Getsemanekirken i Berlin

Getsemanekirken i Berlin
	Getsemanekirken i Berlin
Område	Pankow
Plassering	Prenzlauer Berg
Bispedømme	Evangelische Kirche Berlin-Brandenburg-schlesische Oberlausitz
Byggeår	1893
	Arkitektur
Arkitekt	August Orth
Byggemateriale	murstein
	Beliggenhet
	; Getsemanekirken i Berlin; 52°32′52″N 13°24′58″Ø

Getsemanekirken i Berlin (tysk: Gethsemanekirche) er en evangelisk kirke i Berlins bydel Pankow og ligger i strøket Helmholtzkiez i ortsteilen Prenzlauer Berg. Kirken ble oppført i perioden 1891 til 1893 etter planer av August Orth. Getsemanekirken i Berlin var høsten 1989 et viktig støttepunkt for det folkelige opprør i DDR, som senere samme år førte til Murens fall.

Plassering og utforming[rediger | rediger kilde]

Kirken finnes i krysset av Stargarder Straße og Greifenhagener Straße og er omgitt av noen av de vakreste bolighusfasadene i Prenzlauer Berg. Bydelen var i utgangspunktet en arbeiderbydel og kan i mindre grad fremvise representative bolighus, slik som for eksempel i de vestlige bydelene Charlottenburg eller Schöneberg. Stargarder Straße har ved kirken en liten knekk som medfører at kirketårnet kan ses langs hele gaten.

Kirken sett utenfra påminner om en ordinær hallkirke med tverrskip. Innvendig er imidlertid krysningen mellom kirkeskipene laget som en oktogon med stjernehvelving, slik at tverrskipet dermed blir mindre tydelig i konstruksjonen.

Kirkens betydning på 1980-tallet[rediger | rediger kilde]

Getsemanekirken var på 1980-tallet ofte arena for politisk aktivitet. Blant annet var kirken tilholdssted for en av de få foreninger i DDR for lesbiske og for foreninger for utøvelse av statsborgerliger rettigheter og fredsarbeid.^[2]

I september 1989 økte spenningen mellom DDRs myndigheter og opposisjonen, og i Leipzig ble fire ungdommer arrestert.^[2] Noen av de arrestertes jevnaldrende i Berlin og blant dem den 19 år gamle Frank Ebert, krevde at de fengslete ble løslatt. Ungdommene i Berlin var medlemmer av «Weissensee fredskrets» (tysk: Weissenseer Friedenskreis) og ungdomsbevegelsene «Umwelt-Bibliothek» (norsk:miljøbiblioteket) og «Kirche von Unten» (norsk: Kirken på grunnplanet). Presten Werner Widrat ga tillatelse til at kirken ble brukt til protesten.^[2]

Den 2. oktober ble det hengt opp et banner på kirken med teksten «Freiheit für die politisch Inhaftierten» (norsk: Frihet for de politisk fengslede). Teksten ble senere ble erstattet med «Wachet und betet. Mahnwache für die zu Unrecht Inhaftierten» (norsk: Våk og be. En vake for de urettferdig fengslede).

Kirken utviklet seg i løpet av disse dagene til å bli et informasjonssenter for opposisjonen.^[2] Getsemanekirken ble et samlingssted for både kristne og ikke-kristne, for medlemmer av kirken som biskop Gottfried Forck og for punkere.^[2]

Den 7. oktober økte myndighetens voldsbruk både i Berlin, Leipzig, Magdeburg, Plauen og andre steder. Dette var sammenfallende med 40-årsminnet for etableringen av DDR. Foran Getsemanekirken foretok politiet om kvelden en rekke voldsomme arrestasjoner.^[3] Ungdommene i kirken påbegynte da en protestvake døgnet rundt.

Dagen etter, den 8. oktober, ble det holdt en andakt i kirken med 3 000 mennesker til stede. Etter andakten omringet en styrke på 3 000 bevepnete politifolk kirkegjengerne, beboere fra stedet og dessuten tilfeldig forbipasserende. Voldelige arrestasjoner av mer enn hundre mennesker fulgte og flere ble skadet. Mange ble deretter holdt fengslet under uverdige forhold.^[3]

Kirkeliv på 1990-tallet[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med Golfkrigen i 1991 ble det avholdt flere fredsgudstjenester i Getsemanekirken. Den katolske presten Gotthold Hasenhüttl holdt i 2003 her en økumenisk gudstjeneste i kirken i strid med pavelige ordre og ble dermed suspendert av sine overordnete.^[4]

Kunstverker[rediger | rediger kilde]

Inne i kirken finnes treskulpturen «Betender Christus» fra 1923 av Wilhelm Groß. Verket ble av nazistene erklært som entartet, men likevel bevart.^[5] En billedserie av Gisela Breitling er utlånt fra Mattheuskirken ved Kulturforum.

Statuen «Segnende Christus» (norsk: Kristus som velsigner) av dansken Bertel Thorvaldsen ble plassert ved kirken i 1993. Figuren stammer fra Forsoningskirken (tysk:Versöhnungskirche) som sto i murområdet ved Bernauer Straße, til den ble sprengt i 1985.

En avstøpning av Ernst Barlachs verk «Der Geistkämpfer» (norsk: åndsforkjemperen) fra 1928 ble reist ved kirken i 1994. Også dette verket ble av nazistene vurdert som «entartet».^[5] Kunsthandler Bernhard A. Böhmer klarte imidlertid å få tak i statuen og gjemte den i en jernbanestasjon i Lüneburger Heide til krigen var over. Originalen står ved Nicolaikirche i Kiel.

Relieffet «Wiederstand» (motstand) av Karl Biedermann finnes i hagen mot Stargarder Straße. Verket skulle i 1980 plasseres ved Ringbahn som monument mot fascismen, men ble ikke reist da det ikke inneholdt noen tilstrekkelig «sterk» symbolikk.^[5] I stedet ble det i 1990 plassert ved kirken til minne om hendelsene i 1989.