Plansmie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Plansmie (på fransk og engelsk charrette) er en planleggingsmetode for kollektiv utvikling av en idé eller et konsept for blant annet by- eller regionutvikling. Plansmier kan dekke flere felt, og nærliggende er agile metoder innen programvareutvikling og metoder for lokal planlegging av stedsutvikling. Sentralt i metoden er å samle alle aktører slik at de i løpet av en kort iterasjon kan lage eller forbedre en plan som har bred tilslutning i et lokalsamfunn.[1][2]

Metoden er i sin moderne form bruk siden 1990-tallet, ofte i forbindelse med utviklingen av nyurbanisme og stedsaktivisme. I Norge har et titalls[3] plansmier blitt avholdt på 2000-tallet. Blant dem er:

I Norge har særlig Audun Engh, Arne Sødal og Erling Okkenhaug promotert plansmie som verktøy for stedsutvikling.[7]

Uttrykket charrette har sin opprinnelse i arbeidsmetoden arkitektstudenter ved École nationale supérieure des beaux-arts i Paris benyttet frem mot avsluttende eksamen på 1800-tallet. Émile Zola skildret en slik scene med hektisk arbeid frem mot en leveringsfrist i verket L'Œuvre som ble utgitt i 1886. Siden har uttrykket betydning utviklet seg og fått dagens design- og byutviklingsrelaterte betydning. Det norske begrepet plansmie har vært i bruk fra ca 2004.

Referanser[rediger | rediger kilde]