Forsknings-Unix

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Forsknings-Unix (engelsk: Research Unix) er et begrep som brukes om de første versjonene av operativsystemet Unix. De dekker et tidsrom fra 1971 (versjon 1) til 1989 (versjon 10), og ble utviklet av forskermiljøer i Computing Science Research Center (også kalt Department 1127) ved Bell Laboratories i New Jersey, USA. Unix ble på denne tiden utviklet for minidatamaskinene DEC PDP-7 og PDP-11 såvel som for datamaskinarkitekturen VAX og minidatamaskinene Interdata 7/32 og 8/32.

Begrepet ble første gang brukt i juli 1978 i det tekniske fagtidsskriftet Bell System Technical Journal,[1] for å skille mellom forsknings-versjonene og versjoner i vanlig drift – deriblant PWB/UNIX og Multi-Environment Real-Time (MERT). Unix-baserte systemer i vanlig drift ble vedlikeholdt og videreutviklet separat fra og med andre kriterier enn forsknings-versjonene. Begrepet ble lite brukt før lanseringen av UNIX versjon 8 i 1985, og det ble da retroaktivt benyttet om tidligere versjoner. Før versjon 8 var det mest vanlig å bruke benevnelsen UNIX (med store bokstaver) eller UNIX Time-Sharing System.

De fem første versjonene, samt versjon 8, 9 og 10, ble aldri offisielt lansert utenfor Bell Laboratories. De ble brukt internt og - fra oktober 1973 - i akademiske miljøer etter at juristene i AT&T hadde bestem at dette var OK.[2] I 1975 hadde 20 akademiske institusjoner aktive brukermiljøer på UNIX-systemer, og bidro via brukermøte og mailinglister til videreutvikling av systemet og deling av programmer. Noen definert struktur på navngivingen av versjoner fantes imidlertid ikke, og det ble vanlig å navngi dem etter deres interne manualer: «Første utgave», «andre utgave», «tredje utgave», etc. En annen vanlig notasjon på engelsk er Version x Unix eller Vx, hvor x er utgaven av manualen.

Fra og med UNIX versjon 6 startet AT&T å lisensiere UNIX også til kommersielle organisasjoner, hvilket førte til kraftig vekst i tilfanget av UNIX-baserte systemer på andre plattformer. Derfor kan opphavet til de fleste kommersielle UNIX-varianter spores tilbake til UNIX versjon 6 eller UNIX versjon 7. Begge versjoner – og spesielt versjon 7 – var kjennetegnet av programvareportabilitet, og ble praktiske bevis på at portabilitet på operativsystem-nivå er både mulig og økonomisk attraktivt. Versjon 7 er portert til de fleste datamaskinarkitekturer.

Verdens første kommersielle UNIX-system, IS/1, ble lansert i 1977 og var basert på UNIX versjon 6. En kommersiell variant av versjon 7 utviklet av California-selskapet Unisoft ble brukt på Sun-1 – den første arbeidsstasjonen fra Sun Microsystems i 1982. Versjon 7 var også basis for UNIX/32V for VAX, den direkte forgjengeren til 4BSD. Av andre eksempler kan nevnes første versjon av Microsoft Xenix i 1980, og et Z8000-basert system fra Onyx Systems i 1980.

Operativsystemer som Idris, Coherent, Minix, Cromix og Linux kalles for UNIX-lignende eller «kloner». De er i varierende grad UNIX-kompatible, teknisk og/eller brukermessig, men er utviklet fra grunnen av og inneholder ingen UNIX-kode. De trenger dermed heller ingen UNIX-lisens fra AT&T eller deres partnere. Tidlige versjoner av Idris, Coherent og Minix har sterke fellestrekk med UNIX versjon 6.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bell System Technical Journal, Vol. 57, No. 6, Pt. 2 Jul/Aug 1978
  2. ^ H., Salus, Peter (1994). A quarter century of UNIX. Reading, Mass.: Addison-Wesley Pub. Co. s. 65–77. ISBN 0201547775. OCLC 29259140. 
  3. ^ Jim Lipkis (Oktober 1981). «Microprocessor System Survey». Besøkt 15.3.2018.