Ballade

«Ballade» har flere betydninger.

Maria Wiik, «Ballade» (1898)

Trubadur hentet fra et miniatyrmaleri i et fransk 1200-talls manuskript om trubadurmusikk

Ballade er først og fremst et sjangernavn for den typen episke viser som i høy- og seinmiddelalderen kom på moten over store deler av Europa. Ordet kommer fra det provençalske ballada, som betyr dansevise, noe som tyder på at balladene opprinnelig har vært danset til. Sjangeren og brorparten av balladematerialet ser ut til å stamme fra middelalderen. I tillegg er en god del ballader skapt i påfølgende hundreår, i middelalderballadens formspråk. Balladene er først og fremst overlevert gjennom muntlig tradisjon og gjennom hundreårene tilslipet og/eller utbrodert i ulike retninger etter hvem som har videreformidlet dem. Konsistensen må likevel sies å være stor, i alle fall med tanke på tekstene – hovedlinjene i den enkelte ballade er i stor grad de samme i de ulike variantene.

Bortsett fra noen få unntak er balladene skrevet ned først etter middelalderen – og i første omgang var det helst tekstene som ble nedskrevet. Fra rundt år 1500 har det vært en vekselvirkning mellom skriftlig og muntlig formidling. Det finnes i mange land trykte og håndskrevne visebøker med ballader – ballader som er blitt nedtegna etter å ha levd på folkemunne. I neste omgang er de spredt muntlig fra nedskriftene.

Ballademelodiene og framføringspraksisen er i større grad muntlig overlevert. I enkelte tradisjoner lever balladen som sangkunst i en muntlig ubrudt tradisjon den dag i dag. I Skandinavia er det først og fremst Færøyene og tradisjonen knyttet til Vest-Telemark der man kan snakke om en tung ubrudt balladetradisjon som lever den dag i dag.

Historikk

Trubadur fra fransk 1200-talls manuskript om trubadurmusikk

«Ballade» har rot i det provençalske verbet ballare, «å danse», og man regner med at balladens opprinnelse er å finne i Sør-Frankrike – i området rundt Provence. Balladen er nevnt i franske kilder fra 1228 og omtales da som ny og moderne. Sannsynligvis oppsto balladen rundt 1220. Balladen ble populær som morskap ved det franske hoffet, og derfra ble den spredt til andre høviske miljøer rundt om i Europa. Den ble dessuten spredt til alle lag av folket. I Frankrike overtok etterhvert Chanson de gueste i høyere samfunnslag. Chanson de gueste var mer av en vise-seg-fram-tradisjon, der den enkelt utøver, trubaduren, kunne brilljere. Balladen ble nå omtalt som Chanson de populaire da balladetradisjonen ble opprettholdt, dyrket og videreformidlet på folkemunne.

På 1500-tallet hadde balladen, i enkelte områder, en slags renessanse i adelige og høyadelige kretser. Fra denne tida finner vi adelsvisebøker som inneholder både eldre balladestoff og nydikta ballader.

Da nasjonalsinnede forskere og folkeminnesamlere utover på 1800-tallet begynte å interessere seg for de gamle balladene, var de beste tradisjonsbærerne å finne hos samfunnets underklasse.

Fellestrekk

Balladen fikk en noe ulik utforming i forskjellige språkområder og det skilles i dag mellom sju balladeområder: det romanske, det britiske, det nordiske, det tyske, det vestslaviske, det russiske og balladeområdet Balkan. Felles for samtlige ballader uansett språkområde, er at de forteller en historie, som regel med dramatiske virkemidler og lyriske innslag. Balladene er overlevert som anonym diktning. Man regner med at det har vært spesifikke balladediktere som i utgangspunktet har skapt den enkelte ballade. Stoff til de ulike balladefortellingen fant balladedikterne i eldre tekstmateriale som heltediktning, romaner, krøniker, legender, eventyr og i de bibelske fortellingene. Allerede på et tidlig tidspunkt ble balladeforma også brukt til å dikte om samtidige begivenheter.

Tekstene inneholder ofte faste poetiske vendinger som gir balladene formelpreg. Det benyttes gjerne vandrestrofer som kan gjenfinnes (med variasjoner) i vidt forskjellige ballader. Variantstrofer, dvs. at samme innhold gjentas med nytt enderim, er også typisk for sjangeren. I mange balladeområder kan strofene ha omkved eller andre former for gjentakingslinjer, noe som antyder at de har vært sunget i vekselsang mellom en forsanger som har framført selve strofen, mens de øvrige har falt inn som et kor på repetisjonsdelene. Balladestrofen har hatt til dels ulik utforming innafor de forskjellige balladeområdene. Vanligst har vært to- eller firelinja strofer med eller uten omkved og med enderim. Rimet kan være helrim eller assonans.

Sju balladeområder

Kvinnelig trubadur fra fransk 1200-talls manuskript trubadurmusikk

Det romanske balladeområdet

Balladen var på 1200-tallet et populært tidsfordriv i franske hoffkretser. Både to- og firelinja strofer har vært i bruk; mest vanlig har tolinja strofe med omkved vært, mens den firelinja oftest var uten omkved. En ballade som er kjent i Norge som Olav Liljekrans, stammer sannsynligvis fra balladens tidligste periode i Frankrike.

Ettersom tida gikk, ble balladen upopulær i toneangivende kretser, men ivaretatt av menigmann. Balladen ble nå noe nedsettende omtalt som Chansons populaires av overklassen i det standsdelte Frankrike – dette som kontrast til Chanson de gueste – som nå ble dyrkede i høyere kretser.

I Spania brukte en ikke betegnelsen ballade, men romance.

Arthur Rackhams illustrasjon til den engelske balladen The Twa Corbies

Det britiske balladeområdet

En kjenner ca. 300 engelske ballader. Balladen kom til England i og med de tette båndene mellom det franske og britiske hoffet i den aktuelle tidsepoken. England tok etter Frankrike i mangt og mye. De hadde gjennom flere generasjoner pratet anglonormannisk ved det engelske hoffet, det vil si en slags fransk med britisk svip. Franskorienteringen førte til at balladen kom til det engelske hoffet i siste halvdel av 1200-tallet. Mange engelske ballader bygger direkte på franske forløpere. Andre henter stoff fra franske romaner. Det ble også skapt ballader over engelske romaner og eldre krøniker. Kong Arthur og hans riddere har vært populært stoff; en annen gjennomgangsfigur er Robin Hood. En annen gruppe ballader er de religiøse carols som svarer til den nordiske undergruppen av ballader som kalles legendeviser.

Engelske ballader har oftest firelinja strofer uten omkved, men det finnes også en del med tolinja stofe og omkved. De engelske er ofte lengre enn de franske; 50 strofer er ingen sjeldenhet. En kuriositet i sammenhengen er at det ser ut til at det har kommet en og annen ballade fra det nordiske balladeområdet til De britiske øyer. The Twa Sisters eller Binnorie, i Norge kjent som De to søstre, er trolig opprinnelig en norsk ballade.

I Skottland har balladedikterne hatt en forkjærlighet for fortellinger med overnaturlig tilsnitt – tilsvarende de naturmytiske visene i Norden.

Frimerke som illustrerer de De to søstre, en ballade utbredt i hele Norden og på De britiske øyer.

Det nordiske balladeområdet

Se spesialartikkel: Middelalderballade

Det nordiske balladeområdet omfatter Danmark, Sverige med det svenskspråklige Finland, Norge, Island og Færøyene. Ingen steder har balladen vært så populær som i Norden; herfra kjenner en ca. 700 ulike balladetyper med opptil mange hundre varianter av hver enkelt type. Danmark utgjør det rikeste delen av tradisjonsområdet med 540 ballader, Norge har 220 og Sverige 250. Mange viser finnes i ulike varianter i flere nordiske land.

Mange teorier har vært framsatt om opprinnelsen og alderen til den nordiske balladen. Den svenske balladeforskeren Bengt R. Jonssons teori har gjennom senere tiår fått stadig større tilslutning. Allerede fra 1100-tallet hadde man i kretsene rundt kongen en uttalt orientering mot fransk kultur. Senere i århundre gikk kontakten mot det franske via det britiske franskvennlige hoffet. Jonssons teori går ut på at balladen kom til Norden mot slutten av hundreåret i.o.m. kontakten mellom det norske hoffet og det nordmanniske hoffet i England. Den nordiske balladen ble utvikla rundt år 1300 av diktere (svenske og norske) tilknytta det norske hoffet. Jonssons balladeteori faller forøvrig sammen med tanker Knut Liestøl framsatte i sin doktoravhandling Norske trollviser og norrøne sogor fra 1915.

Det finnes ikke et sikkert bevis for at det har vært dansa til ballader i Skandinavia, men alt tyder likevel på at det har vært skikken. Både balladestrofer, omkvedslinjer og veggmalerier peker i samme retning. Et sterkt indisium er dessuten balladetradisjonen på Færøyene. Her danses det (lang)dans til ballader den dag i dag i en levende og ubrudt tradisjon. Samtidig ser det ut til at balladen allerede fra tidlig tid er blitt formidlet som rein fortellertradisjone, slik balladen utenfor Færøyene stort sett er overlevert opp til i dag.

Balladeforskning

Den historisk-geografiske metode

Den finske skole, også kjent som den historisk-geografiske skole, gjennomsyret mye av balladeforskningen fra andre halvdel av 1800-tallet og opp mot 1970. Metoden som nøt respekt i nærmere 100 år, gikk ut på å studere alle kjente «varianter» av en «balladetype» med siktemålet å komme til kunnskap om utspring og opprinnelig form. Gjennom å kartlegge balladenes «vandringsveier», prøvde man å nærme seg den opprinnelige balladen som «variantapparatet» var sprunget ut fra. Et uttalt mål var gjennom denne vitenskapelige metoden å kunne konstruere balladens urform eller «arketype». Fra denne tida finns mange og grundige arbeider vedrørende en rekke ballader. Balladekatalogene der hver enkelt «balladetype» er registrert i henhold til innhold og utbredelse er også en frukt av den finske skolen.

På 1930-tallet (?) kom den svenske og biologiutdannede folkloristen Carl Wilhelm von Sydow med velfunderte ankepunkt mot metoden. Han mente f.eks. at vandring ikke nødvendigvis kan følges langs veier da tradisjon gjerne utbres gjennom sprang, jf. frøspredning.

I 1969 kom Alan Dundes banebrytende artikkelen "The Devolutionary Premise in Folklore Theory". Dundes hovedbudskap var at mye av hovedtrenden vedrørende arbeidet med muntlig tradisjon hadde et lite nyansert syn på tradisjonsprosessen. Gjennom sin kritikk formidlet han at tradering ikke nødvendigvis trengte å være en nedbrytende prosess. Den kunne like gjerne være en skapende og foreldlende prosess (jf. Wikipedia som tradisjonsprosess).

Balladeforskning i kjølvannet av Dundes

Etter Dundes fikk man på mange måter en blåmandag innen folkloristikken. Mye av det arbeidet som hadde vært gjort gjennom det siste hundreåret ble på sett og vis satt til nullverdi, det gjaldt også de omfattende undersøkelsene vedrørende mang en ballade. Den positive konsekvensen var at den enkelte tradisjonsbærer fikk forhøyet status. De få historisk-biografiske arbeidene som var gjort vedrørende enkelte balladekvedere og deres tradisjonsmiljø, fikk fokus. Og det ble skrevet nytt. Den mer tekstorienterte forskningen flyttet fokuset over på hva balladene faktisk formidler - jf. verdensbilder og folketro. Dessuten fikk man direkte undersøkelser av selve tradisjonsprosessen.

Slagsida var at da f.eks. viseforskeren Bengt R. Jonsson framsatte sin teori om den nordiske balladens opphav, var man så vaksinert mot dette med opphavstankegang at det nok var vanskelig for mange å ta teorien innover seg som seriøs forskning.

Balladeforskning i dag

I dag ser man i større grad verdiene av de arbeidene som er gjort gjennom ulike tider. Bengt R. Jonsson for stadig større gjennomslag for sin balladeteori om opphav. Og mange finner interessant stoff i arbeidene som ble gjort i den finske skolens tid. Samtidig er bevisstheten om at en ballade består av både tekst og melodi (ikke bare tekst) blitt stadig større. Den norske viseforskeren Velle Espeland er mellom dem som har flyttet fokuset over mot selve framføringen, og ikke minst frodigeten i nedarvet balladeformidling. Nevnes i sammenhengen børe verdifulle CD-utgivelser med balladeopptak av eldre sangere utgitt av både svensk og norsk visearkiv i tur og orden.

Nyere bruk av ordet ballade

Overklasseballader i Frankrike fra 1300-tallet

I Frankrike oppsto det en ny sjanger på 1300-tallet som også omtales under navnet ballade. Denne nye sjangeren forveksles ofte med den egentlige balladen, men er altså en ny (men beslekta) sjanger med et nytt formuttrykk. Sentrale navn vedrørende denne nye typen ballade er den franske komponisten og dikteren Guillaume de Machaut (ca. 1300-1377). Han dikta over 200 viser i en form som er blitt stående som typiske for denne nyere typen franske balladen: Tre strofer à åtte eller ti linjer og med et omkved som viser til diktets grunnstemning eller bærende idé. Noe seinere ble Eustache Deschamps (1346–1407) et stort navn innen denne sjangeren; han skrev over 1000 ballader. Han fornya formen ved å innføre en envoi på slutten, dvs. en direkte henvendelse til tilhøreren. Et interessant navn er Christine de Pisant (1365–1430) som i Cent ballades d'Amant et de Dame (1405) innfører et til da ukjent likestillingsperspektiv: De hundre kjærlighetsballadene er skiftevis lagt i munnen på den mannlige og den kvinnelige elskende. Disse franske balladene tok ikke stoffet sitt fra fortellende tekster i samme grad som den eldre dansevisa, og de er derfor overveiende kortere. Vanlig lengde er mellom 40 og 120 verselinjer. I det mer standsdelte Frankrike virker det som om det fra 1300-tallet har utviklet seg et tydelig skille mellom balladene skrevet for en kulturell elite og den opprinnelige balladen som ble i varetatt og dyrket av folket.

Balladen i nyere musikkuttrykk

Fra folkediktninga og folkesangen er balladen gått over i nyere populærmusikk, og er brukt av artister som Bob Dylan («Ballad of a Thin Man») og The Beatles («The Ballad of John and Yoko»). I jazz, pop og rock brukes betegnelsen ballade generelt om sanger i langsom takt.

I bluesen betegner balladen en sammensmeltning av bluesfølelse og bluesakkorder med Tin Pan Alleys 32-takters popsanger. Bluesballaden har en annen struktur enn konvensjonell blues. I stedet for tradisjonelle 12- eller 8-taktere har bluesballaden 32 takter med oppbygninga vers-vers-overgang-vers, men ellers med bluesskala og de vanlige tre akkordene. Gode eksempler på bluesballader er Percy Mayfields «Please Send Me Someone to Love», Buddy Johnsons «Since I Fell for You» og Clarence Carters «Slip Away». Bluesballader er også populære i countrymusikken, f.eks. hos Hank Williams («Your Cheating Heart») og Freddy Fender («Wasted Days and Wasted Nights»).

Litteratur

• Jonsson, Bengt R., Svale Solheim & Eva Danielson 1978: The Types of the Scandinavian Medieval Ballad. A Descriptive Catalogue. Institute for Comparative Research in Human Culture, Series B Skrifter LIX. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-01654-4.

Eksterne lenker

• https://books.google.com/books?id=__9PAQAAIAAJ.  Google Books.
• [1]; Nasjonalbiblioteket (bokhylla).
• Ballade; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

(en) Ballades (classical music) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons