Verdensbilde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Verdensbilde kan defineres som kjernen av kultur, som samhandler, berører og sterkt påvirker et hvert aspekt av kulturen vår.[1] Det er et begrep som er nært knyttet til kultur, religion og filosofi.

Verdensbilde som begrep har sin opprinnelse fra det tyske begrepet weltanschauung, og senere fra det engelske worldview.

Verdensbildets funksjon er å forklare opprinnelse, liv og død. Det gir et kognitivt grunnlag som gjør verden fornuftig. Videre gir verdensbilde en følelsesmessig sikkerhet. Det gir også grunnlag for våre normer. Verdensbilde er en helhet, som på et vis virker konserverende for kulturen. En kan si at det er brillene vi ser og forstår verden igjennom.

Et omfattende verdensbilde (eller verdensanskuelse) er den grunnleggende kognitive orienteringen til et individ eller forening som omfatter naturfilosofi, fundamentale eksistensielle og normative postulater eller temaer, verdier, følelser og etikk. Uttrykket er en lånt oversettelse fra tysk Weltanschauung, i betydningen av Welt «verden», og Anschauung «vise» eller «anskuelse». Det er et grunnleggende begrep i en tysk filosofi og epistemologi og refererer til en bred verdensoppfatning. I tillegg viser det til rammen av ideer og oppfatninger som individet tolker verden gjennom og kommuniserer med den.

Verdensbildets opprinnelse og struktur[rediger | rediger kilde]

Et folks verdensbilde stammer fra den unike opplevelsen av verden gjennom årtusener. Paul G. Hiebert antyder at verdensbilde er de grunnleggende kognitive, affektive og evaluerende forutsetningene en gruppe mennesker gjør om sakens natur, og som de bruker til å gi mening til sine liv.[2]

Hvis det var mulig og tegne et kart over verden basert på verdensbilde ville det trolig krysset politiske grenser. Verdensbilde er et produkt av politiske grenser og vanlige erfaringer for folket i de gitte grensene,[3] klimatiske og geografiske områder, tilgjengelige økonomiske ressurser, sosiokulturelle systemer og språkfamilier.[3]

Ifølge Leo Apostel[4] er et verdenssyn en ontologi, eller en beskrivende modell av verden. Det bør omfatte disse seks elementene:

  1. En forklaring av verden
  2. En futurologi, svare på spørsmålet «hvor er vi på vei?»
  3. Verdier, svar på etiske spørsmål: «Hva bør vi gjøre?»
  4. En teori om «Hvordan skal vi nå våre mål?»
  5. En epistemologi, eller teorien om kunnskapen. «Hva er sannhet og falskt?»
  6. En etiologi. Et konstruert verdensbilde bør inneholde en beskrivelse av dets egne «byggeklosser», dets opprinnelse og konstruksjon.

Verdensbilder i historieforskningen[rediger | rediger kilde]

Verdensbilder i forbindelse med historieskriving, er et begrep som benyttes av historiker Terje Tvedt. Verdensbilder i denne sammenhengen inneholder også flere av elementene ovenfor. Det er spesielt etter det internasjonale gjennombrudd, at begreper som verdensbilder og Eurosentrisme er nødvendige begrepsverktøy for å forstå verden. I motsetning til Eurosentrismen er ikke verdensbilder et begrep som kun omfatter Europa. Verdensbilder handler om hvordan en avgrenset del av verden, ser på den delen av verden, den selv ikke er en del av.[5]

I de fleste sammenhenger handler verdensbilder om generaliseringer. Generalisere og forenkle verden slik at den passer inn i et spesielt perspektiv. Ofte kommer dette til uttrykk gjennom syn på utvikling, hvorfor mennesker handler som de gjør og hvilke verdier som er viktige.

Problematiske verdensbilder[rediger | rediger kilde]

En stor gruppe som i dag deler flere verdier og verdensbilder, er Vesten. Verdier som demokrati, industri og frihet står sterkt i denne delen av verden. Etter Murens fall i 1989, var det en utbredt følelse av at Vestens utviklingsmodell var den rette. Francis Fukuyama, som på den tiden arbeidet i det amerikanske utenriksdepartementet som rådgiver, skrev i denne sammenhengen boken «The end of History». I boken går Fukuyama så langt som å beskrive Vestens utviklingsmodell som helt overlegen, og at andre samfunnsmodeller bare kan avfeies som feilslåtte. I ettertid har denne boken blitt stemplet som for ekstrem. Men en overbevisning om at det beste for den ikke-industrialiserte verden, er å innføre Vestlige idealer som demokrati og industri står fremdeles sterkt. I flere tilfeller kommer dette i konflikt med andre eksisterende verdensbilder. [6]

Norge som humanitær stormakt[rediger | rediger kilde]

Norsk bistand er et eksempel på hvordan Norge har forsøkt å finne sin plass i verden ved å definere seg selv som en humanitær stormakt. Dette har vært en læringskurve for Norge både når det gjelder bistand og utviklingshjelp. Indiahjelpen, Norges første bistandsprosjekt, viste at det ikke bare er å gi et underutviklet område, moderne teknologi uten konsekvenser. På samme måte er økonomi, ideologi, religion og sivilisasjon til stede i ulike versjoner i mange land. Vi har ikke en verdenssivilisasjon og må derfor unngå å tilegne verdier, universialisert status. Når Norge skal velge ut hvilke land som har behov for utviklingshjelp kommer også norske verdensbilder og selvbilder til uttrykk. Det følger med en ny definisjon av verden og hvem som er fattige og rike. Lenge har forholdet mellom land som gir, og land som mottar utviklingshjelp blitt beskrevet på en uheldig måte. Ved å definere landene som giver og mottaker er det tydelig hvor makten og føringene ligger. En nyere, mer fruktbar måte å definere dette forholdet på er at de har en samhandlingsprosess. Ved å definere partene som mer likeverdige, er det mer sannsynlig at begge parter tar mer hensyn til hverandres utgangspunkt.[5] [7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Charles Kraft 1979, s. 53
  2. ^ Hiebert, Paul G.: Transforming Worldviews: an anthropological understanding of how people change. Grand Rapids, Mich.: Baker Academic, 2008
  3. ^ a b Carroll, John B. (red.) [1956] (1997): Language, Thought, and Reality: Selected Writings of Benjamin Lee Whorf. Cambridge, Mass.: Technology Press of Massachusetts Institute of Technology. ISBN 0-262-73006-5.
  4. ^ Aerts, Diederick, Apostel, Leo, De Moor, Bart, Hellemans, Staf, Maex, Edel, Van Belle, Hubert, Van der Veken, Jan. 1994. «World views. From Fragmentation to Integration». VUB Press. Oversettelse av (Apostel and Van der Veken 1991) med en del tillegg. – The basic book of World Views, from the Center Leo Apostel. Se også Vidal C. (2008) Wat is een wereldbeeld? (What is a worldview?), in Van Belle, H. & Van der Veken, J. (red.): Nieuwheid denken. De wetenschappen en het creatieve aspect van de werkelijkheid, ss. 71-85. Acco, Leuven. http://cogprints.org/6094/
  5. ^ a b Tvedt, Terje (2002). Verdensbilder og Selvbilde: En humanitær stormakts intellektuelle historie. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN ISBN8215002129 . 
  6. ^ Fukuyama, Francis (c1992). The end of history and the last man. New York: Free Press. ISBN ISBN0029109752 . 
  7. ^ Waage, Hilde Henriksen (2013). Krig og fred i det lange 20. århundre. Oslo: Cappelen Damm akademisk. ISBN ISBN9788202431914 .