Benjamin Disraeli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Benjamin Disraeli
Benjamin Disraeli, 1. jarl av Beaconsfield
Disraeli.jpg
Født 21. desember 1804
Storbritannia London
Død 19. april 1881 (76 år)
Mayfair
Yrke Forfatter, politiker, finansminister, jarl
Parti De konservative
Statsborger i Storbritannia
Medlem av Royal Society
Utmerkelse Fellow of the Royal Society
Storbritannias statsminister
1868 – 1868
18741880
Forgjenger Edward Geoffrey Smith-Stanley, William Gladstone
Etterfølger William Gladstone

Benjamin Disraeli, 1. jarl av Beaconsfield (født 21. desember 1804 i London, død 19. april 1881 i Mayfair i London) var en britisk konservativ politiker og statsmann. Han var medlem av den britiske regjeringen gjennom tre tiår, og var Storbritannia og Irland statsminister i 1868 og mellom 1874 og 1880. I tillegg var han finansminister. I 1846 grunnla han det moderne konservative partiet, med opprinnelse i det gamle Tory-partiet fra 1700-tallet.

Disraeli var av jødisk herkomst med far fra Italia, men ble døpt i Den anglikanske kirke i ung alder. Han ble også kjent som «litteraten i Downing Street», og var forfatter bak en rekke romantiske romaner. Disraeli begynte som radikal, men endte som en konservativ realpolitiker. Dronning Victoria var en stor tilhenger av Disraeli, og motsatt. Vennskapet begynte da Disraeli ble finansminister. Det var Disraeli som overtalte Dronning Victoria til å la seg utnevne som keiserinne av India. Den store politiske rivalen til Disraeli var William Gladstone. Begge er kjent som grunnleggerne av den moderne britiske politikken. Disraeli var en uhemmet imperialist, og utvidet det britiske imperiet mer en noen annen britisk politiker. Han gjennomførte også en rekke sosiale og politiske reformer.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Isaac D'Israeli
Benjamin Disraelis far.

Disraeli nedstammet fra italienskw sefardiske jøder både på mors- og farssiden. Hans far var litteraturkritikeren og historikeren Isaac D'Israeli som, til tross for at han var jøde, lot døpe Benjamin i 1817 i Church of England, etter en disputt med deres synagoge. Den eldre D'Israeli (Benjamin synes å ha endret stavemåten på 1820-tallet) holdt sig selv utenfor organisert religion. Fra 1817 gikk Benjamin på skolen Higham Hall i Walthamstow. Hans yngre brødrr gikk derimot på eliteskolen Winchester College, noe som tydelig plaget Disraeli og kan forklare at han ikke likte sin mor, Maria D'Israeli.

Hans far syntes at han skulle bli jurist, og han ble satt i lærr hos en advokat i 1821. Imidlertid passet ikke jusen ham, og 1825 oppgav han den karriereveien.

Investor[rediger | rediger kilde]

Disraeli synes å ha vært opptatt av å skaffe seg en egen formue, og spekulerte på børsen allerede fra 1824 på forskjellige søramerikanske gruveselskaper. Anerkjennelsen av de nye republikkene i Søramerika etter anbefaling av George Canning hadde ført til en anseelig økonomisk oppsving, som ble oppmuntret av promotorer og reklamefolk. I samband med dette ble Disraeli kjent med finansmannen J. D. Powles, og under 1825 skrev Disraeli tre skrifter (anonymt) for Powles, der han gjorde reklame for selskapene.

Samme år bragte Disraelis finansielle virksomhet ham i kontakt med publisisten John Murray. Murray var likesom Powles og Disraeli involvert i den søramerikanske gruveindustri. I samband med dette forsøkte de å utgi avis, The Representative, for å fremme gruvenas sak og de politikere som støttet gruvene, i særdeleshet Canning. Aviusen ble en fiasko, delvis eytersom «gruveboblen» sprakk i slutten av 1825 og ruinerte Powles og Disraeli. Dessuten var, i følge Disraelis biograf Lord Blake, avisen elendig redigert og ville antagelig ha gått under uansett. Den gjeld som Disraeli pådro seg ved disse forretninger skulle forfølge ham resten av hans liv.

En ung Disraeli malt av Sir Francis Grant, 1852.

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Disraeli rettet seg nå mot skjønnlitteraturen, og gav ut sin første roman, Vivian Grey, i 1826. Disraelis biografer er enige om at Vivian Grey var en tynt maskert gjenfortelling av omstendighetene rundt avisen Representative. Den viste seg å bli meget populær, selv om den også forårsaket meget harme innen den konservative litterære verden når man oppdaget at Disraeli var forfatteren. Boken, som gørtst ble publisert anonymt,var oppfitt å være forfattet av en «mann av verdi», noen som beveget seg i sosieteten. Disraeli, som da var bare 23 år gammel, beveget seg ennå ikke i de finere kretser, og de mange etikettebrudd i Vivian Grey gjorde dette pinlig åpenbart. Anmelderne var skarpt kritiske av denne grunn mot både forfatteren og boken. Dessuten trodde Murray at Disraeli hadde tegnet en karikatur av ham og misbrukt hans tillit. Denne beskyldning ble motsagt, men senere biografer (blant dem Blake) har tatt stilling til fordel for Murrays oppfatning.

Etter skriftet Vindication of the British Constitution og noen politiske pamfletter fulgte Disraeli opp Vivian Grey med en serie romaner, The Young Duke (1831), Contarini Fleming (1832), Alroy (1833), Venetia og Henrietta Temple (1837). Under samme periode hadde han også skrevet The Revolutionary Epick og tre burlesker, Ixion, The Infernal Marriage og Popanilla. Av dissr var barr Henrietta Temple (som vsr basert på hans affære med Henrietta Sykes) en virkelig suksess.

I 1839 giftet han seg med Mary Anne Wyndham Lewis, enka etter en av hans nærmere venner. Hun døde i 1872.

Tidlig politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Disraeli hadde overveiet en politisk karriere allerede i 1830, innen han forlot England og dro til Middelhavet. Hans første virkelige anstrengelser kom imidlertid ikke før i 1832, under den store krise med reformproposisjonen i 1832, da han bidro til et anti-whigskrift som ble redigert av Croker og publisert av Murray med tittelen England and France: or a cure for Ministerial Gallomania. Valget av en torypublikasjon ble sett som underlig eller til og med anstøtelig av Disraelis venner og slekt, som tenkte seg ham som mer av en radikaler. Disraeli hadde også opponert mot Murray om at Croker innok «høytory»-idéer, og skrev at «"det er helt umulig at noe motsatt den almenne åtgjerden reform kan komme fra min penn.» Dessuten bedrev Disraeli faktisk valgkamp for radikalernes sak i High Wycombe ved den tid Gallomania ble utgitt.

Disraelis politiske innstilling på denne tid var influert både av hans rebelske side og hans ønske å gjøre seg bemerket. I begynnelsen av 1830-tatlet virket tories og de intresser de representerte nesten som en tapt sak. Det andre store partiet, whigs, var tydelig utenkelig for Disraeli: «Toryismen er gått trett og jeg kan ikke nedlate meg til å bli en whig.»

Selv om han første gang kandiderte, uten fremgang, som radikal, var Disraeli en progressiv tory ved den tid da han ble innvalgt i Underhuset i 1837 som representant for valgkretsen Maidstone. Han hadde også mislyktes å bli innvalgt i 1835 på et mer toryistisk program. Disraeli var velvillig innstilt til visse av chartisternes krav og gikk inn for en allianse mellom den jordeiende adelen og arbeiderklassen mot middelklassens økende makt. Han medvirket til å grunnlegge gruppen Young England i 1842 for å hevde synet at de rike skulle bruke sin makt til å verke de fattige mot middelklassens utnyttelse, Gjennom hele sin karriere skulle Disraeli søke allianser mellom de konservative og radikalerne, med ringe fremgang.

Statsminister Sir Robert Peel tok ikke med Disraeli sa han satte sammen sitt kabinett i 1841 og Disraeli ble gradvis en skarp kritiker av Peels regjering. I parlamentet ble Disraeli kjent for sitt forsvar for de proteksjonistiske kornlovene («Corn Laws»), da han gikk i mot partikameraten Peels engasjement for frihandel, som Disraeli fordømte som «laissez-faire-kapitalisme». Slutten av 1845 og de første måneder av 1846 ble dominert av striden i parlamentet mellom frihandelsvennene og proteksjonistene. Disraeli tapte kampen, men avskaffelsen av kornlovene medførte en høy politisk pris da det konservativ partiet sprakk. Peel og hans tilhengere, som ble kjent som peelitter, nærmet seg whigs, mens det nye konservative parti ble dannet rundt proteksjonistene, under ledelse av Disraeli, Lord George Bentinck og Lord Stanley (senere Lord Derby).

I regjeringen[rediger | rediger kilde]

William Ewart Gladstone var statsminister fire ganger.

I 1852 utnevnte Lord Derby Disraeli til finansminister (Chancellor of the Exchequer) og underhusleder (Leader of the House of Commons) i sin kortlivede regjering som skulle bli kalt «Who? Who? Ministry». På grunn av en kombinasjon av dårlig valgt tidspunkt og bristende erfaring ble Disraelis første budsjett mislykkete. Disraelis duell mot Gladstone om buddjettet ble imidlertid starten på tretti år av fiendtligheter i parlamentet. Derbys regjering falt etter norn måneder og Disraeli havnet i opposisjon. Gladstone tok over som finansminister (og lyktes mye bedre). I 1858 kom Derby tilbaka som statsminister og utnevnte atter Disraeli til finansminister og underhusleder (statsministeren satt selv i Overhuset) med ansvar for å gjennomføre parlamentsreformer, men hans reformer skulle ha fratatt visse velgere i byene stemmeretten, og ble morarbeidet av liberalerne og bble nedstemt. Regjeringen falt i 1859 og Disraeli vendte tilbake til opposisjonssiden inntil i 1866 da han for tredje gang ble finansminister og underhusleder.

Etter at de klarte å beseire en liberal reformproposidjon goreslått av Gladstone i 1866, innførte Disraeli og Derby et eget reformtiltak i 1867. Dettr var i første hånd en politisk strategi i det øyemed å gi de konservative kontroll over reformprosessen og derigjennom langsiktige fordeler i underhuset, lignende de som whigs fikk etter reformakten i 1832. Reformakten 1867 utvidet stemmeretten til ytterligere 1,5 millioner personer ved at mannlige huseiere og mannlige inneboende som betalte minst 10 pund for rom fikk stemmerett, avskaffet rotten boroughs med færre enn 10 000 innvånere og innførte valgkretstr i femten større byer som Liverpool og Manchester, som hadde vært underrepresenterte i parlamentet. Denna lag ble mislikt av det konservative partis høyrefløy, av blant andre Lord Cranborne (senere markisen av Salisbury), som forlot regjeringen og talte mot loven. Cranborne kunne imidlertid ikke lede et opprør lignende det som Disraeli hade ført mot Peel tyve år tidligere.

Disraelis innblanding i antakelsen av den andre reformakt i 1867 sees i almenhet som et kynisk eksempel på politisk opportunisme.[1]

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Disraeli og dronning Victoria.

Derbys helse ble stadig svakere, og kan gikk av til slutt som statsminister i slutten av februar 1868. Disraelis anstrengelser under de to forutgående år hadde fjernet all tvil om at han skulle få etterfølge Derby som partileder og dermed statsminister. Selv om deler av partiets høyrefløy (blant andre den senere statsminister markien av Salisbury) fortsatt motsatte seg ham, hadde hans rolle i gjennomførelsen av reformforslaget og særlig hans oppvisning mot Gladstone vunnet ham beundring fra en stor del av parlamentsgruppen. Den 27. februar 1868 ble Benjamin Disraeli statsminister.

Imidlertid var det konservative parti fortsatt i minoritet i underhuset, og gjennomføringen av reformene krevde at nyvalg skulle holdes så snart de nye stemmelister var sammenstilt. Disraelis periode som statsminister skulle dermed bli ganske kort hvis ikke de konservative vant valgt. Han foretok bare to større endringer i kabinettet: han erstatte Lord Chelmsford som lordkansler med Lord Cairns, og tok inn George Ward Hunt som finansminister. Disraeli og Chelmsford hadde aldri gått godt sammen, og Cairns var etter Disraelis mening en meget sterkere minister.

Disraelis første periode som statsminister ble dominert av den harde debatt om den irske statskirke Church of Ireland. Til tross for at en overveldende majoritet av befolkningen på Irland var katolikker var en protestantisk kirke statskirke og finansiert med direkte beskatning. Et første forsøk av Disraeli på å forhandlea med kardinal Manning om å opprette et katolsk universitet i Dublin slo feil sa Gladstone fremla forslag om å skille den irske kirke helt fra staten. Forslaget førte til splittelse i det konservative partiet mens det gjenforente liberalerne under Gladstones ledelse. Disraelis regjering overlevde til valget i desember 1868, men initiativetvar tapt.

I valget seiret imidlertid Gladstone och liberalerne med en majoritet på 170 seter. Disraeli og hans parti tilbragte så seks år i opposisjon, til de vant parlamentsvalget i Storbritannia i 1874 og for første gsng sidrn 1840-tallet fikk absolutt majoritet i underhuset. Disraelis regjering innførte forskjellige reformakter som hånfverkrrbostedsloben (Artisans Dwellings Act) i 1875, folkehelseloven (Public Health Act) i 1875, en lov om renhet for mat og medisiner (Pure Food and Drugs Act) i 1875, Climbing Boys Act i 1875 og utdannelsesloven i 1876. Hans regjering innførte også en ny fabrikklov (Factory Act) for å beskytte arbeidere, Conspiracy and Protection of Property Act i 1875 som tillot fredelige demonstrasjoner, og arbeidsgiver- og arbeiderloven (Employers and Workmen Act) i 1878 som muliggjorde for arbeidere å saksøke arbeidsgivere i sivile domstoler om de brøt mot lovlige kontrakter.

Disraeli var en overbevist britisk imperialist og bidro til å styrke det britiske imperium med sin støtte til byggingen av Suezkanalen. Han avstedkom også en diplomatisk fremgang ved Berlinkongressen i 1878 ved å begrense Russlands voksende innflytelse på Balkan og bryte opp trekeiserforbundet. imidlertid ble hans regjering svekket av vanskeligheter i Sør-Afrika og Afghanistan, noe som nok bidro til at hans parti tapte parlamentsvalget i 1880.

Han ble opphøyd til Overhuset i 1876 idet dronning Victoria adlet ham som earl av Beaconsfield. Han fortsatte som statsminister til 1880 da de konservative tapte for Gladstones liberaler.

Disraeli ble syk straks deretter og døde i april 1881.

Hans litterære arv ble forvaltet av hans privatsekreterær, Lord Rowton, som i alt vesentlig var hans arving.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sean Lang: Parliamentary Reform, 1785-1928, 1999, Routledge


Forgjenger:
 Edward Geoffrey Smith-Stanley, 14. jarl av Derby 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 William Gladstone 
Forgjenger:
 William Gladstone 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 William Gladstone