Audun Engh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Audun Engh
Audun Engh.jpg
Audun Engh i 2014
Født15. sep. 1948[1]Rediger på Wikidata (74 år)
Beskjeftigelse Jurist, redaktør, skribentRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Audun Engh (født 1948) er en norsk jurist, redaktør og stedsaktivist. Han introduserte plansmie som begrep og arbeidsform for stedsutvikling. Blant Enghs kjernesaker er tradisjonsbasert arkitektur, steds- og byutvikling i menneskelig skala og å bringe lokal medbestemmelse inn i byutviklingen, for på den måten å gi makten over omgivelsene tilbake til folket.

I 1970-årene var Engh aktiv i Gateavisa-redaksjonen.[2] Han var lenge et stabilt element i bladets liv, har vært karakterisert som avisas «grå eminense», og brukte med stor selvironi aliaset «Josef S» som skribent. Han skrev gjennom mange år om film i Klassekampen.

Etter eksamen som jurist arbeidet han for Oslo Byfornyelse fra 1979 til midten av 1980-tallet. Han jobbet med å bevare og rehabilitere de gamle bymiljøene på østkanten i Oslo.[trenger referanse]

I 2001 stiftet han sammen med bl.a. Petter Olsen og Charles III organisasjonen INTBAU[3], International Network for Traditional Building, Architecture and Urbanism, hvor han i mange år har vært styremedlem. Engh også styremedlem i INTBAU Norge som arbeider for tradisjonell arkitektur og byggeskikk.[4] Engh er en markant kritiker av modernistisk arkitektur, som han betegner som en ideologi som bør bekjempes.[5]

I 2016 var Engh en av stifterne av folkebevegelsen Arkitekturopprøret Norge, en bevegelse som fremhever klassisk arkitektur som en kontrast til det som oftest bygges i dag.[6][7][8] Som frontfigur i bevegelsen har han bidratt til å skape oppmerksomhet om byplanlegging og om hvordan arkitektur påvirker innbyggerne i en positiv eller negativ retning.[6]

I 2017 vant Engh Agenda Magasins kronikk-konkurranse hvor temaet var «Hvilket offensivt politisk prosjekt bør Norge satse på de neste ti årene?». Enghs artikkel het «Direktedemokrati i stedsutviklingen».[9]

Han mottok Sivilisasjonsprisen for 2020[10] av Tidsskriftet Sivilisasjonen, med utdeling i 2022 grunnet utsettelse pga. koronoapandemien. Juryens begrunnelse var Enghs kamp i flere tiår for klassisk arkitektur gjennom juridisk aktivisme for å bevare Grünerløkkens klassiske bebyggelse, lederskap av den norske avdelingen av INTBAU og organisasjonen Byens Fornyelse, samt som en av grunnleggerne av Arkitekturopprøret i Norge. .

Audun Engh er sønn av Ragnhild Engh (født Espeland) og Arnljot Engh (1906-1987), som var mangeårig kinodirektør i Oslo. Engh har de tre barna Silje Natvik (1977), Daniel Anundsen (1982) og Kristina Engh (1985).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.birthday.se[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Zondag, Martin H. W. (26. juni 2014). «Håper Hjelms gate kan reddes». NRK. Besøkt 3. november 2021. 
  3. ^ «Globalt nettverk for å skape bedre liv». Besøkt 24. april 2022. 
  4. ^ «P2-portrettet 17. april 2016 : Audun Engh». NRK Radio (norsk). 17. april 2016. Besøkt 3. november 2021. «Audun Engh kler seg i dress, men bak fasaden er han en motstrømmens mann, en anarkistisk inspirert og engasjert person som taler makteliten i mot. Han var med da Gateavisa analyserte søpla til Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch.» 
  5. ^ «Motstandsmannen». arkitektnytt.no (norsk). 5. februar 2015. Besøkt 3. november 2021. «Audun Engh har talt arkitektene midt imot i over 20 år. Men han tror ikke vi er onde, bare at vi er medlemmer av en sekt. Og at Rem Koolhaas vil bryte ut om ikke lenge.» 
  6. ^ a b «Arkitekturopprørerne skulle finne ti nybygg de liker. To av dem er fra 2000-tallet.». www.aftenposten.no. 12. april 2021. Besøkt 3. november 2021. 
  7. ^ Jenssen, Hugo Lauritz (28. mai 2021). «Anarkisten som vil redde Oslo fra arkitektene». www.dn.no (norsk). Besøkt 3. november 2021. 
  8. ^ Dag Eivind Undheim-Larsen: Konservativ radikaler - Portrettintervju i Klassekampen 20. november 2021
  9. ^ Audun Engh: Direktedemokrati i stedsutviklingen, www.agendamagasin.no, lastet ned 6. februar 2018
  10. ^ «Vinner av Sivilisasjonsprisen 2020, juryens begrunnelse». Besøkt 24. mai 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]