Bärbel Bohley

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bärbel Bohley
Bundesarchiv Bild 183-1990-0905-019, Berlin, Besetzung Stasizentrale, Bärbel Bohley cropped.jpg
Bärbel under okkupasjonen av Stasihovedkvarteret i Normannenstrasse i Berlin i 1990.
Født24. mai 1945[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Berlin[5]Rediger på Wikidata
Død11. sep. 2010[1][2][3][6]Rediger på Wikidata (65 år)
Strasburg[7]Rediger på Wikidata
Gravlagt Gravlund for menighetene Dorotheenstadt og FriedrichswerderRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, politisk aktivist, kunstmaler, trykker[4]Rediger på Wikidata
Ektefelle Dietrich Bohley (19701977)[8][9][10], Dragan Lukic (1999–)Rediger på Wikidata
Søsken Ulrich BrosiusRediger på Wikidata
Barn Anselm BohleyRediger på Wikidata
Parti Neues ForumRediger på Wikidata
Nasjonalitet Tyskland, Øst-TysklandRediger på Wikidata
Utmerkelser
10 oppføringer
Bruno Kreiskys menneskerettspris, fortjenstkors av 1. klasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1995), Deutscher Nationalpreis[9][11][12], Goldene Henne (2004)[13], Eugen Bolz Prize (1999)[14], Quadriga (2009)[15], Förderpreis des Staatlichen Kunsthandels der DDR (1976)[16], Förderpreis des Staatlichen Kunsthandels der DDR (1980)[16], Karl-Hofer-Preis, World Methodist Peace Award (1991)[17]Rediger på Wikidata

Bärbel Bohley (19452010) var en tysk maler og borgerrettighetsforkjemper i Den tyske demokratiske republikk (DDR/Øst-Tyskland). Da den fredelige revolusjonen i landet var fullført i 1989, fikk hun tilnavnet «revolusjonens mor». I løpet av 1980-årene grunnla hun flere borgerrettighetsgrupper i DDR. Bohley ble fengslet og pålagt yrkesforbud som følge av sin virksomhet, men ønsket fortsatt å endre forholdene innenfra. Da hun i 1988 ble utvist fra DDR og reiste til Storbritannia, vendte hun etter seks måneder tilbake til Øst-Berlin.

Høsten 1989 deltok hun i grunnleggelsen av borgerrettighetsgruppen Neues Forum, som i løpet av kort tid samlet mer enn 200 000 tilhengere. Få dager før Berlinmurens fall i 1989, var hun blant dem som talte til mer enn en halv million mennesker på Alexanderplatz i Berlin. Neues Forum ble senere, mot Bohleys ønske, omdannet til partiet Bündnis 90. Dette partiet gikk senere inn i partiet Bündnis 90/Die Grünen.

Etter Berlinmurens fall kjempet Bohley for borgernes rett til innsyn i etterretningstjenesten Stasis arkiver og for et rettsoppgjør med de ansvarlige i SED-diktaturet. Borgerne fikk til slutt rett til dokumentinnsyn, men Bohley var skuffet over rettsoppgjøret. Dette uttrykte hun blant annet ved å si at «Vi ønsket rettferd og fikk rettsstaten» («Wir wollten Gerechtigkeit und bekamen den Rechtsstaat»).

Fra 1996 og i årene som fulgte, engasjerte hun seg i gjenoppbyggingen av Bosnia-Hercegovina, og i hjelpen til foreldreløse barn og barn i flyktningfamilier i det tidligere Jugoslavia.

Liv[rediger | rediger kilde]

Bohley ble født som datter av Fritz og Anneliese Brosius. Faren var konstruksjonsarbeider og moren hjemmeværende husmor. De siste månedene før Bärbel ble født, tilbrakte moren i et tilfluktsrom i Berlin-Mitte. Familien bodde under trange forhold i Marienstrasse.[18][19] Broren Ulrich ble født i 1948, og barna lekte i ruinene omkring Riksdagsbygningen. Ulrich kom senere i fengsel etter å ha fortalt en politisk vits, og fikk, som følge av dette, psykologiske skader han aldri kom seg etter. Faren Fritz Brosius mistet sitt arbeid etter oppstanden 17. mars 1953, da han nektet å melde seg inn i SED.[20]

Etter sin abitur i 1963 tok gikk hun i lære som industrifunksjonær. Hun ble ansatt som innkjøper ved Volkseigenen Betrieb (VEB) Starkstromanlagenbau, som lærer i VEB Robotron og i kulturlivet. Fra 1969 studerte hun ved Kunsthochschule Berlin-Weißensee, der hun i 1974 tok diplomeksamen i billedkunst.[20]

I 1970 giftet hun seg med maleren og teologen Dietrich Bohley og tok hans navn. Paret fikk en sønn samme år som de giftet seg. De skilte seg i 1977. Dietrich Bohley hadde satset på en frilans malerkarriere, som var et vågalt skritt å ta i DDR. Uten fast inntekt kunne man bli ansett som et asosialt individ, og fengslet med den begrunnelsen. Han og hans seks brødre som hadde mistet sin far i krigens siste dager, ble alle militærnektere. Da han i 1980 nektet å være «byggesoldat» ble han tiltalt. Bärbel fikk under rettssaken ikke hilse på sin tidligere mann. For å bøte på dette dynket hun og venninnene seg isteden grundig med datidens mest populære parfyme, og ga seg på denne måten til kjenne for Dietrich i rettssalen, der de var de eneste kvinner blant de tilstedeværende.[18]

Fra 1974 arbeidet Bohley som frittstående kunstner. Hun hadde Francisco de Goya og Käthe Kollwitz som sine forbilder. Hennes egne bilder viser en forkjærlighet for halvfigurative-abstrakte eller helt gjenstandsløse motiver, malt i sterke farger. Hun mottok flere kunstpriser i DDR.[21]

Bohley kom i løpet av studietiden på kunsthøyskolen i kontakt med opposisjonelle, og engasjerte seg i arbeidet for å bedre borgerrettighetene i DDR. Hun opplevde som følge av dette både restriksjoner, arrestasjoner og til slutt også utvisning fra landet. Hun ønsket å endre DDR innenfra og vendte tilbake til DDR etter å ha blitt utvist.[22]

Etter den fredelige revolusjonen i DDR høsten 1989, gjerne kalt Die Wende, engasjerte hun seg i spørsmål knyttet til DDR-myndighetenes overgrep mot borgerne.[23]

Fra 1996 bodde Bohley ved Split i Kroatia, og ble i 1999 gift med den bosnisk-hercegovinske læreren Dragan Lukic.[24] Hun ledet flere hjelpeprogrammer for høyrepresentanten for Bosnia og Hercegovina og med bistand fra Tysklands utenriksdepartement.[25]

I 2008 flyttet hun tilbake til Berlin for å gjennomgå behandling for kreft.[25] Hun døde der 11. september 2010. Ved en minnegudstjeneste i Getsemanekirche i Berlin, var det 1 000 mennesker til stede.[26]

Borgerrettighetsaktivist i DDR[rediger | rediger kilde]

Den 4. november 1990 talte Bohley i Berlin, til minne om det store møtet nøyaktig ett år tidligere.

Bohley var pasifist, og grunnla i 1982, sammen med borgerrettighetsforkjemperne Katja Havemann, Ulrike Poppe og Irina Kukutz, den uavhengige gruppen Frauen für den Frieden (kvinner for fred). Samtidig satt hun i ledelsen for billedkunstnerforbundet i Berlin. I 1983 ble hun ekskludert fra forbundet som følge av sitt engasjement i fredsarbeidet.[21][24][23]

Ved årsskiftet 1983/1984 ble hun sammen med Poppe varetektsfengslet i seks uker, mistenkt for «landsforrædersk nyhetsformidling». Stasi anklaget henne for å ha hatt kontakt med britiske meningsfeller og det vesttyske partiet De grønne. Hun hadde 1. november 1983 hatt besøk av Petra Kelly i sitt hjem. Bohley fikk etter å ha kommet ut av varetektsfengselet, utreiseforbud, oppdrags- og utstillingsforbud.[21]

Fra midten av 1980-årene engasjerte Bohley seg sterkt for grunnleggende menneskerettigheter som meningsfrihet og forsamlingsfrihet. Hun deltok i grunnleggelsen av Initiative Frieden und Menschenrechte (Initiativ for fred og menneskerettigheter) sammen med Peter Grimm, Lotte Templin, Wolfgang Templin, Ralf Hirsch, Gerd Poppe, Ulrike Poppe, Werner Fischer og Reinhard Weißhuhn. Gruppens grunnleggende krav var en demokratisering av DDR og en gjenoppretting av rettssikkerheten.[23]

Da DDRs generalsekretær Erich Honecker i 1987 besøkte Vest-Tyskland, fikk Bohley sin venninne Petra Kelly til å overrekke ham et grafisk blad Bohley hadde laget. Det grafiske bladet bar tittelen Niemandsland (ingenmannsland) og var en allegori over DDR. Gjennom Kelly fremmet Bohley også et ønske til Honecker om å tillate endringer i forholdene i DDR.[24]

I 1988 demonstrerte hun ved markeringen av den 69. årsdag for mordene på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Hun ble som følge av dette, og sammen med rundt 120 andre, arrestert av Stasi. Bohley ble ført til varetektsfengselet i Hohenschönhausen. Etter løslatelsen ble hun denne gang umiddelbart utvist fra DDR, og fikk visum på seks måneder i Storbritannia. Da hun ble intervjuet av Der Spiegel ble hun spurt om hun tenkte å reise tilbake, svarte hun: «Jeg vil ubetinget tilbake, jeg reiste jo ikke frivillig ut» («Ich will unbedingt zurück, ich bin ja auch nicht freiwillig weggegangen»). Etter endt visumperiode vendte hun tilbake til DDR via Praha. Etter tilbakekomsten ble det 14. september 1988 arrangert fest i hennes atelier, der de fleste fra opposisjonen i DDR deltok.[21][24][23]

Bohley var blant de som 9. september 1989 var først til å undertegne oppropet «Aufbruch 89 Neues Forum» (oppbrudd 89 - Nytt forum). I oppropet ble det kunngjort at borgerrettighetsgruppen Neues Forum var grunnlagt. Det konkluderte med at «tiden er moden» («Die Zeit ist reif») for grunnleggende endringer i DDR. Det var hennes intensjon at det skulle bli til en folkebevegelse nedenfra. Etter kort tid fikk gruppen mer enn 200 000 tilhengere. Den 4. november 1989, fem dager før Murens fall, talte Bohley til mer enn en halv million mennesker på Alexanderplatz i Berlin.[21] Bohley legemliggjorde for mange DDR-borgere deres ønske om å endre de politiske forholdene i landet. Da den fredelige revolusjonen var over, ble hun feiret som «revolusjonens mor». Bohley regnes blant de hundre viktigste personer som i løpet av de siste 200 år har bidratt til Tysklands demokrati.[27]

Politikk etter Tysklands samling og bistandsarbeid på Balkan[rediger | rediger kilde]

Bohley okkuperte det tidligere Stasi-hovedkvarteret i Normannenstrasse i Berlin, og krevde å få se mappa si.

Bohley tilhørte fra mai til desember 1990 Berliner Stadtverordnetenversammlung (Øst-Berlin). Neues Forum var da blitt en folkebevegelse. Bohley var motstander av å omorganisere Neues Forum til et parti (De grønne), men det var likevel det som ble gjennomført.[28]

I september 1990 okkuperte hun sammen med andre aktivister det tidligere Stasi-hovedkvarteret i Normannenstrasse i Berlin. Gjennom en sultestreik krevde aksjonistene å få se «mappa si» («Ich will endlich meine persönliche Akte»). Formålet var både å få innsikt i overvåkningen av den enkelte og i tillegg ta oppgjør med SED-diktaturet i DDR. Aksjonen førte etter hvert til en lovbestemt rettighet for borgerne til å få innsyn i Stasis arkiver om dem selv.[29]

Gregor Gysi hadde vært Bohleys forsvarer i DDR mens hun var fengslet. Han ble senere leder for PDS-gruppen i Forbundsdagen. Da Bohley fikk utlevert sin mappe fra Stasi arkivet, anklaget hun sin tidligere forsvarer for å ha vært Stasi-angiver, men klarte ikke å bevise det. Hun ble dømt til å betale erstatning, dersom anklagen ble gjentatt.[29] Da hun senere gjentok påstanden i 1995, ble hun ilagt et gebyr (Ordnungsstrafe).[29][21]

I 1996 grunnla hun sammen med blant andre visesangeren Wolf Biermann og kansler Helmut Kohl foreningen Bürgerbüro e. V. med formålet å ta et oppgjør etter SED-diktaturet, og for å støtte de borgere som hadde lidd urett fra DDR-myndighetenes side.[30] Bohley var likevel skuffet over rettsoppgjøret. Dette uttrykte hun blant annet ved å si at «Vi ønsket rettferd og fikk rettsstaten» («Wir wollten Gerechtigkeit und bekamen den Rechtsstaat»).

I 1994 var Bohley toppkandidat for Neues Forum ved valget til Europaparlamentet, men ble ikke valgt. I 2002 støttet hun det liberale FDP.[21][29]

Hun ledet fra 1996 til 1999 et gjenoppyggingsprogram i Sarajevo under navnet «taket er det viktigste» (Die Dächer sind das Wichtigste) og organiserte samarbeid mellom flere flyktningorganisasjoner, et program kalt «Koalition für Rückkehr» (koalisjon for retur). Arbeidet ble utført på vegne av høyrepresentanten for Bosnia og Hercegovina. I programmet «sjøstjerne» («Seestern») gjorde hun det mulig for foreldreløse og barn fra flyktningfamilier å tilbringe sommerferier i Kroatia. Programmet mottok støtte fra det tyske utenriksdepartementet og bistandsdepartementet. I 2006 var hun engasjert i et program kalt «Sisterner» («Zisternen»), som hadde til formål å gi nødvendig drikkevann til det krigsrammede Bosnia.[25][31]

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Bärbel Bohley, Gerald Praschl, Rüdiger Rosenthal: Mut-Frauen in der DDR, Verlag Herbig, München 2005, ISBN 3-7766-2434-5
  • Bärbel Bohley, Erhart Neubert, Jens Reich: Wir mischen uns ein, Herder Verlag, Freiburg, 1998, ISBN 3-451-04619-9
  • Bärbel Bohley: Die Dächer sind das Wichtigste, med forord av Helmut Kohl, Ullstein Verlag, 1997, ISBN 3-548-33223-4
  • Bärbel Bohley: 40 Jahre DDR und die Bürger melden sich zu Wort. Büchergilde Gutenberg, Frankfurt am Main 1989, ISBN 3-7632-8973-9

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014
  2. ^ a b RKDartists, «Bärbel Bohley», RKD kunstner-ID 224232
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000019234, besøkt 9. oktober 2017
  4. ^ a b The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 167042, besøkt 1. april 2021
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014
  6. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id bohley-bärbel, besøkt 9. oktober 2017
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014
  8. ^ snl.no
  9. ^ a b baerbelbohley.de
  10. ^ portal.dnb.de
  11. ^ www.nationalstiftung.de
  12. ^ www.hdg.de
  13. ^ www.bundesstiftung-aufarbeitung.de
  14. ^ www.eugen-bolz-stiftung.de
  15. ^ web.archive.org
  16. ^ a b baerbelbohley.de
  17. ^ worldmethodistcouncil.org
  18. ^ a b «Robert Havemann Gesellschaft: Heidi Bohley». web.archive.org. 28. januar 2016. Besøkt 16. mai 2021. 
  19. ^ Heidi Bohley über Bärbel Bohley Arkivert 28. januar 2016 hos Wayback Machine., abgerufen 4. Oktober 2010.
  20. ^ a b «Bärbel Bohley - Munzinger Biographie». www.munzinger.de. Besøkt 10. mai 2021. 
  21. ^ a b c d e f g Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie: Bärbel Bohley». www.hdg.de (tysk). Besøkt 10. mai 2021. 
  22. ^ «Bärbel Bohley». demokratie-geschichte.de (engelsk). Besøkt 17. mai 2021. 
  23. ^ a b c d Berlin, Havemann Gesellschaft. «Archiv der DDR-Opposition». www.havemann-gesellschaft.de (tysk). Besøkt 18. mai 2021. 
  24. ^ a b c d «Zeittafel 1945 – 2010 – Bärbel Bohley» (tysk). Besøkt 13. mai 2021. 
  25. ^ a b c Welle (www.dw.com), Deutsche. «Bärbel Bohley gestorben | DW | 11.09.2010». DW.COM (tysk). Besøkt 16. mai 2021. 
  26. ^ «Trauergottesdienst für Bärbel Bohley». stern.de (tysk). Besøkt 15. mai 2021. 
  27. ^ «AG Orte der Demokratiegeschichte». demokratie-geschichte.de. Besøkt 18. mai 2021. 
  28. ^ Berlin, Havemann Gesellschaft. «Archiv der DDR-Opposition». www.havemann-gesellschaft.de (tysk). Besøkt 17. mai 2021. 
  29. ^ a b c d «Bärbel Bohley, Dossier». baerbelbohley.de. Besøkt 12. mai 2021. 
  30. ^ «Wir über uns | Buergerbuero Berlin». www.buergerbuero-berlin.de. Besøkt 17. mai 2021. 
  31. ^ «Bärbel Bohley, Dossier». baerbelbohley.de. Besøkt 17. mai 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]