 som SCO UnixWare versjon 7. SCO OpenServer versjon 6 (22. juni 2005) var også basert på SVR5.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Avi Silberschatz, Peter Baer Galvin, Greg Gagne (07-12-2012). «Operating Systems Concepts, Appendix A (9. utgave)». John Wiley & Sons. Besøkt 13-9-2016. 

Litteraturhenvisninger[rediger | rediger kilde]


InformatikkstubbDenne Informatikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.