Grå eminense

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

En grå eminense (fransk: Éminence grise) er en betegnelse for en innflytelsesrik, men uoffiaiell rådgiver eller beslutningstaker.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen ble opprinnelig benyttet om kapusinermunken François Leclerc du Tremblay (1577-1638), som var politisk rådgiver og høyre hånd for Kardinal Richelieu, og arbeidet for Frankrikes deltagelse i trettiårskrigen. Munkene av denne orden bar en grå, eller brun, drakt; derav tilnavnet grå eminense.

Brun eller lysebrun (nå beige) ble kalt kalt grå i Frankrike på den tiden. Tittelen eminense er en tiltaleform benyttet om kardinaler. Selv om Leclerc du Tremblay aldri nådde en slik rang, er det sannsynleg at de rundt ham kan ha tiltalt ham på denne måten på grunn av den store innflytelse «den grå munken» hadde på «hans eminense kardinalen», kardinal Richelieu.

Aldous Huxley skrev en biografi om Leclerc på engelsk med tittelen Grey Eminence. Det finnes også et maleri fra 1873 av Jean-Léon Gérôme, L'Éminence Grise, som viser Leclerc gå ned den store trappen i Palais Cardinal.

Annen bruk[rediger | rediger kilde]

Grå eminense kan også bli benyttet om en eldre person, gjerne gråhåret, som er kjent for hva han eller hun har gjort tidligere, men som nå virker mer som en rådgiver enn som en utøver, og som har innflytelse som følge av tidligere status. Dette kan være en pensjonert professor, en tidligere politikar med godt rykte med videre.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

Eksempler på andre personer som er blitt omtalt som grå eminrnser er

Joachim Fest omtalte analogisk Martin Bormann, sjef for NSDAPs partikanselli og innflytelsesrik medarbeider til Adolf Hitler fra 1941, for brun eminense.[3]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ punkto.ro av 10. januar 2011, lest 16. mars 2011
  2. ^ tagesspiegel.de Lilo Millitz-Stoica: Rumäniens umstrittener Ministerpräsident: Ponta klammert sich an die Macht, 19. juli 2012, lest 25. juli 2012
  3. ^ Jfr Das Gesicht des Dritten Reiches, München 1993, S. 175.